onsdag 25. september 2013

En champagneflaske fylt med tårer

Jeg har flere, fine venner, snille venner, gode venner, morsomme venner, venner å le med, venner å gråte med. Jeg blir alltid glad av å møte vennene mine, og jeg blir alltid glad når de ringer eller sender sms. Men denne gangen ble jeg ikke glad. Denne gangen leste jeg ordene. Så kom tårene.
     16.34: Jeg registrerer så vidt et pip på telefonen, men jeg har ikke tid til å se hvem det er fra, eller hva det står. Jeg er i innspurten av en hektisk dag på jobb; en dag med opp- og nedturer.
     Dagen starter med champagnekorker som spretter! Økning i lesertall er ikke hverdagskost. Suksessterte på lønsjmenyen. Feir hver seier i arbeidslivet! Feir hver seier i livet!   
     Men etter den søte seier... Rydding og flytting i det åpne landskapet, før halvannen time med reiseoppgjør og kvitteringer på tampen av dagen. Kompliserte og lite fleksible systemer fører geipen nedover.  
     «Åh, jeg er sliten» forteller jeg meg selv. «Nå trenger jeg en god treningsøkt for å blåse bort frustrasjonene», sier jeg til meg selv. 
     Slenger baggen over skuldrene, fingrene sklir over tastaturet mens beina allerede er halvveis nede i trappa. Meldingen er fra Trine. 
     Gode Trine. Fine Trine. Morsomme Trine. Trine som jeg satt på trikken med for bare halvannen uke siden og flira så høyt at vi nesten spora av. Trine som aldri ser problemer. Trine som er den evige optimisten. Modige Trine. Trine som jobbet som klovn i cruisefart, da hun falt pladask og tok av seg maska for den vakre danseren, Diana fra øst. 
     Det var bare ett problem. Diana var kjæreste med kapteinen. Eller sa jeg problem? Problemer eksisterer jo ikke fra Trines perspektiv...
     Hun tar raskeste vei til toppen:
     Ai, kæpt´n! «Elsker du henne virkelig? Vil du gifte deg med henne? Det vil nemlig jeg!»
     Kort tid senere mønstrer de av sammen, klovnen og danserinnen. Trine og Diana har vært gift i 12 år nå. 

Ordene står der så virkelige i all sin uvirkelighet, eller kanskje heller så uvirkelige i all sin virkelighet. Så sterke, og likevel så skjøre:
     «Da er det bekrefta. Kreft i skjoldbruskkjertelen. 2,5 centimeter. Spredning er det ikke stor fare for. Gode prognoser sånn sett. 4-6 uker venting på operasjon. Så da er det bare å vente da...»
     Beina mine løper litt til. Jeg har dårlig tid som vanlig, hvis jeg skal rekke neste T-bane. Beina går av seg selv nå. Hodet henger ikke med. Jeg visste jo at hun har slitt med helsa i flere måneder allerede. Som en brikke i puslespillet de hvite frakkene strever med å fullføre. 
     Jo, jeg visste det, men likevel. Likevel tenker man at det ikke kan være noe slikt. 

Mens vognene smeller inn på perrongen treffer ordene meg. Hardt. De firkantede ordene som får ovale tårer til å renne nedover kinnene.
     Trine, åh Trine! Fineste Trine! 
     Nytt pip:
     «Ja, jeg tror det går seg til. Alltid en fare, men det er det ved å krysse gata også.:)»
     Tårene møter motstand i munnviker som peker oppover. Så typisk! Typisk Trine, tenker jeg. Hel ved. Aldri halvveis. Noen ganger smeller det vel høyt. Men det er Trine det og. Trine slik jeg liker. Rene ord for penga. Ærlighet, men alltid fremført med kjærlighet.

Dørene i T-banevogna smeller igjen. En dame rekker akkurat ikke å komme seg på rett side, før toget raser videre. Jeg ser irritasjonen hennes velte utover perrongen bak oss - den som blir stadig mindre og snart skal bli helt borte - akkurat slik jeg ville veltet min egen irritasjon utover, om det var jeg som stod der. 
     En ventetid kan være så mangt. Noen blir som bittesmå, ja nærmest usynlige paranteser i tilværelsen. Andre borrer seg ned i marka som voldsomme utropstegn. Utropstegn som stanser både tog og tid. Og jeg tenker på kraften. Den kraften som mennesker henter frem når de må. Den kraften som Trine allerede er i ferd med å ikle seg.
     Lyset fra tunnelåpningen legger seg vart om vogna. Og jeg tenker: Er det en jeg er trygg på vil kjempe og stå han av, så er det Trine! Tøffe Trine. Du som er født med solen i øya og aldri har fryktet skyggen som følger med.
     Nå er det din tur til å fylles av så mye kjærlighet at det ikke blir plass til en eneste dum, syk celle i hele kroppen!
     Og når du igjen er frisk skal vi feire. Suksessterte i trynet. Champagnekorker som spretter veggimellom. Mens vi fyller glassene med latter.  
     For en fest vi skal lage!



torsdag 5. september 2013

Charterkoden

Hjelp, jeg er på charterferie, alene!
    Jeg har vært på charterferie to ganger før i mitt trettisju-og-et-halvt-år levde liv. Begge gangene i forhold, med to forskjellige kjærester. Begge gangene har forholdene endt, ikke veldig lenge etter charterferien. Hviler det en charterforbannelse over meg? Ferieforbannelse? Tur/retur helvete...
    Et nytt eksperiment denne gang, bare meg, uten mann, meg alene, ingen andre. Bortsett fra alle de fremmede. Par i hjerter, eller nye par i smerter?
    Det starter ikke bra. Jeg har akkurat sunket ned i flysetet, klar for take-off, da et par i slutten av tyveårene setter seg i setet foran. Hun med flammer i ansiktet.
    "Aldri mer! Dette går aldri bra!" Hun nærmest spytter ut ordene. Hennes roligere halvdel forsøker så godt han kan å hente noen lure og avvæpnende ord frem fra setelommen, mens fortvilelsen tar bolig i ansiktet hans. Allerede før avreise, tenker jeg, stakkars mann, tenker jeg, i mitt stille singelsinn.
    Ved siden av meg sitter to eldre damer, jeg antar de er søstre, med sin (naturlig nok) enda eldre pappa. De smiler. Hilser. Så fortsetter praten. Den praten som skal fortsette å gli så lett, hvert eneste sekund under den fem timer lange reisen til Gran Canarias forjettede sol og sandland.
    "Pappa, du skal vel ha chips? Joo. Du liker jo chips så godt. Joda. Ja, han skal ha en chips, en rødvin, og en Baileys til kaffen. Du liker jo Baileys, så godt, ikke sant? Ja. Joda, det gjør du.
    Kan du tenke deg Gudny og Odd Magne som bestemmer alt for moren sin, stakkars dame! Hun har jo ingenting hun skulle sagt. Utrolig at det går an...
    Denne flymaten var god altså! Jeg har ikke smakt bedre siden den gangen Braathens fløy. Mmm, så godt, ikke sant pappa? Jo, mmm veldig godt. Det er noe med. Hmm ja, det er noe med.. den gode smaken!
    Vel framme får jeg en ny dame ved siden av meg på Ving-bussen, den som skal ta oss til hotellet. Det jeg forstår er mannen hennes, setter seg i setet bak.
    Korte høflighetsfraser utveksles mellom meg og damen, hun er vel et sted i femtiårene. Så sovner hun. Med hodet på skuldra mi. Jeg blir varm, mens jeg vurderer, skal jeg la henne sove? Eller får jeg snart en venstre hook fra setet bak? Jeg velger å rette meg opp, nok til at hun våkner, tenker jeg. Hun retter seg opp. Fem sekunder senere snorker hun lett igjen, mens hun legger høyrearmen rundt skuldrene mine. Hun skal komme til å unnskylde seg hver gang jeg ser henne i forbifarten den kommende uka. Selv om jeg alle gangene sier så høflig jeg kan, "nei, det trenger du ikke tenke på i det hele tatt. Det går så greit så."
    Ute ved bassenget er det værsnakk det går i. Blant nordmennene. Jada, så, deilig vær ja! Godt likevel med de få skyene som kom i går ettermiddag da. Kanskje de kommer i dag og. Deilig er det. Varmt. Varmt og deilig. Og så pent det er her. Nymalt. Og fine blomster.
    Bortenfor nordmennene ligger svenskene. Et eldre par.
    Härligt väder! sier hun. Jaa, mumler han. - Härligt, gjentar hun. Vad skal vi äta ikväll då, tror du? Jaa.
- Du hör inte efter vad jag säger? Jaa, mumler gubben på nytt og snur litt på sideflesket under parasollen. Skyggen dekker med nød og neppe det den skal.
    Den slankere, skravlesyke halvdelen ligger utenfor skyggene. Soler seg i glansen av ordene som tyter fram. Under en fjong, hvit solhatt. Turkis bikini. Han i marineblå caps og shorts. Takk solgud for at han ikke har forsøkt å sprenge legemet inn i en speedo, tenker jeg.
    Det smakade bra det vi åt i går.
    - Jaa.
    Minnade om marulk.
    - Jaa.
    Hur säger man det?
    - Marulk.
    Just det. Marulk.
    Ordene må passere en tom solseng mellom dem. Det vil si, ikke helt tom, oppbevaringsseng for solkrem, briller, sarong etc. Men tom for menneskehud. Lukten av separate soverom blander seg med Atlanterhavsbrisen. Jeg har rett og slett vanskelig for å se for meg noen som helst form for fysisk adspredelse. Separate soverom lukter det definitivt ikke noen meter bortenfor. Hos danskene. En ung, atletisk alfahann og hans enda yngre, feminine, faste bytte utfolder seg i bassenget. Han bærer henne rundt. Hun med beina godt plantet rundt livet hans. De limer leppene mot hverandre. Nå og da kaster han henne opp i luften, uten å ta imot, mens hun henter fram et like overrasket, jublende, lite hyl hver gang. Om de registrerer, reflekterer eller bryr seg om at solsengenes symfoni rundt dem er vitner til dette forspillet av hva som skal komme oppe på rommet litt senere, vites ikke. Blå melankoli velter fram fra alle kanter og fyller bassenget. Det unge paret ser kun hinanden.
     I det mindre bassenget bortenfor står et middelaldrende par med rackerter og forsøker treffe en ball. Hun med den herlige overlevningen fra 80-tallet - platinablondt hår. Antall ballvekslinger før ballen havner i vannet med et lite svup, er max to.
    Borte hos nordmennene har samtalen beveget seg fra vær til vunnet:
    - Torhild vant tre millioner i natt. Mobillotteri visstnok, sier gubben. Uten at vi hadde tatt lodd en gang.
    - Ja, jeg skulle ringe et langt nummer for å få premien. Særlig sannsynlig at det ville kommet midt på natta som en tekstmelding, legger Torhild til. Lett usikker humring følger, før sidekvinnen tar roret:
    - Du kan jo ringe fra fasttelefonen når du kommer hjem. Sånn for sikkerhets skyld.
    Ørene mine hører. Øynene mine ser alt som skjer. Men hjernen har gått i hvilemodus. Det er her jeg er. Tommy på pause. Det er dette som er koden, innser jeg, mens solen fyller meg. Mens lyset fyller meg. Pause. Pause fra alt utenfor. Pause fra alle valg. Her eksisterer nemlig ikke valg. Ikke høyre. Ikke venstre. Kun rett fram. Eller aller helst ingen steder alls. Den blå bølgen er ikke for Erna, men for solbrune surfere med saltvann i luggen og øyeblikket badet i ansiktene. Den eneste posisjonen som teller er på toppen av bølgen. Dagens prognose: Sol og 31 grader. En opp fra i går.
     Pause fra alt det vanskelige. Alle utfordringer. Deadlines. Jag. En pause fra livet selv - livet med alle sine valg og muligheter, skuffelser og gleder. En pause i en solboble. Pause inne i en badeball som spretter bekymringsløst dit den selv vil. Og jeg kjenner at dette er helt riktig. Jeg koser meg. Jeg er varm. Det renner fra pannen. Jeg hopper i havet. Jeg er kald. Har jeg fått Charterfeber?
    Jeg flyter. Dagen er så lett. Dagen ligger ikke over meg. Jeg er over dagen. Oppå dagen. Flyter på dagens bølge. Nesten så jeg ikke merker det. Så lett, så bekymringsløst, som P4-musikk i ørene.
Og nå, nå er jeg fulladet med solenergi.
Det er på tide å trykke på play!