Kom ut og finn den du elsker

Se bak steinen, løft på gresset. Smil, ikke le. Reis fram og tilbake. Like langt og litt lenger
Let over skyene; på den mørkeste klangbunn

Bak skuffelsene, innimellom gledene, under seig, våt asfalt
Let i alle rom. Høyre, så venstre hjertekammer

Selv om du risikerer enda en rå, hensynsløs hammer

Ikke gi deg. Fortsett og let!

I alle retninger. Snu kartet på hodet! Nord blir til sør. Rett vest kan snart gå mot øst
Selv om sommer langsomt blir høst, fortsett og let! Under de gul-oransje bladene

Stirr på solen. Stirr inn i solen til du gråter av lyset. Gråter av lyst
Løp, så fort at du snubler over den røde jorden. Reis deg igjen

Let! Videre! Løp!

Ikke snu deg og se tilbake, selv om skyggen skriker. Snart løsner den. En løsnet skygge av deg selv. Fortsett!

Let med øynene lukket

Men ikke gi deg!

Uten at du merker det skal hjertet ditt ikke lenger bare blø blodet gjennom kroppen
Uten at du ser det skal det gli over deg, fylle deg
Og du skal komme ut og finne han du elsker og som elsker deg

 

En champagneflaske fylt med tårer

Jeg har flere, fine venner, snille venner, gode venner, morsomme venner, venner å le med, venner å gråte med. Jeg blir alltid glad av å møte vennene mine, og jeg blir alltid glad når de ringer eller sender sms. Men denne gangen ble jeg ikke glad. Denne gangen leste jeg ordene. Så kom tårene.

     16.34: Jeg registrerer så vidt et pip på telefonen, men jeg har ikke tid til å se hvem det er fra, eller hva det står. Jeg er i innspurten av en hektisk dag på jobb; en dag med opp- og nedturer.

     Dagen starter med champagnekorker som spretter! Økning i lesertall er ikke hverdagskost. Suksessterte på lønsjmenyen. Feir hver seier i arbeidslivet! Feir hver seier i livet!   

     Men etter den søte seier... Rydding og flytting i det åpne landskapet, før halvannen time med reiseoppgjør og kvitteringer på tampen av dagen. Kompliserte og lite fleksible systemer fører geipen nedover.  

     «Åh, jeg er sliten» forteller jeg meg selv. «Nå trenger jeg en god treningsøkt for å blåse bort frustrasjonene», sier jeg til meg selv. 

     Slenger baggen over skuldrene, fingrene sklir over tastaturet mens beina allerede er halvveis nede i trappa. Meldingen er fra Trine. 

     Gode Trine. Fine Trine. Morsomme Trine. Trine som jeg satt på trikken med for bare halvannen uke siden og flira så høyt at vi nesten spora av. Trine som aldri ser problemer. Trine som er den evige optimisten. Modige Trine. Trine som jobbet som klovn i cruisefart, da hun falt pladask og tok av seg maska for den vakre danseren, Diana fra øst. 

     Det var bare ett problem. Diana var kjæreste med kapteinen. Eller sa jeg problem? Problemer eksisterer jo ikke fra Trines perspektiv...
     Hun tar raskeste vei til toppen:

     Ai, kæpt´n! «Elsker du henne virkelig? Vil du gifte deg med henne? Det vil nemlig jeg!»

     Kort tid senere mønstrer de av sammen, klovnen og danserinnen. Trine og Diana har vært gift i 12 år nå. 

Ordene står der så virkelige i all sin uvirkelighet, eller kanskje heller så uvirkelige i all sin virkelighet. Så sterke, og likevel så skjøre:

     «Da er det bekrefta. Kreft i skjoldbruskkjertelen. 2,5 centimeter. Spredning er det ikke stor fare for. Gode prognoser sånn sett. 4-6 uker venting på operasjon. Så da er det bare å vente da...»

     Beina mine løper litt til. Jeg har dårlig tid som vanlig, hvis jeg skal rekke neste T-bane. Beina går av seg selv nå. Hodet henger ikke med. Jeg visste jo at hun har slitt med helsa i flere måneder allerede. Som en brikke i puslespillet de hvite frakkene strever med å fullføre. 

     Jo, jeg visste det, men likevel. Likevel tenker man at det ikke kan være noe slikt. 

Mens vognene smeller inn på perrongen treffer ordene meg. Hardt. De firkantede ordene som får ovale tårer til å renne nedover kinnene.

     Trine, åh Trine! Fineste Trine! 

     Nytt pip:

     «Ja, jeg tror det går seg til. Alltid en fare, men det er det ved å krysse gata også.:)»

     Tårene møter motstand i munnviker som peker oppover. Så typisk! Typisk Trine, tenker jeg. Hel ved. Aldri halvveis. Noen ganger smeller det vel høyt. Men det er Trine det og. Trine slik jeg liker. Rene ord for penga. Ærlighet, men alltid fremført med kjærlighet.

Dørene i T-banevogna smeller igjen. En dame rekker akkurat ikke å komme seg på rett side, før toget raser videre. Jeg ser irritasjonen hennes velte utover perrongen bak oss - den som blir stadig mindre og snart skal bli helt borte - akkurat slik jeg ville veltet min egen irritasjon utover, om det var jeg som stod der. 

     En ventetid kan være så mangt. Noen blir som bittesmå, ja nærmest usynlige paranteser i tilværelsen. Andre borrer seg ned i marka som voldsomme utropstegn. Utropstegn som stanser både tog og tid. Og jeg tenker på kraften. Den kraften som mennesker henter frem når de må. Den kraften som Trine allerede er i ferd med å ikle seg.
     Lyset fra tunnelåpningen legger seg vart om vogna. Og jeg tenker: Er det en jeg er trygg på vil kjempe og stå han av, så er det Trine! Tøffe Trine. Du som er født med solen i øya og aldri har fryktet skyggen som følger med.

     Nå er det din tur til å fylles av så mye kjærlighet at det ikke blir plass til en eneste dum, syk celle i hele kroppen!

     Og når du igjen er frisk skal vi feire. Suksessterte i trynet. Champagnekorker som spretter veggimellom. Mens vi fyller glassene med latter.  

     For en fest vi skal lage!

Charterkoden

Hjelp, jeg er på charterferie, alene!
    Jeg har vært på charterferie to ganger før i mitt trettisju-og-et-halvt-år levde liv. Begge gangene i forhold, med to forskjellige kjærester. Begge gangene har forholdene endt, ikke veldig lenge etter charterferien. Hviler det en charterforbannelse over meg? Ferieforbannelse? Tur/retur helvete...
    Et nytt eksperiment denne gang, bare meg, uten mann, meg alene, ingen andre. Bortsett fra alle de fremmede. Par i hjerter, eller nye par i smerter?
    Det starter ikke bra. Jeg har akkurat sunket ned i flysetet, klar for take-off, da et par i slutten av tyveårene setter seg i setet foran. Hun med flammer i ansiktet.
    "Aldri mer! Dette går aldri bra!" Hun nærmest spytter ut ordene. Hennes roligere halvdel forsøker så godt han kan å hente noen lure og avvæpnende ord frem fra setelommen, mens fortvilelsen tar bolig i ansiktet hans. Allerede før avreise, tenker jeg, stakkars mann, tenker jeg, i mitt stille singelsinn.
    Ved siden av meg sitter to eldre damer, jeg antar de er søstre, med sin (naturlig nok) enda eldre pappa. De smiler. Hilser. Så fortsetter praten. Den praten som skal fortsette å gli så lett, hvert eneste sekund under den fem timer lange reisen til Gran Canarias forjettede sol og sandland.
    "Pappa, du skal vel ha chips? Joo. Du liker jo chips så godt. Joda. Ja, han skal ha en chips, en rødvin, og en Baileys til kaffen. Du liker jo Baileys, så godt, ikke sant? Ja. Joda, det gjør du.
    Kan du tenke deg Gudny og Odd Magne som bestemmer alt for moren sin, stakkars dame! Hun har jo ingenting hun skulle sagt. Utrolig at det går an...
    Denne flymaten var god altså! Jeg har ikke smakt bedre siden den gangen Braathens fløy. Mmm, så godt, ikke sant pappa? Jo, mmm veldig godt. Det er noe med. Hmm ja, det er noe med.. den gode smaken!
    Vel framme får jeg en ny dame ved siden av meg på Ving-bussen, den som skal ta oss til hotellet. Det jeg forstår er mannen hennes, setter seg i setet bak.
    Korte høflighetsfraser utveksles mellom meg og damen, hun er vel et sted i femtiårene. Så sovner hun. Med hodet på skuldra mi. Jeg blir varm, mens jeg vurderer, skal jeg la henne sove? Eller får jeg snart en venstre hook fra setet bak? Jeg velger å rette meg opp, nok til at hun våkner, tenker jeg. Hun retter seg opp. Fem sekunder senere snorker hun lett igjen, mens hun legger høyrearmen rundt skuldrene mine. Hun skal komme til å unnskylde seg hver gang jeg ser henne i forbifarten den kommende uka. Selv om jeg alle gangene sier så høflig jeg kan, "nei, det trenger du ikke tenke på i det hele tatt. Det går så greit så."
    Ute ved bassenget er det værsnakk det går i. Blant nordmennene. Jada, så, deilig vær ja! Godt likevel med de få skyene som kom i går ettermiddag da. Kanskje de kommer i dag og. Deilig er det. Varmt. Varmt og deilig. Og så pent det er her. Nymalt. Og fine blomster.
    Bortenfor nordmennene ligger svenskene. Et eldre par.
    Härligt väder! sier hun. Jaa, mumler han. - Härligt, gjentar hun. Vad skal vi äta ikväll då, tror du? Jaa.
- Du hör inte efter vad jag säger? Jaa, mumler gubben på nytt og snur litt på sideflesket under parasollen. Skyggen dekker med nød og neppe det den skal.
    Den slankere, skravlesyke halvdelen ligger utenfor skyggene. Soler seg i glansen av ordene som tyter fram. Under en fjong, hvit solhatt. Turkis bikini. Han i marineblå caps og shorts. Takk solgud for at han ikke har forsøkt å sprenge legemet inn i en speedo, tenker jeg.
    Det smakade bra det vi åt i går.
    - Jaa.
    Minnade om marulk.
    - Jaa.
    Hur säger man det?
    - Marulk.
    Just det. Marulk.
    Ordene må passere en tom solseng mellom dem. Det vil si, ikke helt tom, oppbevaringsseng for solkrem, briller, sarong etc. Men tom for menneskehud. Lukten av separate soverom blander seg med Atlanterhavsbrisen. Jeg har rett og slett vanskelig for å se for meg noen som helst form for fysisk adspredelse. Separate soverom lukter det definitivt ikke noen meter bortenfor. Hos danskene. En ung, atletisk alfahann og hans enda yngre, feminine, faste bytte utfolder seg i bassenget. Han bærer henne rundt. Hun med beina godt plantet rundt livet hans. De limer leppene mot hverandre. Nå og da kaster han henne opp i luften, uten å ta imot, mens hun henter fram et like overrasket, jublende, lite hyl hver gang. Om de registrerer, reflekterer eller bryr seg om at solsengenes symfoni rundt dem er vitner til dette forspillet av hva som skal komme oppe på rommet litt senere, vites ikke. Blå melankoli velter fram fra alle kanter og fyller bassenget. Det unge paret ser kun hinanden.
     I det mindre bassenget bortenfor står et middelaldrende par med rackerter og forsøker treffe en ball. Hun med den herlige overlevningen fra 80-tallet - platinablondt hår. Antall ballvekslinger før ballen havner i vannet med et lite svup, er max to.
    Borte hos nordmennene har samtalen beveget seg fra vær til vunnet:
    - Torhild vant tre millioner i natt. Mobillotteri visstnok, sier gubben. Uten at vi hadde tatt lodd en gang.
    - Ja, jeg skulle ringe et langt nummer for å få premien. Særlig sannsynlig at det ville kommet midt på natta som en tekstmelding, legger Torhild til. Lett usikker humring følger, før sidekvinnen tar roret:
    - Du kan jo ringe fra fasttelefonen når du kommer hjem. Sånn for sikkerhets skyld.
    Ørene mine hører. Øynene mine ser alt som skjer. Men hjernen har gått i hvilemodus. Det er her jeg er. Tommy på pause. Det er dette som er koden, innser jeg, mens solen fyller meg. Mens lyset fyller meg. Pause. Pause fra alt utenfor. Pause fra alle valg. Her eksisterer nemlig ikke valg. Ikke høyre. Ikke venstre. Kun rett fram. Eller aller helst ingen steder alls. Den blå bølgen er ikke for Erna, men for solbrune surfere med saltvann i luggen og øyeblikket badet i ansiktene. Den eneste posisjonen som teller er på toppen av bølgen. Dagens prognose: Sol og 31 grader. En opp fra i går.
     Pause fra alt det vanskelige. Alle utfordringer. Deadlines. Jag. En pause fra livet selv - livet med alle sine valg og muligheter, skuffelser og gleder. En pause i en solboble. Pause inne i en badeball som spretter bekymringsløst dit den selv vil. Og jeg kjenner at dette er helt riktig. Jeg koser meg. Jeg er varm. Det renner fra pannen. Jeg hopper i havet. Jeg er kald. Har jeg fått Charterfeber?
    Jeg flyter. Dagen er så lett. Dagen ligger ikke over meg. Jeg er over dagen. Oppå dagen. Flyter på dagens bølge. Nesten så jeg ikke merker det. Så lett, så bekymringsløst, som P4-musikk i ørene.
Og nå, nå er jeg fulladet med solenergi.
Det er på tide å trykke på play!

Du skal slippe mer nå

Smerten holder oss sammen

Det er lenge siden den omsluttet oss  

Jeg har glemt at vi pustet, levde. Lo

Til slutt var gleden et svakt ekko

Før det ble helt stille

Like stille som hjertet mitt

Sorgen er aldri høylytt

Jeg har sørget i mange år allerede

Lydløse tårer 

Du hørte det kanskje likevel?

Det er en tynn linje mellom

tosom og total ensomhet

Du merker ikke en gang at det skjer

Elsker nesten ikke lenger 

Elsker nesten at det ikke skjer

Han du aldri kunne ta blikket fra

Nå fester du det aldri

lar det bare gli hastig forbi

Begjæret, savnet, villskapen,

var det virkelig vi?

Hadde øynene dine sett rett inn i mine, ville øyeblikket badet i en mørk, blank brønn

Men det unngår vi

Smerten holder oss flytende

Smilet druknet for lenge siden 

Ned i den mørke bunnen

Det bunnløse mørket

Små rester av gode minner kaver på overflaten som slitne insekter:

Smattingen mens du spiste og lo fikk meg før til å smile

Nå:

Tusenvis av insektben som kravler under huden

Vi hadde så mye tid!

Likevel aldri tid til å hvile 

Smerten holder oss sammen

Den er det eneste vi har igjen

Fornedrelsen

Nåler uten hull

To spisser

Spiser hverandre opp

Sting for sting

og jeg er livredd for ikke lenger å føle smerten

Når den er borte, hva har vi da?

Sorgen sliper tankene.

Det gjør vondt når sorgen slipper taket

Tviholder

Redd. For. Å. Bli.

Forlatt 

Plutselig føler jeg det

Som et nytt, vondt slag:

Du skal slippe å såre mer nå

Jeg og

Så kjenner jeg meg helt tom

Stille i alle husets rom 

Hjertet mitt kan ikke lenger føle

Det bare blør blodet gjennom kroppen

Når trangen til å såre er borte, er det ikke mer igjen 

Den siste dagen

Hvis du fikk vite at du hadde en dag igjen å leve, hva ville du gjøre da?

Jeg ville vandre gjennom Oslo før byen står opp. Gå til steder jeg har elsket. Steder jeg elsker. Minnes møter og mennesker

Jeg ville smile til en fremmed jeg så, en med bøyd hode, si: Det kommer til å gå bra!

Jeg ville samle alle jeg holder kjær. Sagt at det er dere som har gjort meg til den jeg er

Ikke si så mye mer, bare være nær

Jeg ville ringe min mormor, si at jeg er stolt av henne

Si jeg håper jeg har klart å leve livet mitt i nærheten like raust som deg

Min mormor, min takknemlighet til deg er evig og stor

Samle min far, min mor og min bror. Si jeg elsker dem

Glemme krangler fra i går. Lege sår

Fire for første gang på mange år

En dag igjen

Lev mens du gjør det, elsk mens du tør det!

Jeg ville finne min mann, si at jeg har lyst til å leve videre i himmelen med han

Jeg ville løpe barbeint i gresset, stukket meg på en veps, kjent smerten

Lagt meg ned. Sett opp dit jeg fremover skal bo

Jeg som alltid har elsket å leve høyest

Jeg må vel kunne trives der oppe

Nikker til meg selv, tenker: Jo

Jeg ville huske tilbake på alle gangene vi lo

Selv om ingen andre forstod. Hvordan kunne de det?

Tanken får meg igjen til å le

Lev mens du gjør det, elsk mens du tør det!

Jeg ville si til alle x’er, selv om det tok slutt: Jeg lærte noe av alle

Vil dere ingenting annet enn vel

Jeg ville tenke at jeg tross alt hadde mye hell

Jeg ville huske tilbake på alle reiser. Spesielt den største da jeg pakket alene og dro, seks måneder. Så sårbar. Så sterk. Så sammen. Så alene

Jubel og angst

De dagene er pakket innerst i hjertet

Du lever ikke, hvis du aldri våger å kjenne på smerte

En dag igjen

Lev mens du gjør det, elsk mens du tør det!

Jeg ville fylle den med liv!

En dag full av muligheter

Slik hver dag er. Hverdag

Jeg ville sprette sjampanjen!

Kjent kroppen boble

Jeg ville samle alle gode venner, fylle en buss, den beste sjåfør, ingen grunn til å kave

Stopper ikke før vi er helt nede ved havet

Jeg ville lage det største bål på stranden

Større en det største du har sett på St. Hans

Så skulle vi danse. Silhuetter mot månen

Ikke stans

Dans! Dans!

Så skulle jeg finne han jeg elsker, han jeg aller helst vil ha

Der jeg før ikke turte, skal jeg endelig våge

Se solen gå ned over vannet

Rød horisont

Drikke et siste glass

Rengjøre sjelen med rød såpe

Se ordene risset inn på armen: rødt eller ingenting

Drikke til siste dråpe

Elske

En ganger to ganger tre

Jeg ville kjenne jeg har gjort det jeg skulle

Ikke lenger føle jeg er nødt

Puste rolig

Godt å hvile

Se inn i to øyne

Smile

Kjenne han jeg elsker, klamrer seg ikke, stryker vart med handen

Så skulle jeg sovne stille i sanden

Et duehjem

Når man har fått utlevert en over middels fantasi og evne til å dagdrømme, kan det oppstå mange, rare historier. Slik som denne, som landet i hodet på meg en herlig maidag i Paris, i det jeg ser en due oppe på en stolpe. Sted: Montmartre. På trappa foran Sacré-Coeur, med verdens vakreste hovedstad som kulisse. Her er visningen av “Et duehjem”:

Det er ikke det største hjemmet, men med byens beste utsikt har det den høyeste stolpemillimeterprisen i Paris. Nora prøvde seg først med lokkeduepris, men endte med å ribbe seg til skinnet da hun kjøpte stedet i 2009. Heldigvis kjenner hun Reidun, en av ravnene i Nordua, slik at lånebetingelsene ble gode. Siden den gangen har dessuten prisen i området steget ytterligere 20 prosent, så man kan trygt si at Nora skjøt gullfuglen. Derfor nyter hun i dag utsikten sin med en ekstra god følelse. Og utsikten kommer godt med. Det blir nemlig mye egentid etter at arbeidsdagen som brevdue i Paris’ postvesen er over. Ektemåken ser hun nemlig ikke mye til. Han er bare ute og flyr og vil at hun helst skal spille rollen som nikkedu(kk)e. Det hjelper lite at tulle-Torvald tilsynelatende kurr-tiserer Nora så godt han kan, de gangene han er hjemme, ved å omtale henne som sin lille lerkefugl.

     Men Nora er ikke dum! Hun vet utmerket godt at hun er en due og at det eneste Torvald bryr seg om er lommelerka og de lettkledde hønsa ved byens vannhull. Hvis han ikke passer seg blir han snart en av byens løse fugler. Som man reder ligger man. Nora har nemlig begynt å få fugleperspektiv på tilværelsen. Tenker at hun like gjerne kan spare seg alle frustrasjoner og heller være singel, fremfor en ensom fugl i forholdet. Kjenner hun lengter etter lidenskap. Det er lenge siden det kvitret inne fra fuglekassa, og tanken på hennes tidligere fugleelskere får det til å bruse i fjæra. Et par av- og påfugler, en brunstig broiler, en småkinky kalkun, en romantisk rødstrupe som tok igjen i manérer det han manglet i størrelse og virkelig visste hvordan han skulle behandle en ekte due, en sexglad skjære, en utholdende ugle, en trent testosteronbombe av en tiur, en hakkespett som visste å hakke på de rette knappene og sist men definitivt ikke minst: En velutstyrt værhane som får Torvald til å fremstå som en liten spurv i forhold.
     “Ja, det er på tide å slå ut vingene igjen”, tenker Nora. Reise seg fra ekteskapsasken som en Fugl Føniks.

For min egen del er det snart på tide å reise meg fra tastaturet og gå videre ut i fredagsverden. Hvem vet hvilke historier som venter der? Noen ganger overgår virkeligheten til og med fantasien.

Og aldri så vi lenger tilbake. Aldri lenger frem. Dette er vår historie.

Vi skal komme til å møtes på en benk i parken. Det skal komme til å være en torsdag ettermiddag i slutten av april, eller tidlig mai. Ikke en av de perfekte vårdagene, litt overskyet, men likevel med et streif av sol, eller to, nok til at vi i ettertid skal komme til å huske den litt bedre og gjenfortelle den som en perfekt vårdag, en slik dag der du kjenner solen varme ordentlig for første gang det året, ikke bare en der du ønsker så hardt at den skal varme at du tror den faktisk gjør det. Nei, en slik dag da solen faktisk varmer helt av seg selv. 

Du skal komme til å se på meg. Uten at noen av oss har sagt ett eneste ord skal du komme til å begynne og le. Jeg skal spørre hva du ler av, og du skal komme til å svare: Jeg vet ikke. Uten at du klarer å stoppe. Jeg kommer til å le med.
Vi kommer til å avtale og møtes dagen etter, samme sted. Vi kommer til å sitte på benken og øse historier om verden og oss selv, mest oss selv, og vi kommer til å glemme at mørket har tatt over for dagen. Du kommer til å si: Lukk øynene og tell til ti. Jeg kommer til å gjøre som du ber meg om, og når jeg åpner dem er du borte. Det kommer til å ta meg cirka tre sekunder å finne ut at du har gjemt deg under benken. Og jeg kommer til å tenke at det er håpløst romantisk, som i en dårlig amerikansk film, likevel skal jeg komme til å elske det. 
Vi kommer til å tilbringe hele den påfølgende helgen sammen. Jeg skal ikke komme til å ta blikket fra deg en eneste gang. Jeg skal komme til å tenke at du er det vakreste jeg noen gang har sett. I det du ser på meg og begynner å le. Akkurat slik du gjorde i parken tre dager i forveien.
Tre uker senere kommer vi til å flytte sammen, overbevist om at ingenting kan gå galt. Vi skal komme til å kle oss nakne for hverandre. Den sommeren kommer vi til å ligge så tett at kroppene våre ikke får puste.
Det skal komme til å gå bra i ett år, to, nesten tre. Ikke det at vi aldri skal komme til å krangle. Det kommer vi nemlig til å gjøre iblant, ikke så ofte, men definitivt oftere enn aldri, og når vi krangler, da skal vi komme til å krangle høyt. Men vi kommer alltid til å vite at vi er venner før vi legger hodet på puta og kroppene tett inntil hverandre. Etter en krangel skal du alltid komme til å si: Jeg er så glad for at vi kan ha en deilig, frisk krangel! Tenk om vi aldri kranglet? Jeg håper vi kommer til å kaste gebissene etter hverandre på gamlehjemmet! Så skal du komme til å se på meg og le, slik du alltid kommer til å gjøre etter at vi har kranglet og du har sagt nøyaktig de samme ordene som etter hver krangel.
Så skal jeg komme til å kjenne latteren stilne. Kjenne tusenvis av insektben kravle under huden. Jeg kommer til å bedra deg. En gang. To ganger. Tre. Brøler angsten frem, mens jeg ligger over en annen, fyller ham med min redsel, og det eneste jeg skal komme til å se er deg.
Så skal jeg komme til å fortelle alt. Jeg kommer til å se ansiktet ditt visne. Selv om det vannes av tårer. Jeg skal komme til å tenke at jeg ikke visste det fantes så mange tårer. Det kommer til å være alt jeg klarer å tenke mens du ligger foran meg. Et gråtkvalt hvorfor skal komme til å fylle rommet. Og selv om jeg kjenner at alle ordene er så små, så kommer jeg ikke til å klare å si ett eneste ett av dem. Det eneste jeg skal komme til å klare er å snu rundt. Jeg kommer ikke til å gråte før jeg er alene. 
Selv om du kommer til å si at du er villig til å prøve, prøve å forstå, skal jeg komme til å forlate deg. Hver dag, hver time, hvert sekund kommer jeg til å kjenne deg, føle deg, se deg, lukte deg, latteren som ga meg liv, dreper meg innenfra. Jeg kommer til å kjenne at alt jeg vil er å være nær, og jeg vet jeg må være borte. Ett år, to, nesten tre. 
Så skal jeg komme til å vende tilbake. Det kommer til å være en tidlig vårdag. Ikke en av de perfekte vårdagene, litt overskyet men med et streif av sol, eller to. Jeg skal komme til å se på deg. Uten at noen av oss har sagt et eneste ord skal jeg komme til å begynne å gråte. Du skal spørre hva jeg gråter av, og jeg skal komme til å svare: Jeg vet ikke. Uten at jeg klarer å stoppe. Du kommer til å gråte med.
Jeg skal aldri komme til å forlate deg igjen.  

Brenn ned epletreet!

Etter vinter kommer vår plan

Brenn ned epletreet! 

Flammen følger med

Fryktløst lykkelige min venn

La oss være små igjen

Brenn ned epletreet! 

Den brente skrotten faller ikke langt fra stammen

Vår egen stamme

Utskudd og blinkskudd

Skudd i blinde

Alt, absolutt alt å vinne

Hver mann hver kvinne

Små

Brenn ned epletreet!

Stod før

Ligger nå

Lykkelige sammen

Grønne, ikke blå

Som epleslanger kryper vi fram

Uler mot sola

Ta en stor bit før den råtner

Flammen følger oss

Selv etter at sola har gått ned

Brenner våre spor

Uansett hva som kommer

Lar det bare skje

Brenn ned epletreet!

Umodne
Kart uten retninger

Nord blir sør

Rett vest går mot øst

Vi er globuser som ruller i askegrått gress

Absolutt ingenting er et must

Skrøner slukes utygget og rå

Bare en ting gjelder

Brenn ned det satans epletreet

Nå! 

 

Jeg bare later som

Jeg bare later som jeg er normal

jeg roper høyt når ingen ser

Jeg ler når andre gråter

gråter når andre ler

Jeg er en kvadruppel salto som ingen klarer å lande

en piruett uten ballett

Jeg bare later som jeg ikke trenger noen

jeg seiler på et blått laken når jeg legger meg

Jeg er en bølge uten hav

Gi meg løgnene dine i kveld

det spiller ingen rolle likevel

Jeg bare later som jeg har kontroll

skjelvingene pakkes inn som stilig rock´n roll

Jeg er en dans uten trinn

Ett slag
vender det annet kinn

Jeg er en tango uten to
En simpel paso doble i to fjerdedels utakt

Et brev uten avsender
frankert, men uten frakt

Jeg bare later som jeg kan stå

later som jeg kan gå

Min tur? Når? Nå?

En av dem som alltid håper på hell

jubler når jeg taper likevel

Jeg er en ball med harde kanter

Jeg bare later som jeg ruller rett frem

Jeg er fjellsiden. Rett opp. Rett ned

Jeg er han som må leses mellom de bratte linjene

Jeg bare later som tiden står stille

jeg er øyeblikket fortapt i evighet

Jeg er skyggen som bannlyser det sorte i sort

Jeg bare later som du er min

hjertet mitt slår ensomme dobbeltslag

Jeg er rødt mot rødt. Eller ingenting

Gi meg løgnene dine i kveld

jeg står oppreist likevel