onsdag 8. april 2015

Min mormor

Min mormor 
Som alltid passet på. 
Du som hadde så mye omsorg at jeg lurer på hvordan det ble noe omsorg igjen for andre å vise.
Du som elsket våren. Sommeren. Og lyset. 
De siste årene ble tunge og mørke.
Det er de lyse minnene jeg skal ta med videre. 

Den du var.

Du som gledet deg som en unge til hver gang et fly fraktet oss fra sør til nord, eller deg og far fra nord til sør. 
Du som jevnlig sendte flyfraktede "nødhjelpspakker" bestående av sjokolade, poser med vaffelrøre og annet snadder, samt håndskrevne brev med høytidsstemt løkkeskrift, da den unge håpefulle hadde begitt seg til hovedstaden for å studere.

Du som ringte og snakket i tre kvarter. Minst. Og som ringte opp igjen ett minutt senere, fordi du hadde glemt å fortelle noe du hadde lest i avisen som jeg ikke måtte spise, eller andre farer som truet. 
Du som passet på at jeg hadde lue på hue og stillongs på lår. Helt til sola varmet.

Sola som tørket klærne på den lille altanen i blokka i Anna Eides veg. 
Og når jeg skulle raske med meg favorittgenseren mente du den fortsatt var fuktig og våt. Jeg hevdet den var tørr som sanden vi lå på om sommeren. Mens vi kikket opp på den samme sola. 
Og nåde den i nabolaget som lot klærne henge ute på søndagene! Hvis noen fortsatt våger, er jeg sikker på at du i ren oppdragelse vil la det regne ned fra himmelen. Og dråpene vil også falle ned på den lille steinaltanen, dit hvor far pleide å lure seg ut for å smugrøyke. Nå har han hatt røykskyen sin i fred noen år, men jeg er helt sikker på at han er glad for at du har kommet, likevel. 

Du var den første som så meg da jeg i litt forsinka ungdomsopprør bleika håret hvitt som en go´værssky. Mai 1997. 
"Nei, guuuu han har farga håret...!!" 
Du som vanligvis snakka som en flomrammet foss sa ikke mer den dagen...
  
Så ble hørselen svakere, men både stemmen og du var lenge like sterk.
Det var ikke like lett å fortsette å være sterk når de andre sakte, likevel brått falt fra.
Min morfar, din bror, dine nære venninner. Livets lag. Stadig færre. Som den siste på ditt aldersbestemte landslag var du igjen, selve lagkapteinen, den som alltid hadde holdt styringa.

Dagene var langt fra enkle. For ikke å snakke om nettene. Like fullt ga du ikke opp. Fortsatte å kjempe. 
Du som levde for andre. "Alt mitt er ditt" var selve signatursetningen din. Du som kjente den sterkeste glede av å kunne glede. Da kom smilet. I et levd ansikt. Min mormors ansikt. Det smilet er for alltid smeltet inn i sjela mi. 
Smilet var deg. Den du var. Den du skal fortsette å være. Hver gang jeg tenker på deg.  

Mormor, du skal vite at min takknemlighet er evig og for alltid stor. Jeg er så glad for at jeg alltid har hatt deg. Du er mormora alle drømmer om å ha. Strået som skiller seg ut. Et band som står opp over marka. Og strekker seg mot himmelen. Bare du. 

Så ble vinden for sterk.
Nå skal du få hvile.

Helt fra jeg var en liten gutt har jeg alltid grått når vi måtte si ha det. Nå gråter jeg igjen.
Men hver gang jeg kikker opp mot sola skal jeg smile. 

Takk for alt du var!  

Verdens aller beste mormor.