søndag 5. oktober 2014

Kjøleskapet



Dette er historien om et kjøleskap. Men aller mest en historie om alt utenfor kjøleskapet.


Som kjøleskap gjør med jevne mellomrom, sluttet Electrolux-doningen å dure her for litt siden. Det plutselige fraværet av lyd trakk oppmerksomheten min mot den hvite boksen borte i hjørnet. Mamma, som hadde kommet på besøk fra Sørlandet, satt i sofaen ved siden av meg.


“Jeg har så lyst på et nytt, sort retrokjøleskap”, glipper det ut av meg. Ordene fyller det lydløse rommet. Tar opp all plass. Og jeg kjenner at jeg umiddelbart har lyst til å spise dem i meg. Fordi jeg i samme sekund som de ni ordene blir sagt, innser at hun vil komme på tanken å forære meg ett. Jeg ville synes det er altfor mye å ta imot, selv om jeg vet det handler om omsorg og kjærlighet.

Jeg er oppvokst i relativt nøysomme kår. Med en i flere år alenemor på beskjeden fabrikklønn, visste vi at vi ikke kunne få alt vi pekte på. Men vi hadde alt vi trengte og led på ingen måte noen nød! Det hendte riktig nok ganske ofte at jeg måtte arve klærne til min to år eldre bror, mens han vokste rett inn i nye. Åh, som jeg følte verden var ond og urettferdig! Men så kom 17. mai, eller julaften, og minstemann kunne også ikle seg flunkende, nytt antrekk.

Kjøleskap hadde vi selvsagt. Og det var aldri tomt for mat. Ett av barndomsminnene er forresten tett knyttet opp mot kjøleskapet:

Dagen etter at mamma hadde hatt syforening med venninnene rakk jeg så vidt å gni søvnen ut av øynene, før jeg løp opp trappa, inn på kjøkkenet. Jeg visste nemlig at der ville det stå to, deilige, luftige vannbakkels, som ventet på en liten pjokk og en litt større pjokk. Fylt med den vidunderligste krem. Ah, vannbakkelsfrokost var vel selve lykken!

Kjøleskapet «slår seg på» igjen, og jeg vekkes tilbake fra vannbakkels til virkelighet.

«Hvor mye koster dette sorte retrokjøleskapet da?» Spør mamma.

Jeg vegrer meg for å svare. Vet hva hun tenker. 

Jeg skal ikke ha et kjøleskap, sier jeg. Det er altfor mye å ta imot. Jeg kan spare, legger jeg til. Men hun gir seg ikke. Et kvarter senere må jeg kapitulere:

8 store lapper, opplyser jeg. Noen dager senere er beløpet inne på kontoen min. Og selv om livet består av langt viktigere ting enn materielle goder, så blir jeg jo glad. Ikke bare fordi jeg får kjøleskapet jeg ønker meg, nei, ikke minst fordi jeg vet hvor mye det gleder henne å kunne gi meg noe jeg ønsker meg. At den største glede er å glede andre, er vel noe vi alle har kjent på i voksen alder.

Så nå har det kommet i hus. Kjøleskapet. Det som skal holde ting kaldt og samtidig vitner om et varmt hjerte.

Jeg tror jeg skal invitere mamma på vannbakkels-innvielsesfest.