Førtispensjonist

”Verdas vakreste 40-årskrise” lød Frode Gryttens hyllest til Ole Einar Bjørndalen etter hans OL-gull i Sotsji. Her jeg ligger, finnes det overhodet ikke noe vakkert med min. Fosterstilling. Ingen førsteplass. Ingen gullmedalje hengende rundt halsen. Bare 40-årskrisens klamme klør som tar strupetak. Får ikke puste. Prøver å reise meg. Slås knockout av min egen ånde. Det er dagen etter min førtiende bursdag.

Det var fest i går. Vi feiret at jeg var 365 raske skritt nærmere døden siden sist jeg ble feiret. Jeg kom for sent til min egen fest. Jeg er alltid han som kommer for sent. Bortsett fra når det gjelder én ting: Kriser.

Jeg er sannsynligvis den eneste i verden som har hatt 10-årskrise og 20-årskrise. 30-årskrisen smalt inn da jeg var 28. Og nå er jeg her igjen.

Jeg drakk i går. Ikke av glede. Jeg drakk for å glemme. For å unngå å tenke på hvor langt jeg har kommet. Nå ser jeg så vidt gjennom to rødsprengte øyne. Hodet ble skutt i filler noen timer tidligere. En shot. To shot. Tre shot. Fire shot. Fem shot. Midt i fleisen. Alle blinkene ble stående. Jeg falt.

     Og smerten kravler under huden på tusenvis av små insektben. Jeg er en bylt av spenninger og uro. En aldrende bylt som blør. Redd for å dø. Velkommen til virkeligheten. Dagenderpå.

Jeg pøser på med kaldt vann. Krummer ryggen. Bestemmer meg for å gå inn i katastrofeområdet. Uten rustning. Uten skjold. Kanskje kan det hjelpe meg til å overvinne frykten. Jeg vil dissekere krisen. Lete etter årsaker. Finnes det fysiologiske forklaringer? Kommer 40-årskrisen helt av seg selv? Eller trer samfunnet den over hodet på oss? Jeg oppsøker psykolog:

     – Vi har en tendens til å gjøre den mer unaturlig enn den er. Alle livets overganger innebærer potensielle kriser, forteller Peder Kjøs.

     – Du må gjøre opp regnskap. Reorganisere livet på noen områder. Det skjer blant annet rundt førtiårsalderen. Mange opplever også lignende krisesymptomer rundt tretti- og femtiårsalderen, men førtiårskrisen er nok selve symbolet på denne typen livskrise.

     – Rammer den uavhengig av samfunnets forventninger?

     – En del av krisen er nok psykologisk betinget, men i tillegg finnes det fysiologiske og sosiale endringer i denne fasen som spiller inn. Kroppen begynner å preges mer av alder. Energinivået er ikke like høyt. Mange opplever også mindre seksuell lyst.  

     Det siste har jeg ikke merket så mye til. Men en kropp som verker litt mer? Jo. Litt mindre energi enn før? Jo, det stemmer vel, det også. Sofaen vinner stadig oftere over sentrum. Jeg trår stadig oftere og tidligere ut av rekka foran bardisken fredag kveld etter jobb. Nesten like ivrig som Bjørndalen etter å komme meg i mål. Hjemme. Med Gullrekka i blikket. Rekker du meg fjernkontrollen?

Når sluttet festen? Når begynte livet?

Mindre energi til tross, på treningsfronten holder jeg koken. Kanskje enda mer enn før. Positivt, tenker du? Neida, nok en sørgelig bekreftelse på den gryende midtlivskrisen. Symptomene er nemlig klare. Du beveger deg så fort du klarer. I løpetights. Så fort du kan bortover en landevei. Maratonmannen. Eller på ski. Birkebeiner deg gjennom løypa mens harehjertet slår raske dobbeltslag. Så fort du makter. Forsøker å løpe fra tankene dine. Staker febrilsk i et fånyttes forsøk på å få en luke til skrikene inni deg.

Personlig avviker jeg fra noen av symptomene. Ja, jeg trener ofte, men jeg har ikke behov for å slepe meg gjennom fire mil, hverken på asfalt eller snø. Trening skal være sunt, tenker jeg. Belaster jeg kroppen for mye, er det usunt – ergo vil jeg dø tidligere. Og det vil jeg jo ikke.

     Jeg er livredd for døden, og jeg har aldri forstått de som ikke har det likedan. Det er jo dette punktet som skiller oss fra dyrene. Vi er de eneste som er bevisste vår egen forgjengelighet. «Jeg er ikke redd for å dø selv, men jeg er redd for å miste noen jeg er glad i», hører jeg ofte folk si. Hallo! Hva tror du skjer når du dør? Du mister ikke bare en du er glad i. Du mister alle. Samtidig!

Pulsklokka slår. Sekundene går. Tikk. Takk. Tikk. Takk.

Forsøker febrilsk å trykke på pause. Det er som om tiden er stappet full av anabole steroider. Da jeg var liten, føltes en sommer lang som et helt liv. Nå rekker jeg knapt å tenne grillen før høststormen blåser glørne i øya på meg. Så skal vi være like kalde igjen i åtte nye måneder. Kalde som lik.

     Da jeg var tjue, kunne jeg optimistisk tenke: Jeg har kanskje levd en femtedel av livet. Nå, tjue år senere, tenker jeg at jeg mest sannsynlig er halvveis. For en dramatisk forskjell!

Tikk Takk

Menneskene rundt deg gjør sitt beste for å døyve smerten. Førti, feit og ferdig? Næhæhæi – gjelder i alle fall ikke deg! Samtidig som de spyr ned Facebookveggen din med klisjeer som «Du er som en god flaske vin – blir bare bedre med årene» kommer de trekkende med alle livsløgners mor. Du har garantert hørt dem – mennesker som blir eldre og proklamerer med høy og tydelig røst at aldri, nei, aldri har vel livet vært bedre! Kroppsspråket kler ordene med kamuflasje. Men én ting glemmer de. Løgnen avsløres alltid gjennom de forpinte øynene.

Med fare for å fremstå som en hykler; noe riktig har påstanden likevel ved seg. Det finnes nemlig enkelte fordeler ved å bli eldre, utenom at du ikke er død selvsagt. Du blir klokere i all din uvitenhet. Tryggere i all din utrygghet. Og du blir mer selektiv. Du våger å ta plass og prioritere der du før lot andre velge plassen for deg. Du våger å velge bort, ikke bare ting, men også mennesker som ikke er verdt å investere i. Tiden er dyrebar, innser du, når du er på vei mot det tidløse.

Mens du kjenner smerten som kravler under huden. Panikken. Alt du ikke rakk.

Tikk Takk

Jeg er en bølge uten hav. Jeg bare later som jeg har kontroll. Skjelvingene pakkes inn som stilig rock’n roll. Likevel, jeg føler meg som en dans uten trinn. Ett nytt slag. Vender det annet kinn. Hey, psykolog Peder, har du noen gode råd? Spiller ingen rolle om de er dyre!

     – Det beste rådet jeg kan gi er å forsøke å godta situasjonen. Belag deg på at enkelte ting blir annerledes, og forhold deg til den alderen du faktisk har. Se etter verdi i den nye livsfasen og de nye rollene du får. Kriser innebærer alltid mulighet til vekst og utvikling. Du har valget mellom å lære ganske mye eller ikke å lære noe i det hele tatt.

     Jeg lar ordene synke inn sammen med rødvinen jeg aldri hadde sett meg råd til å kjøpe da jeg var tjue. Kjenner pulsen slå litt roligere. Puster litt lettere.  

Førti, masse feite opplevelser, ferdigsnakka!

Eller vent, bare ett spørsmål til, psykolog Peder! På vegne av alle menn som kommer etter meg: Er det mulig å styre unna krisen?

     – Nei, du kan ikke unngå livskriser, men det går an å takle dem bra. Mange velger fornektelse. Later som om ingenting endres, og lever livet som om de fortsatt er 25. Den taktikken funker ikke så godt på sikt. De vil bare utsette smellen. Dessuten er vel lite tristere enn godt voksne menn som fortsatt går rundt og kaller seg selv gutt?

Det er bare å ta det som en alfahann, tenker jeg og løfter blikket. Sola skinner inn loftsvinduet. Det er snart vår i luften. Utepils rundt neste hjørne. Jeg har ikke tid til flere bekymringer.

Og skal jeg fortelle deg det aller beste med å være førr?

Jeg er gammel nok til å vite bedre. Ung nok til å gjøre det likevel.

Foto: Godeste Egil Nordlien

Tørr kalkun & svidde drømmer

Enda ett år forbi. Det gjøres opp regnskap som skal puttes i ringpermer og stues inn i skap. Sammen med alle de andre årene som fôr like hastig forbi. 

     Utenfor er det kaldt. En gold gren rasler mot ruta. Det lukter kalkun. Et vindu åpnes, og livet siver sakte ut. Kjenner deg brått kvalm. Tenker på alle planene du har pønsket på, alle drømmene du har stått og drømt alle de andre nyttårsaftenene. Drømmene som blandet seg med duften av kalkun, før de forsvant opp i frostrøyk.

     Et annet sted i rommet står en dame og tenker på ungdomskjæresten, før hun lar tankene gli over til en plastisk operasjon hun gjerne skulle tatt. Eller var det én hun ikke skulle tatt? 

Brøytebilene står parkert i garasjen under kommunehuset. Snøen legger seg ikke lenger. En lykt blinker uregelmessig ved innkjørselen til skolen. Der du gikk mens livet fortsatt var lyst. Verden var en autostrada av muligheter. Highway verden! Du ventet bare på å få lappen. Så skulle alt begynne. 

Hvor lenge holder et håp? Fem år? Femten? Femti?

Rakettene slukes av himmelen. Drømmene forblir svevende. Setter seg som verk i kroppen. Litt verre for hver kork som sprettes. Helt til du går krokbøyd inn i den siste livsfasen og klager over hvor vondt det gjør.  

En gjeng ungdommer passerer til fots utenfor vinduet. Jakter på en fest de ikke vet om eksisterer. Leppene beveger seg raskere enn føttene. Taktløst. Sømløst. Skamløst.

     Inne i varmen står de voksne og presser frem ordene. Til liten nytte. Ingen hører likevel etter hva som blir sagt. Bomullen legger seg som et beskyttende lag over alt som brast. Fyrverkeri. 10..

9.. 8.. 7.. 6.. 5.. 4.. 3.. 2.. 

1! 

Du løfter glasset og skåler. Kjenner boblene. Ett lite øyeblikk. Kullsyren som kiler nedover halsen. 

Når solen er slukket og lyset blitt til mørke. Jeg har elsket deg så høyt.

Et par slår seg ned like inntil bølgeskvulpene. Noen skal snart komme til å slukke solen. Det sterke, gule lyset skal snart forsvinne i havet, først mot den blå overflaten, blander seg til grønt, før det forsvinner ned mot den mørke bunnen. Det bunnløse mørket. Mens den ene plasserer hendene på den andres rygg. Den andres lår. Hår. Forsøker å rufse til uvillige, små krøller. Fingre som strever, strekker seg. Rekker seg mot den andres hånd. Hånden som trekker seg unna med et lite rykk. Munnen som strammer seg til et fåret smil. Frister få det til å forsvinne. Prøver å kysse, men den andres munn sørger for at leppene bare møtes, kjapt, flyktig, like tørt som underlaget. Blikket festet rett fram, ikke til siden. Hadde øynene hans sett til siden, inn i dine, ville øyeblikket badet i en blank brønn. Om øynene hans hadde sett inn i dine. I stedet ser de rett frem. Øynene til han som ligger ved siden av deg. Han du en gang kjente. Han som har blitt en fremmed uten at du rakk å legge merke til det. 

Hånden din glir ned mot vannflasken. Du løfter flasken fra sanden. Skrur av den blå korken. Lyden av den siste, levende kullsyren er for lengst preteritum, fortid, forbi. Like stille som hjertet hans er lyden, lister forsiktig frem hvert slag, hvert sekund. Du lener hodet bakover, setter flasken på høykant, og i samme bevegelse fører du den mot ansiktet. Slik at innholdet skjuler stier av sorg som renner nedover kinnene dine.   

     
Øyeblikk du ikke vil se. Ikke vil kjenne.    

Ser du det ikke selv? Kjenner du det ikke? Hører du ikke hvor rolig hjertet slår i sanden ved siden av? Hjertet som aldri gjør et eneste, ekstra lite lykkehopp. Ikke ett eneste, lite hopp. Aldri. Noen gang.

     Jo, selvsagt kjenner du det. Like sterkt som lyset fra solen, solen som brennmerker deg i pannen før den slukkes. Bare jeg gir enda litt mer kjærlighet, tenker du. Ofrer litt mer. Jeg klarer jo det. Bare jeg viser enda litt sterkere hvor mye jeg bryr meg. Da blir alt bra igjen. Alt var jo så bra. Var det ikke? Jo, bare jeg gir enda litt mer kjærlighet. Da vil øynene hans se, hjertet hans kjenne, hoppe over et slag. 

Følelse av fortid blandes i nåtid. Mens du kjenner desperasjonen bre seg som en kreftsvulst fra hjertet og ut i kroppen. Ut i hver eneste celle i kroppen. Hele kroppen er en stor, verkende kreftbyll. Smerten kravler under huden på tusenvis av små insektben. Og hjertet ditt blør.

     Jeg har elsket deg så høyt at jeg ikke vet om jeg kan være alene lenger. Så høyt har jeg elsket deg. Jeg orker ikke starte på nytt. Tenker du. Jeg orker ikke bli forlatt. Jeg blir litt til. Selv om jeg innerst inne vet at jeg bør gå. 

     Du burde gjort det for lenge siden, tenker du, mens leppene dine nærmer seg hans, hånden stryker ham vart over kinnet. 

Kjærester ingen adgang!

Velkommen til Rio! City of God. City of Sins.

Eimen av brent gringohud blander seg med marihuana over Ipanema-stranden. Mañana, mañana. 

Det er som om hele byen har trykket på pause. Dj´s for dagen er de lokale cariocaene. Som stolte bautaer meislet i stein, står de der. Foran et overfylt, pulserende dansegulv av sand.

     Ja, de står, minst like mye som de sitter. De hyrer strandstoler, men det er mest for å ha et sted å henge håndkleet virker det som. Så der står de. Kikker oppover, nedover. Oppned. Bakover, sidelengs. Baklengs. Mens de retter på badebuksa i ett bankende kjør. Speedo Gonzales.

     Glinser i sola, sola som går sin seiersgang fra Arpoador, surfernes favoritt, over Posto 8, 9, 10 og 11. Helt til den sier takk for følget og går ned i vannet bortenfor fjelltoppene Dois Irmãos (to brødre) og Vidigal, favelaen med byens beste utsikt - dit for kriminelt få år siden ingen skulle tru at Beckham kunne bu. (Ja, han har visst kjøpt seg hus her).

     Før den forsvinner i havet, som et omvendt fyrverkeri, en synkende salutt, skal solen rekke å farge himmelen gul, så oransje og rød, men før solen skal komme så langt skal øyne møtes, begjær gjøres levende, noen ganger gjengjeldt, andre ganger ikke. Atlanterhavet kjøler ned hete hoder. Og selv om svetten renner bare ved å være til, løper kroppene forbi i joggesonen rett bortenfor. Et skritt fram, to blikk tilbake. 

     Med noen hundre meters mellomrom står stativene lagelig til for dips, chins og armhevinger. T-skjorter eller singlets er like uvanlig som å høre Skavlan starte en setning  uten ”eh”.

    ”Eh eh I love you when the sun comes up! I love you when the sun goes down. Love you when the sun goes down, and the sun comes up!” LidoLido gir lyd til lerretet. Libido. Føttene er trommestikker som holder takten.  Kilometer på kilometer med sand. Land for å se og bli sett. Se deg ikke tilbake. Ikke nå. Turn up the life!

Og når det er karneval, parader og fest, skrus volumet på max. Høyere, hetere! Ipanema prøver å finne pustehull mellom menneskemassene som har stimlet sammen for å glemme alt som er vanskelig. I kveld tenker vi ikke! I kveld lever vi bare. I kveld lever vi drømmer. Våte drømmer.

     Festfolket trenger ikke språk, her er for mange mennesker, for høye på livet. Kroppsspråket tar over. Der hvor Esperanto feilet, lever kroppsspråket i beste velgående. Og man taler i tunger. Dype samtaler. Kristus må vri seg på sokkel-lesten i fortvilelse der han står oppe på Corcovado-høyden og våker over byen. Aldri fred å få.

Det burde vært dørvakter utenfor Rio. Dørvakter som løftet armene ut til siden og sa: ”Kjærester slipper ikke inn!”

     Å ha med kjæreste hit er nemlig som å ta med lunken Ringnes på boks, mens festen flommer over av iskald, fresh øl fra kran.

     Og du holder fast ved din boksøl med den samme etiketten som du alltid har drukket av. ” Yeayh, jeg liker min lunkne Ringnes jeg. I´m the only one who needs a cure for unwanted stiffness."

     Men nå tar dørvakta tak i skulderen på kjæresten din: ”Sorry, du slipper ikke inn!”

     Og du, du kan ikke gjøre annet enn å trekke på egne skuldre, du har jo tross alt reist langt, kan ikke la hele turen gå til spille nå, det er jo en god del penger som allerede er betalt. Frister få det til å se troverdig trist ut, selv om du vet at det fårete smilet som allerede har tatt bolig i ansiktet ditt forteller mer enn tusen bortforklaringer.

     Det er ikke annet å gjøre enn Kiss and tell:

     ”Ses når jeg er tilbake i Norge! Hvis jeg kommer tilbake...”
     Så får du passet ditt påskrevet og kan trå inn.

Jeg har vært i Rio seks ganger. Fem ganger uten kjæreste. Én gang med. Det var den første.

Vil jeg gifte meg igjen?

Jeg lurer på hvilken låt som skal bli signaturlåten for oppholdet, når jeg nå reiser tilbake til min "tredje hjemby" Rio de Janeiro. Låten som for alltid skal minne meg om den måneden som fortsatt ligger foran meg som framtid. Sist var det Lady Gaga´s "Marry The Night".
     Tre år har gått. Er jeg klar for å gifte meg med natten på ny? Eller har jeg blitt gammel, lat og vil legge meg klokka ni? Det gjenstår å se. Uansett, her er lyden av totusenogtolv, slik det hørtes ut den gangen:
    
Her om dagen brøt jeg ut i spontan latterkrampe for meg selv midt på gata, i det jeg passerte to lokale karer, lett lutede i ryggen, men med stolte, sølvgrå manker og nystrøkne skjorter. Akkurat i det jeg går forbi sier nemlig den ene noen ord som sammen hørtes prikk like ut følgende setning:

Hva skjer´a?

Han nærmest roper ut ordene. Kompisen sliter vel med hørselen, til tross for de store ørene, tenker jeg. Uansett, jeg klarer ikke la være å overdøve de påfølgende ordene med latter. Jeg forsøker å late som om jeg ler av noe annet. Et relativt håpløst prosjekt der jeg vandrer for meg selv. 

     Sannsynligvis finner du ikke dette fullt så morsomt som jeg gjorde. Poenget er vel at på samme måten som et par skaper sin interne humor, innser jeg at jeg kan være i ferd med å utvikle min egen interne enmannshumor. Vil det skape problemer for min reintegrering i det norske samfunnet når kalenderen bikker juli? Vel, den tid den sommersorg. Inntil videre plukker jeg opp alle små, rare hendelser og legger dem varsomt inn på den mentale minnepinne.

Solen går sin gang. Dagliglivet går sin gang. Nattelivet går sin seiersgang. Her er nemlig natten lang. Mens dere sover gjøres natten levende av ledige hofter og heftige rytmer. 
     Som alle somre har også denne sin signatursang. Den heter «Marry the night» og synges av Lady Gaga. Tonene fyller barer, diskotek og dansegulv. Dansegulv fylt opp av spreke kropper, store smil.

Vanligvis tilhører jeg ikke Lady´ens fremste fans, men jeg innser at jeg for alltid kommer til å ha et nært forhold til denne sangen. Den vil alltid fylle meg med minner. Minne meg på den gangen jeg hoppet opp i eventyrvogna. Veltet inn i en tilværelse jeg hadde ventet på. Så lenge. Akkurat så lenge at jeg ikke kunne vente lenger. Så lenge hadde jeg ventet. Den gangen jeg gjorde det jeg hadde drømt om. Sommeren jeg bosatte meg i Rio. Jeg og Rio de Janeiro. Lille meg og store Rio. Store meg og lille Rio. 

     Hver gang jeg hører sangen kommer jeg til å kjenne hvordan munnvikene trekker seg oppover. Mot gode minner, mest sannsynlig ispedd noen gram melankoli. Like fullt peker munnvikene oppover. Oppover langs kinnene. Sånn vil det alltid være. Selv den dagen jeg sitter lett lutrygget med store ører og nystrøket skjorte på gamlehjemmet, lener meg over, dulter kompisen min i siden og nærmest roper ut ordene: 

     

Hva skjer´a? 

Jeg er sjalu

Jeg er sjalu

på vinden som får rufse til luggen din

varsomt kysse ditt kinn

Sjalu på natten som får ligge naken inntil deg

Jeg er sjalu på dagen som får deg til å ville leve

På sola som får deg til å smile 

eller grine

Jeg er sjalu på månen som holder deg våken

Sjalu på gresset som får kile deg under føttene

Sjalu på bladene som gir deg oksygen

Jeg kveles!

Er livet grønnere på den andre siden?

Jeg er sjalu på havet som får deg til å sitte ned å lytte

Sjalu på årets første bad som gir deg gåsehud

Sjalu på avtrykk i sanden som viser en ny vei

Sjalu på måten du er lykkelig uten meg

Bli med meg dit

Dit vi en gang lekte

Dit hvor du første gang tok min hand

skrev sangen vår nakent i sand

ord for ord

Dit vi ble litt klokere på livet

uten å forstå det der og da

Dit vi kranglet for første gang

kjente gleden over å løse

Dit vi begge forsto

Dit vi første gang kjente smerten

redselen for å miste 

noen andre enn oss selv

Dit vi bare var

lystige

lyst på mer

Dit vi fikk vårt første, felles kyss

mange fler´

Dit leppene lekte 

uten ord

helt nakne, du og jeg mot moder jord

Dit vi ble voksne sammen, fortsatt unge

tunge mot tunge

helt til latteren tok oss

først du så jeg

Slik lå vi
elsket å le
selv natten dempet ikke lys latter

Om natten var det bare oss

om dagen også

bli med meg dit

Dit hvor jeg kjente alt annet bli borte

alt jeg så var deg

du så meg

slik ingen før hadde sett meg

hele meg

for den jeg var og den jeg skulle bli

tenkte jeg

mens jeg så på deg

slik jeg aldri hadde sett på noen

Dit hvor hjertet hoppet over ett slag

over til deg

Dit hvor jeg visste at endelig var det min tur

sammen med deg

hver dag som skulle komme
oss

to

sammen

Dit hvor sammen endelig fikk mening

Dit hvor gresset var grønnere enn på alle andre sider

rett under oss

men det så vi ikke

fordi to øyne så rett inn i to andre 

dypt inn

Dit hvor alle verdens løgner aldri kunne nå oss

alle tankene, alle ordene badet i en rød foss

og to ord rant ut av fossen

vår vei

Dit du for første gang med skjelvende stemme sa

jeg tror jeg elsker deg

Bli med meg dit igjen