If A Song Could Get Me Sorrow - feat. Maria Mena

Jeg vet. 

Du vet sikkert du også. Akkurat den følelsen du får når noe treffer deg. Rett i hjerterota. Rota til alt godt; kjærligheten. Og til alt vondt. Det som følger etter; kjærlighetssorgen.

Jeg vet. Når en tekst treffer meg. Stemmen. Stemningen.
Sist jeg sank sammen var det Siri Nilsens skjøre, men sterke stemme som bar ordene, og jeg visste at jeg hadde funnet min norske mester. For litt siden ble jeg endelig truffet igjen og fikk enda en norsk mester, riktig nok på engelsk. Igjen en stemme så skjør og så sterk, så naken og naturlig. 

What I´m about to say, won´t be easy to swollow

Jeg sier det likevel.

Jeg vet. Når noen våger å kle seg uten hud. Når ordene treffer. Når en sang treffer.

Og den traff. Endelig var det en sang som traff igjen. Så nøyaktig og pinlig perfekt, at den fikk meg til å ønske kjærlighetssorg der og da. 

Tiden når alt stopper opp. 

Du slites i stykker. Kan ikke tenke. Kan ikke la være å tenke. Kan ikke stå, synker sammen, mens det prikker og verker i en livløs, nummen kropp. Må opp. Snurrer rundt deg selv. Snurrer rundt tonene. Ordene. Til du faller hjelpesløst igjen.

Og jeg skulle ønske jeg snart falt. Slik jeg har gjort noen ganger før. Foran han som puster nytt liv under huden din. Han som gjør at du ikke bare reiser deg igjen, men vokser til en stolt drage på blått lerret over verden. Før vinden igjen skal bli for sterk. Før du igjen hører Siri Nilsen, eller Maria Mena, komme nærmere. Nærmere. 

Så faller du fritt. 

Mens du vet at den du elsket høyere enn alt annet gradvis skal bli borte.
Sorgen sliper tankene. Det gjør vondt når sorgen slipper taket.
Morgendagen legger seg vart rundt minnene, før de viskes ut av vinden. Og langsomt blir han en fremmed, blant andre fremmede. Han du var aller nærest. 

Det spiller ingen rolle om jeg gikk, eller ble forlatt. Noen ganger vet jeg ikke forskjell. Og det betyr ingenting. Det eneste som betyr noe er at det ikke lenger skal bety noe. 

     

Først kjenner du ingenting. Du er lammet.

Så, en stille rød strøm

Smerten kjenner du først når du ser at det blør

Da kjenner du alt

Kveles

Ilden blir til desperate, små glør

Så blir selv kvelingen stille kvalt

Ingenting. Overalt

Det eneste du har er ordene. Ikke dine egne, de er borte. Nei, ordene som triller ut av musikkanlegget. Det du har satt på for ikke å høre tankene dine.
Og ordene sier:

What I'm about to say, Won't be easy to swallow. What you felt today. Will be as painful tomorrow. 

      

Det sier ordene dine. Ordene du synger så inderlig vakkert, nakent og nært at jeg ønsker jeg ikke var alene i rommet, men hadde besøk av kjærlighetssorgen. Slik at jeg kunne synke sammen med ordene. Reise meg. Synke sammen. Ikke se forskjell på himmel og hav.

Men jeg vet. Neste gang jeg står der og ønsker at noen skal si at også dette. Det skal gå over. Da er det du som er der og fyller rommet for meg, Maria.

I´m not leaving you