tirsdag 24. april 2012

dJ tOmMyLoVe feat. LidoLido


Raske føtter i Rio de Janeiro. Norsk musikk på øret. Thomas Dybdahl. Thom Hell. Skrur opp skrittene. Volum. Løper. LidoLido!
     En regnbyge legger seg som et finmasket garn over byen. Endelig. Dråper som kjøler het hud. Fordamper i det de treffer bakken. Forsvinner tilbake, opp dit de kom fra.
     «Er det ikke litt rart å bo alene så langt hjemmefra?» Spør en av dråpene i det den eksploderer i panna på meg. Før jeg rekker å gi svaret blir den borte et sted på kinnet. 
     Ja, jo, spørsmålet er ikke så dumt, tenker jeg. Stundom føles det litt rart. Stundom særs behagelig. 
     Og ingen vet hvem jeg er. Men jeg har funnet min sannhet her.
Løper videre. Langs strandpromenaden. Kilometer på kilometer med sand. Land for å se og bli sett. Ser meg ikke tilbake. Ikke nå.
     I sanden spilles strandvolleyball, selv om solen og dagslyset har blitt slukt av havet. Byen, som et elektrisk bakteppe, har tatt over som dommer, bestemmer om ballen er inn eller ut.
     I det fjerne lyser favelafjell. Fjernt, men likevel nært. 
Lyden av raske steg. Og lyden av LidoLido. Libido. Liker
     
Tommy tycker om det. Tommy tycker om dej! 
Actually loves you: 
I love you when the sun comes up! I love you when the sun goes down. Love you when the sun goes down, and the sun comes up! 
I love you when the sun goes down...
Føttene er trommestikker som holder takten.
he he - your mama don´t know - but - uh uh you just gonna go where you go...
Løper videre. Mot fjellene. Mot soloppgangen.
Tommy Turns Up the Life!





 For livets glade surfegutter går solen imidlertid aldri ned:


onsdag 18. april 2012

Min midnattsmesse

I helga så jeg en stjernehimmel. Slik jeg aldri før har sett stjernehimmelen. Under en midnattstur alene på en lang strand. Meditasjon med månen som mester. Høytidsstund i sand.    
     Havet som slår langsomt inn mot land rekker akkurat over tærne. Fukter øynene. Sval midnattsbris mot bar overkropp. Kler tankene nakne. Skal man noen gang tro på en Gud er det tid for å tro, tenker jeg. Midt i mellom himmel og hav. Stjerner og sand.
     Og jeg kjenner øyeblikket. Øyeblikket der selv frykten for at du en gang skal dø ikke lenger eksisterer. Alt er lyst og rent, i mørket. Like lyst og rent som lyset fra stjernene. Og du kjenner deg fri, hel, i harmoni. I dette øyeblikket hvor lykken kiler deg lekent på kinnet.  
     
     Ett slikt øyeblikk som alene er nok til at du ikke angrer din egen fødsel. 
     Og du vet at uansett hvor sterkt du ønsker, kan du ikke kan fange det.
     Du vet at det eneste du kan gjøre er å ta det imot, holde det i hånda mens du lar vinden stryke den andre hånda varsomt over. 
     Du vet at det eneste du kan gjøre er å la sjelen omfavnes av øyeblikket. 
     Se stjernene som smiler over deg og lager lysende engler i sanda. 
     Mens du kjenner tårene komme. Ikke fordi du er trist. Men fordi du er så uendelig takknemlig. Takknemlig og rørt, ute på din livs reise. Langt hjemmefra.
     
Tankene farer fort. Over havet. Tilbake i tid. Beveger meg. Bortover. Barndommens stier er ikke gjengrodde. De er asfaltert. Jeg graver meg under. 
     Det er ikke lenger plass til å leke der vi en gang lekte. Skogen er spist opp. Men nå gir stjernene og månen meg en ny sjanse til å minnes:
 Og det slår meg at det virker så lite. Som om minnene bor i dukkehus, mens alt utenfor var så uendelig stort. En sommerferie var lang som et helt liv. Og vi tenkte i alle fall ikke på at det fantes kontinenter, øde sandstrender utenfor vår egen sandkasse - der man over tretti år senere skulle sitte og tenke bakover. Kjenne hav blandes med tårer, sand blandes med smil. Mens tankene bølger utover. 
     Tenker på alt. Ingenting betyr mer. Tenker på mennesker som ikke lenger er her. Hos meg. Noen lagde sandstorm, mange lagde engler i sanden, før de forsvant. Engler jeg ser opplyst av stjernene. I dette øyeblikket. Mens jeg kjenner en overraskende, evig ro.
     Varme minner. Minner i skjell. Mine personlige perler. Kjærlighet. Seire. Tap. 
     Noen ganger sluttet man å kjenne. Sluttet å kjempe. Kanskje fordi det var den eneste muligheten?
     Jeg legger meg bakover og ser opp på himmel. Eller er det hav. Hører bølgene slå mot land. Slik de alltid skal gjøre. 
     Innser at øyeblikket snart er over. Jeg visker;  la det vare bare ett sekund til. Så lukker jeg øynene. 
     Og med ett er jeg like liten, og verden like stor som den en gang var.




Den skumle, grønne øya:

    
Glimt av paradiset (på dagtid):










Helg på Hovedferieøya, strandet som den eneste single. På singelrommet. Og den eneste mannen som liker menn på Morro? Omgitt av heteropar hånd i hånd på en øy der sogar de fleste restaurantene kun har retter for to personer. Så plutselig, fra (nesten) klar himmel sender Gud regnbueflagget i hodet på meg. Som et tegn på at det er plass til alle i paradiset. B-)






onsdag 11. april 2012

Forlovelse, Lættis & Sommerhit

Her om dagen brøt jeg ut i spontan latterkrampe for meg selv. Midt på gata, i det jeg passerte to lokale karer, lett lutede i ryggen, men med stolte, sølvgrå manker og nystrøkne skjorter:
     Akkurat i det jeg går forbi sier nemlig den ene noen ord som sammen hørtes prikk like ut følgende setning:
Hva skjer´a?
Han nærmest roper ut ordene. Kompisen sliter vel med hørselen, til tross for de store ørene, tenker jeg. Uansett, jeg klarer ikke la være og overdøve de påfølgene ordene med latter. Jeg forsøker å late som om jeg ler av noe annet. Et relativt håpløst prosjekt der jeg vandrer for meg selv. 
     Sannsynligvis finner du ikke dette fullt så morsomt som jeg gjorde. Poenget er vel at på samme måten som et par skaper sin interne humor, innser jeg at jeg kan være i ferd med å utvikle min egen interne enmannshumor. Vil det skape problemer for min reintegrering i det norske samfunnet når kalenderen bikker juli? Vel, den tid den sommersorg. Inntil videre plukker jeg opp alle små, rare hendelser og legger dem varsomt inn på den mentale minnepinne.
Solen går sin gang. Dagliglivet går sin gang. Nattelivet går sin seiersgang. Her er nemlig natten lang. Mens dere sover gjøres natten levende av ledige hofter og heftige rytmer. 
     Som alle somre har også denne sin signatursang. Den heter «Marry the night» og synges av Lady Gaga. Tonene fyller barer, diskotek og dansegulv. Dansegulv fylt opp av spreke kropper, store smil:

Jeg er nok ikke klar for å gifte meg riktig ennå, men jeg forlover meg gjerne med fredagsnatten!
     
Vanligvis tilhører jeg ikke Lady´ens fremste fans, men jeg innser at jeg for alltid kommer til å ha et nært forhold til denne sangen. Den vil alltid fylle meg med minner. Minne meg på den gangen jeg hoppet opp i eventyrvogna. Veltet inn i en tilværelse jeg hadde ventet på. Så lenge. Akkurat så lenge at jeg ikke kunne vente lenger. Så lenge hadde jeg ventet. Den gangen jeg gjorde det jeg hadde drømt om. Sommeren jeg bosatte meg i Rio. Jeg og Rio de Janeiro. Lille meg og store Rio. Store meg og lille Rio. 
     Hver gang jeg hører sangen kommer jeg til å kjenne hvordan munnvikene trekker seg oppover. Mot gode minner, mest sannsynlig ispedd noen gram melankoli. Like fullt peker munnvikene oppover. Oppover langs kinnene. Sånn vil det alltid være. Selv den dagen jeg sitter lett lutrygget med store ører og nystrøket skjorte på gamlehjemmet, lener meg over, dulter kompisen min i siden og nærmest roper ut ordene: 
     
Hva skjer´a? 



Fra påskas (Sukker)topptur:



Kopter-tur rundt Kristus:





tirsdag 3. april 2012

Snøfnugget i sommerland

Kreativitet kan være krevende. I alle fall når heten også krever sitt, og man tross alt er på «perm». Jeg føler meg lett. dJ tOmMyLoVe i lufta. Flyter frem. Det er på tide å gjøre det enkelt, «ta en Vinni» og surfe på Sivertsen-lydbølgen. Hørte jeg sommerhit? Aj aj Ituuuunes! Tommy is tuning in... 

Snøfnugget i sommerland

De så mæ i går på gata
Da Rio lå varmstekt og mør
De så æ va ny i storbylivet
Og de så æ va ny i sør  
Og æ bar på en koffert
Med alt æ her eide i
Gikk å bar på en drøm
Endelig - æ va fri!   
Og de ga mæ et smil 
Snøfnugget i sommerland
Ingen får ta fra mæ
Fargen æ fikk i Brasil
Fra da drømmen æ bar ble sann
Snøfnugget i sommerland 
Og mora mi bær bekymringa
Om leilighet, jobb og alt æ har forlatt
Ho veit ikkje om ho ser mæ igjen
Redd for han som kan fange mæ, holde mæ fast
Ho kan ikkje holde mæ i handa
Så mobilen går varm og go
Ho håpe æ trives, men opplever nok
Slik at hjemlengselen også vil gro
Ja ja se et snøfnugg som faller mann
Faller stille som bare snø kan
Faller fritt
Vokse sæ større 
Blir et stort flak
Treffer marka strøkent
Unngår et brak
Har landa no
Har blanda seg med sanda no
Og de ga mæ et smil
Snøfnugget i sommerland
Ingen får ta fra mæ
Fargen æ fikk i Brasil
Fra da drømmen æ bar ble sann
Snøfnugget i sommerland

De har tatt imot mæ
Æ håpe dere hjemme slæpp å frys
Æ vet dere snart skal få farge, latter og liv og lys
Og dæm så mæ i går på gata
Da Rio lå varmstekt og mør
Og dæm så æ va ny i storbylivet
Og dæm så æ va ny i sør
Og de ga mæ et smil
Snøfnugget i sommerland
Ingen får ta fra mæ
Fargen æ fikk i Brasil
Fra da drømmen æ bar ble sann
Snøfnugget i sommerland
Ja ja æ har i et halvt år fordufta
Reist så langt
Over hav, gjennom lufta
Æ har landa no
Ligg i sanda no
Og æ smelte 
Smelte
Men førsvinn ikkje