lørdag 25. august 2012

Kan man danse i himmelen?

Jeg har våknet uthvilt, jeg har våknet sliten, jeg har våknet med et smil, til og med av min egen latter. Jeg har bråvåknet kaldsvett, redd av drømmene som red meg. Men aldri, ikke før i dag, har jeg våknet mens jeg faktisk gråt.
     I natt drømte jeg nemlig noe veldig trist. Som vanlig flyter drømmen inn i, over og utover seg selv. Bortover. Og i det man beveger seg fra halvsovende til våken tilstand er man egentlig ikke lenger helt klar over hva man drømte. Men avslutningen var i alle fall slik:

Jeg holder en person i armene mine. Det er uklart for meg om det er en venn, en kjæreste eller kanskje en som var i ferd med å gå over fra å være venn til kjæreste. Og vedkommende dør. Akkurat der. I armene mine. 
     Jeg tror det var en overraskende, brå død. Ikke en død etter lang tids sykdom. Men det kunne like gjerne vært det. Følelsen ville nok vært ganske lik. Jeg har uansett aldri opplevd en slik situasjon. Det kunne vært den tåredryppende avslutningen på en film. Eller en sluttscene fra virkeligheten. Så levende var drømmen at jeg våknet av tårer som rant nedover kinnene og landet mykt, lydløst på puta. 

Og jeg ser han ligger der med beina rett ut, hviler hodet i fanget mitt. Den ene armen i cirka nitti graders vinkel, håndflaten over sitt eget hjerte og med blikket vendt oppover. Øyne som er i ferd med å forsvinne. Inn i mine. Og jeg hører de siste ordene hans:

«Vi fikk i hvert fall danset sammen»

Han rekker akkurat å si det før øynene glir igjen. Så er han borte. 

Øynene mine slåes opp. Våte stier er de eneste sporene etter nattens siste dans. Gjennomsiktige stier. Stille stier. Av sorg. Som har vært, eller som skal komme?

I går diskuterte jeg igjen døden. Sannsynligvis er nattens drømmer underbevisthetens måte å bearbeide samtalen og tankene som fulgte etter. Min samtalepartner var ikke redd for å dø. Men han fryktet å miste de som står han nær. Det gjør selvsagt jeg også. Men i fare for å virke egosistisk måtte jeg innrømme at jeg og er redd for å dø selv. Livredd faktisk. Fordi jeg er så innmari glad i å leve. Å få oppleve alt det rare, spennende, morsomme, underlige, vidunderlige og av og til litt skumle som er å oppleve i denne verden. Miste meg selv. Men selvsagt også å miste de jeg er glad i. Og det er jo nettopp det man gjør når man dør. Man mister ikke bare en man er glad i. Man mister faktisk absolutt alle man er glad i. Samtidig! En nærmest uutholdelig tanke.
     Jeg har aldri klart å forsone meg med døden, selv om jeg stadig vekk prøver å tilnærme meg emnet. Veksler mellom å tenke at det beste er å tenke den ihjel og ikke tenke på den i det hele tatt. Snakke den ufarlig, eller fortie. Foreløpig har jeg ikke funnet fasiten, men en dag håper jeg å gjøre det.
     Inntil videre griper den tak i meg, med jevne eller ujevne mellomrom. Det kan gå uker, iblant måneder mellom hver gang. Men så plutselig! Fra dypet av magen sprenger den fram, farer opp gjennom meg, som en vond vulkan. Og jeg hopper til. Fysisk distraksjon, får tankene over på noe annet. Det varer bare sekunder; før jeg gjenvinner balansen.
     Slik har det vært så lenge jeg kan huske. Første gang var jeg bare et barn, sannsynligvis 3-4 år. Og døden grep tak i meg, helt uten grunn. 
     Jeg er redd for å dø, men jeg er ikke lenger redd for følelsen i seg selv. Frykten for å dø er også en side som er med å bygge den jeg er. Og selv om det kanskje høres rart ut - jeg ville ikke vært den foruten. Den gir meg nemlig et perspektiv jeg kanskje ellers ville manglet. Hvis jeg merker at jeg er i ferd med å få feil fokus, eller henge meg unødig opp i betydningsløse bagateller, da får «de store tankene» meg inn igjen på rett vei.

Og jeg går den veien som best jeg kan. Tenker at jeg vil leve det beste livet jeg kan klare å leve. Være så god jeg kan mot alle som står meg nær og kommer til å stå meg nær i framtida - det være seg familie, venner eller kjærester. 

Når den tiden kommer og det er på tide å si farvel; så er det jo lov å håpe

At man faktisk kan danse i himmelen.







 


tirsdag 14. august 2012

Når maten smaker slik maten skal smake



«Så fin du er. Kommer du rett fra tennistrening?»

Jeg klyver trappetrinnene opp fra Grønland til Enerhaugen retning Tøyen Hills, med sedvanlige lange Tommyklyv. Iført min fineste, hvite shorts, kjøpt på secondhandbutikk i Paris. Foran meg på benken sitter en eldre, fremmed dame.

Så herlig, utypisk norsk! Tenker jeg, og stopper opp, nærmest i ren forbauselse. Ett lite øyeblikk er jeg tilbake i Brasil, eller Paris for den saks skyld.

Men damen snakker jo norsk. Ser norsk ut også. Det er bare holdningen og ordenes betydning som er så unorske. 

«Jeg gir ikke terningkast, men det der er veldig nær perfekt. Det er bare pannebåndet som mangler. Og du vet, jeg kledde opp hele Oslo mens han der Jan Thomas fortsatt lå i vugga», sier hun og blottlegger alt annet enn et Colgate-smil. Men sjarmen skinner!

«Pene ben har du og». 

Det gnistrer litt bak venstre brilleglass.

Karin-Christina heter hun. Jeg kan kalle henne Karinmor, for det gjør barna hennes. Eller Krissa. Eller Krisa. Hun ler håst.
Det er bare å velge!

Selv velger hun å fortsette og ha ordet. På innpust. Og utpust. Og på ingen pust i det hele tatt.
Jeg får servert politiske analyser, systemkritikk, konspirasjonsteorier, Norgeshistorien på ti minutter, Raske Menn hadde ikke rukket å komme ut av startblokkene før hun var i mål. De gamle er eldst!
     Spioner, horer og madonnaer. Krigshistorie, Sønsteby og gjengen.  Haakon Lie, de store statsmenn. Kongelige kretser. Familien hennes var innenfor. Hun kjenner dem alle, og jeg får servert avslørende detaljer få forunt. Før hun fortsetter med de største kulturpersonligheter. Erik Bye, Elsa Lystad, Wenche Foss.
     Apropos foss... Ordene danner ikke bare en flom, men ja, nettopp.. 
     Ordene hopper ut, raskere enn fra den rappeste rapper. Stopper kjeften selv på brå, kjekke breiflabber fra Bergen.

Akkurat som en sprettball
Akkurat som et ett-tall
Akkurat som et fossefall
Akkurat som en sett-ball

Kor e du ifra? Kor du vil dra?
Du e aldri for ong du er aldri for gammel
Fett!

Jeg rekker så vidt å skifte benstilling og rette på den hvite shortsen før hun smeller inn neste serveess: 

«Jeg har en jobb med taushetsplikt, skjønner du»

Akkurat...

«Men nå snakker jeg høl i huet på deg. Du har vel en kone som venter?»

Hun rekker ikke å høre svaret før hun fortsetter ufortrødent, og jeg kan ikke annet enn å smile:

Hvis du ser det lyser i første etasje er det bare å ringe på, sier hun og peker mot blokka si. I morgen er det fest i gården forresten. Mellom nummer 5 og 7. Du må gjerne komme!
Og snart må vi møtes igjen her på benken. Vi kan sitte en hel kveld. Vi tar med vin. Og blomster! Jubler hun ut i sommerkvelden.

«Men jeg kan ikke med sms og er ikke på internett, så du får henge opp en lapp på treet her med tidspunkt» sier hun med en stemme som mener det.
Så reiser hun seg. Rett opp og ned. Retter på sitt brune skjørt og matchende sjal mens det store korset i halsen vaier i varm sommervind. Så vaier hun brått med:

«Gud jeg ble litt dårlig jeg. Vet ikke hvor lang tid man har igjen vet du. Man må leve for fullt!»

Hun rekker frem en furet forehand:

Det var veldig koselig å møte deg! Her har jeg lagt ut om meg selv.. Vet du hva - du har en aura som lyser trygghet og tillit.

Min dag har fått sitt definitive høydepunkt. 
Jeg takker for de gode ordene, returnerer noen fine ord, skaper balanse. Deuce, eller egalité som de elegant sier på Roland Garros. Egalité en Enerhaugen.
     Høy og mørk og med en aura av tillit snur jeg på hæl´n. Nesten som Nadal ville gjort det...

Hun får matchballen også, og velger seg en double-makker:

Som sagt, jeg gir ikke ut terningkast, men jeg sier som Eyvind Hellstrøm:

Maten smaker slik maten skal smake. 
Da vet du det er bra.
Bare husk pannebandet neste gang´a!




For at folket skal få oppskriften på hvordan det ser ut når maten smaker slik maten skal smake (minus pannebånd) må jeg rett og slett gå til speiloverflaten og leke rosablogger for et stakket sekund:
















Shorts: Second(back)hand, T-shirt: Samsøe Samsøe, Bag: Zara, 
Sokker: Ukjent, Sengetøy: Kid
Mwwwuuaaahh 

mandag 6. august 2012

Jeg vet det er galskap

De eneste menneskene som virkelig interesser meg er de gale
De som er gale etter å leve. Etter å oppleve
Gale av tanken om at de en gang skal dø

De som blir gale av å tenke på en rett linje

Gale nok til å si akkurat hva de mener
De som lever med lidenskap
Lever for lidenskap!

De som aldri er fornøyd med midt imellom
Mellom linjene øynes håp

De som aldri går på grønt
Og vet at det eneste som gjelder er når det slår rødt

De som vet at det finnes dype daler
Men som også har en høyere himmel

Bare de som lar seg blende av lyset vet hvor mørkt det kan bli

De som brenner
Brenner!
Som et øyeblikks lys av magi i natten