mandag 11. april 2016

If A Song Could Get Me Sorrow - feat. Maria Mena


Jeg vet. 

Du vet sikkert du også. Akkurat den følelsen du får når noe treffer deg. Rett i hjerterota. Rota til alt godt; kjærligheten. Og til alt vondt. Det som følger etter; kjærlighetssorgen.

Jeg vet. Når en tekst treffer meg. Stemmen. Stemningen.
Sist jeg sank sammen var det Siri Nilsens skjøre, men sterke stemme som bar ordene, og jeg visste at jeg hadde funnet min norske mester. For litt siden ble jeg endelig truffet igjen og fikk enda en norsk mester, riktig nok på engelsk. Igjen en stemme så skjør og så sterk, så naken og naturlig. 

What I´m about to say, won´t be easy to swollow

Jeg sier det likevel.

Jeg vet. Når noen våger å kle seg uten hud. Når ordene treffer. Når en sang treffer.
Og den traff. Endelig var det en sang som traff igjen. Så nøyaktig og pinlig perfekt, at den fikk meg til å ønske kjærlighetssorg der og da. 

Tiden når alt stopper opp. 

Du slites i stykker. Kan ikke tenke. Kan ikke la være å tenke. Kan ikke stå, synker sammen, mens det prikker og verker i en livløs, nummen kropp. Må opp. Snurrer rundt deg selv. Snurrer rundt tonene. Ordene. Til du faller hjelpesløst igjen.

Og jeg skulle ønske jeg snart falt. Slik jeg har gjort noen ganger før. Foran han som puster nytt liv under huden din. Han som gjør at du ikke bare reiser deg igjen, men vokser til en stolt drage på blått lerret over verden. Før vinden igjen skal bli for sterk. Før du igjen hører Siri Nilsen, eller Maria Mena, komme nærmere. Nærmere. 

Så faller du fritt. 

Mens du vet at den du elsket høyere enn alt annet gradvis skal bli borte.
Sorgen sliper tankene. Det gjør vondt når sorgen slipper taket.
Morgendagen legger seg vart rundt minnene, før de viskes ut av vinden. Og langsomt blir han en fremmed, blant andre fremmede. Han du var aller nærest. 

Det spiller ingen rolle om jeg gikk, eller ble forlatt. Noen ganger vet jeg ikke forskjell. Og det betyr ingenting. Det eneste som betyr noe er at det ikke lenger skal bety noe. 
     
Først kjenner du ingenting. Du er lammet.

Så, en stille rød strøm
Smerten kjenner du først når du ser at det blør
Da kjenner du alt
Kveles
Ilden blir til desperate, små glør
Så blir selv kvelingen stille kvalt
Ingenting. Overalt

Det eneste du har er ordene. Ikke dine egne, de er borte. Nei, ordene som triller ut av musikkanlegget. Det du har satt på for ikke å høre tankene dine.
Og ordene sier:

What I'm about to say, Won't be easy to swallow. What you felt today. Will be as painful tomorrow. 
      
Det sier ordene dine. Ordene du synger så inderlig vakkert, nakent og nært at jeg ønsker jeg ikke var alene i rommet, men hadde besøk av kjærlighetssorgen. Slik at jeg kunne synke sammen med ordene. Reise meg. Synke sammen. Ikke se forskjell på himmel og hav.

Men jeg vet. Neste gang jeg står der og ønsker at noen skal si at også dette. Det skal gå over. Da er det du som er der og fyller rommet for meg, Maria.

I´m not leaving you 


fredag 8. april 2016

LIVETS LYS - mens du elsker

Han sitter på en grønnmalt benk i parken. Ser en liten pike fare forbi, mørkeblått skjørt, turkis topp. Rosa strikk i ulevd hår. Hører fontenen bortenfor sildre stillestående liv. Tonsetter tankene hans, de som er omgitt av et hode med gråstenkt hår. 

Livets fontene tenker han, mens tankene reiser til en annen tid. Den gangen han elsket for første gang. Begjærte sin første, uten å tenke på verken sin neste eller sin nestes ektefelle. 

Øyeblikket

Da kroppen skalv.
Enda litt mer for hvert plagg som i redselsfull fryd forlot kroppen. Han krevde at lyset skulle være av. Men øynene hans var vidåpne, slik at han likevel skulle se litt; bildelegge lukten av lyst, takket være lyset fra lyktestolpen utenfor som skar forsiktig gjennom vindusglasset og falt skjevt inn i rommet gjennom gardinglippen.

Han gjorde glippen litt større neste gang. Litt mer lys. For hver gang han trengte inn i henne. For hver gang de trengte hverandre. For å glemme mørket der ute.     
Helt til han en dag tålte både lampe- og dagslys. Uten at han egentlig hadde registrert overgangen. Etter hvert var det ikke bare greit, han forlangte faktisk å ha lyset på.
     
Slik elsket han, gjennom dager, uker, måneder og år.
Helt til han en dag lå der med øynene igjen. Mens han elsket. I lyset. 

Fra vidåpne, flakkende øyne i mørket til lukkede øyne badet i lys.

Han innså at livet hadde ikledd seg en ny fasett, fått en ny farge. En dypere, og når man kjente forsiktig etter, en mørkere farge. Han var ikke lenger ung. 
Fra nå av ville han alltid elske med fortiden. 








søndag 21. februar 2016

Førtispensjonist

”Verdas vakreste 40-årskrise” lød Frode Gryttens hyllest til Ole Einar Bjørndalen etter hans OL-gull i Sotsji. Her jeg ligger, finnes det overhodet ikke noe vakkert med min. Fosterstilling. Ingen førsteplass. Ingen gullmedalje hengende rundt halsen. Bare 40-årskrisens klamme klør som tar strupetak. Får ikke puste. Prøver å reise meg. Slås knockout av min egen ånde. Det er dagen etter min førtiende bursdag.

Det var fest i går. Vi feiret at jeg var 365 raske skritt nærmere døden siden sist jeg ble feiret. Jeg kom for sent til min egen fest. Jeg er alltid han som kommer for sent. Bortsett fra når det gjelder én ting: Kriser.
Jeg er sannsynligvis den eneste i verden som har hatt 10-årskrise og 20-årskrise. 30-årskrisen smalt inn da jeg var 28. Og nå er jeg her igjen.

Jeg drakk i går. Ikke av glede. Jeg drakk for å glemme. For å unngå å tenke på hvor langt jeg har kommet. Nå ser jeg så vidt gjennom to rødsprengte øyne. Hodet ble skutt i filler noen timer tidligere. En shot. To shot. Tre shot. Fire shot. Fem shot. Midt i fleisen. Alle blinkene ble stående. Jeg falt.
     Og smerten kravler under huden på tusenvis av små insektben. Jeg er en bylt av spenninger og uro. En aldrende bylt som blør. Redd for å dø. Velkommen til virkeligheten. Dagenderpå.

Jeg pøser på med kaldt vann. Krummer ryggen. Bestemmer meg for å gå inn i katastrofeområdet. Uten rustning. Uten skjold. Kanskje kan det hjelpe meg til å overvinne frykten. Jeg vil dissekere krisen. Lete etter årsaker. Finnes det fysiologiske forklaringer? Kommer 40-årskrisen helt av seg selv? Eller trer samfunnet den over hodet på oss? Jeg oppsøker psykolog:
     – Vi har en tendens til å gjøre den mer unaturlig enn den er. Alle livets overganger innebærer potensielle kriser, forteller Peder Kjøs.
     – Du må gjøre opp regnskap. Reorganisere livet på noen områder. Det skjer blant annet rundt førtiårsalderen. Mange opplever også lignende krisesymptomer rundt tretti- og femtiårsalderen, men førtiårskrisen er nok selve symbolet på denne typen livskrise.
     – Rammer den uavhengig av samfunnets forventninger?
     – En del av krisen er nok psykologisk betinget, men i tillegg finnes det fysiologiske og sosiale endringer i denne fasen som spiller inn. Kroppen begynner å preges mer av alder. Energinivået er ikke like høyt. Mange opplever også mindre seksuell lyst.  
     Det siste har jeg ikke merket så mye til. Men en kropp som verker litt mer? Jo. Litt mindre energi enn før? Jo, det stemmer vel, det også. Sofaen vinner stadig oftere over sentrum. Jeg trår stadig oftere og tidligere ut av rekka foran bardisken fredag kveld etter jobb. Nesten like ivrig som Bjørndalen etter å komme meg i mål. Hjemme. Med Gullrekka i blikket. Rekker du meg fjernkontrollen?

Når sluttet festen? Når begynte livet?

Mindre energi til tross, på treningsfronten holder jeg koken. Kanskje enda mer enn før. Positivt, tenker du? Neida, nok en sørgelig bekreftelse på den gryende midtlivskrisen. Symptomene er nemlig klare. Du beveger deg så fort du klarer. I løpetights. Så fort du kan bortover en landevei. Maratonmannen. Eller på ski. Birkebeiner deg gjennom løypa mens harehjertet slår raske dobbeltslag. Så fort du makter. Forsøker å løpe fra tankene dine. Staker febrilsk i et fånyttes forsøk på å få en luke til skrikene inni deg.

Personlig avviker jeg fra noen av symptomene. Ja, jeg trener ofte, men jeg har ikke behov for å slepe meg gjennom fire mil, hverken på asfalt eller snø. Trening skal være sunt, tenker jeg. Belaster jeg kroppen for mye, er det usunt – ergo vil jeg dø tidligere. Og det vil jeg jo ikke.
     Jeg er livredd for døden, og jeg har aldri forstått de som ikke har det likedan. Det er jo dette punktet som skiller oss fra dyrene. Vi er de eneste som er bevisste vår egen forgjengelighet. «Jeg er ikke redd for å dø selv, men jeg er redd for å miste noen jeg er glad i», hører jeg ofte folk si. Hallo! Hva tror du skjer når du dør? Du mister ikke bare en du er glad i. Du mister alle. Samtidig!
Pulsklokka slår. Sekundene går. Tikk. Takk. Tikk. Takk.

Forsøker febrilsk å trykke på pause. Det er som om tiden er stappet full av anabole steroider. Da jeg var liten, føltes en sommer lang som et helt liv. Nå rekker jeg knapt å tenne grillen før høststormen blåser glørne i øya på meg. Så skal vi være like kalde igjen i åtte nye måneder. Kalde som lik.
     Da jeg var tjue, kunne jeg optimistisk tenke: Jeg har kanskje levd en femtedel av livet. Nå, tjue år senere, tenker jeg at jeg mest sannsynlig er halvveis. For en dramatisk forskjell!

Tikk Takk

Menneskene rundt deg gjør sitt beste for å døyve smerten. Førti, feit og ferdig? Næhæhæi – gjelder i alle fall ikke deg! Samtidig som de spyr ned Facebookveggen din med klisjeer som «Du er som en god flaske vin – blir bare bedre med årene» kommer de trekkende med alle livsløgners mor. Du har garantert hørt dem – mennesker som blir eldre og proklamerer med høy og tydelig røst at aldri, nei, aldri har vel livet vært bedre! Kroppsspråket kler ordene med kamuflasje. Men én ting glemmer de. Løgnen avsløres alltid gjennom de forpinte øynene.

Med fare for å fremstå som en hykler; noe riktig har påstanden likevel ved seg. Det finnes nemlig enkelte fordeler ved å bli eldre, utenom at du ikke er død selvsagt. Du blir klokere i all din uvitenhet. Tryggere i all din utrygghet. Og du blir mer selektiv. Du våger å ta plass og prioritere der du før lot andre velge plassen for deg. Du våger å velge bort, ikke bare ting, men også mennesker som ikke er verdt å investere i. Tiden er dyrebar, innser du, når du er på vei mot det tidløse.
Mens du kjenner smerten som kravler under huden. Panikken. Alt du ikke rakk.

Tikk Takk

Jeg er en bølge uten hav. Jeg bare later som jeg har kontroll. Skjelvingene pakkes inn som stilig rock’n roll. Likevel, jeg føler meg som en dans uten trinn. Ett nytt slag. Vender det annet kinn. Hey, psykolog Peder, har du noen gode råd? Spiller ingen rolle om de er dyre!
     – Det beste rådet jeg kan gi er å forsøke å godta situasjonen. Belag deg på at enkelte ting blir annerledes, og forhold deg til den alderen du faktisk har. Se etter verdi i den nye livsfasen og de nye rollene du får. Kriser innebærer alltid mulighet til vekst og utvikling. Du har valget mellom å lære ganske mye eller ikke å lære noe i det hele tatt.
     Jeg lar ordene synke inn sammen med rødvinen jeg aldri hadde sett meg råd til å kjøpe da jeg var tjue. Kjenner pulsen slå litt roligere. Puster litt lettere.  
Førti, masse feite opplevelser, ferdigsnakka!

Eller vent, bare ett spørsmål til, psykolog Peder! På vegne av alle menn som kommer etter meg: Er det mulig å styre unna krisen?
     – Nei, du kan ikke unngå livskriser, men det går an å takle dem bra. Mange velger fornektelse. Later som om ingenting endres, og lever livet som om de fortsatt er 25. Den taktikken funker ikke så godt på sikt. De vil bare utsette smellen. Dessuten er vel lite tristere enn godt voksne menn som fortsatt går rundt og kaller seg selv gutt?

Det er bare å ta det som en alfahann, tenker jeg og løfter blikket. Sola skinner inn loftsvinduet. Det er snart vår i luften. Utepils rundt neste hjørne. Jeg har ikke tid til flere bekymringer.
Og skal jeg fortelle deg det aller beste med å være førr?

Jeg er gammel nok til å vite bedre. Ung nok til å gjøre det likevel.


Foto: Godeste Egil Nordlien