onsdag 30. desember 2015

Tørr kalkun & svidde drømmer

Enda ett år forbi. Det gjøres opp regnskap som skal puttes i ringpermer og stues inn i skap. Sammen med alle de andre årene som fôr like hastig forbi. 
     Utenfor er det kaldt. En gold gren rasler mot ruta. Det lukter kalkun. Et vindu åpnes, og livet siver sakte ut. Kjenner deg brått kvalm. Tenker på alle planene du har pønsket på, alle drømmene du har stått og drømt alle de andre nyttårsaftenene. Drømmene som blandet seg med duften av kalkun, før de forsvant opp i frostrøyk.
     Et annet sted i rommet står en dame og tenker på ungdomskjæresten, før hun lar tankene gli over til en plastisk operasjon hun gjerne skulle tatt. Eller var det én hun ikke skulle tatt? 

Brøytebilene står parkert i garasjen under kommunehuset. Snøen legger seg ikke lenger. En lykt blinker uregelmessig ved innkjørselen til skolen. Der du gikk mens livet fortsatt var lyst. Verden var en autostrada av muligheter. Highway verden! Du ventet bare på å få lappen. Så skulle alt begynne. 

Hvor lenge holder et håp? Fem år? Femten? Femti?

Rakettene slukes av himmelen. Drømmene forblir svevende. Setter seg som verk i kroppen. Litt verre for hver kork som sprettes. Helt til du går krokbøyd inn i den siste livsfasen og klager over hvor vondt det gjør.  

En gjeng ungdommer passerer til fots utenfor vinduet. Jakter på en fest de ikke vet om eksisterer. Leppene beveger seg raskere enn føttene. Taktløst. Sømløst. Skamløst.
     Inne i varmen står de voksne og presser frem ordene. Til liten nytte. Ingen hører likevel etter hva som blir sagt. Bomullen legger seg som et beskyttende lag over alt som brast. Fyrverkeri. 10..

9.. 8.. 7.. 6.. 5.. 4.. 3.. 2.. 

1! 

Du løfter glasset og skåler. Kjenner boblene. Ett lite øyeblikk. Kullsyren som kiler nedover halsen.