onsdag 20. juni 2012

Du vet at alt du eier er tre ord. Det er alt du trenger å vite

«Jeg lukker øynene og ser eventyret stå skrevet i røde bokstaver: Tre. To. En.
Det er nå det begynner.»
Disse ordene avsluttet første blogginnlegg og innledet reisen. For snart seks måneder siden. Og nå har jeg kommer dit, i motsatt ende. Hit. Så fort. Og så langsomt. Så fort og så langsomt samtidig. Det er slik det føles. Jeg er ved veis ende. 
I det siste har det føltes riktig å tenke på at jeg snart skulle vende tilbake. Den følelsen har fått meg til å forstå at jeg har oppnådd det jeg ubevisst ønsket med hele reisen. 
     23 bloggluker har jeg jeg åpnet i min «julikalender». Startet i Sør-Amerikasommer og slutter i Europasommer. 24 uker har jeg reist, sett, gått, løpt, sakte og raskt, opplevd, levd på egne ben. På vei. Utover i den store verden. Innover i meg selv. Utover og innover. Til samme tid. Et halvår jeg hadde unnet alle. Alle mine venner. Fiender og for den saks skyld, men jeg tror ikke jeg har noen. Ikke som jeg vet. Flere venner har jeg fått. Og ikke minst: Jeg er tettere på meg selv enn noen gang tidligere. 
     Et halvår. Så viktig. Så fint. Så sammen. Så alene. Så sårbar. Så sterk. Mange gleder, noen sorger, savn. Latter, noen tårer nedover kinn. Jubel, litt angst. Det er livet selv som har omgitt meg. Og jeg har vært hovedpersonen. Hovedperson i mitt eget liv. Hovedperson i livet.
Og det aller viktigste jeg sitter igjen med?
Jeg vet at jeg klarer meg.
Alltid.
Uansett.
  
Jeg føler jeg har fått dobbel bunn. Slik jeg trodde. Det jeg hadde fra før, og alt det nye jeg har lagt til. Klokere vet jeg ikke, men dette vet jeg:
     Grunnmuren har vokst. Fortsatt sterk og samtidig skjør på sitt vis, men aldri har den vært mer stabil. Jeg står stødigere enn noen gang og vet at jeg klarer meg. Alltid og uansett. 
     Det føles som en viktig, god ballast når jeg nå starter på en ny reise. Det er den som skjuler seg bak luke 24. Den aller største luken: Veien videre. En ny vei. En vei der jeg forhåpentligvis etter hvert vil møte en jeg kan ta i hånda og gå den sammen med. Gå veien, mens den blir til. Veien som blir til av våre skritt. Hvert eneste skritt. Hverdagen. Hver dag. 
Dette håper jeg å ta med meg:
  
Ambisjonen om å prøve og gjøre hver dag til en ny opplevelsesrik reise; hver eneste en av alle disse dagene som skal komme. Reisen trenger ikke være stor, men likevel, ambisjonen er nettopp det den er. Skape gode minner. Hver dag. Leve. Oppleve. Utover. Innover. Langs med. Av og til ett skritt foran, iblant ett bak. Tryggheten i å vite at man alltid snart igjen er ved siden. 
Her stod jeg for seks måneder siden:
Avreise. Start. Og alt jeg hadde med meg var tre ord. Tre ord risset inn på underarmen, i tilfelle jeg noen gang skulle miste dem av syne. Tre ord for alt. Alt oppsummert i tre ord. 
rødt eller ingenting
Tre ord jeg har reist med. Tre ord jeg visste var alle ordene jeg trengte å vite, alt jeg trengte å eie. Tre ord jeg har forsøkt å fargelegge reisen med. Tre ord som jeg så vel jeg kan skal fargelegge resten av livet med. De samme tre ordene. 
Her står jeg nå:
Omgitt av rødt. Over, under, bakenfor, rød horisont.
Tre ord. De er alt jeg trenger å huske. Hver for seg enkle, små ord. Tre ord. 
Tre. 
To. 
En. Slutt!
Det er nå det begynner






Jeg har flydd høyt

Jeg har undret meg over hva som skal komme
Jeg har danset

Jeg har vært på verdens største fest 


Jeg har grått

Men jeg har ledd oftere

Jeg har levd for øyeblikket

Jeg har opplevd øyeblikk av magi 

Jeg har balansert

Jeg har snurret rundt meg selv noen ganger 

Jeg har surfet på en bølge av opplevelser

Jeg har sett kveldens dronning komme og gå 

Jeg har iblant sett verden på en måte jeg ikke har gjort før

Jeg har opplevd paradiset 

Jeg har sett fattigdommen på nært hold 

Jeg har vært på toppen. Og jeg har tittet ned

Jeg har iblant begravd meg i tanker, men jeg har alltid holdt hodet over sanden

Jeg har sett framover

Og jeg har sett bakover

Jeg har kikket opp

Jeg har bare hengt, funnet roen 

Jeg har lengtet etter gode, gamle venners trygge hender

Jeg har blitt blendet av solnedgangen

Jeg har sett de søteste klovner og kjent at jeg har likt dem, jeg som aldri har likt klovner før

Og jeg har sett de vakreste smil 

Jeg har bodd under en rød himmel 

Jeg har kjøpt prinsessekjoler til mine to, nydelige, nye små onkelunger som ble født mens jeg var borte  
Jeg har følt meg som en i mengden 

Jeg har kjent meg unik

Jeg har vært mer bak kamera enn foran  
Jeg har sett verdens dårligste, men likevel mest sjarmerende mimeartist på nært hold 

Jeg har måttet kaste notene og improvisere 

Jeg har vært sint 

Jeg har fraktet rundt på tre, store fotografier som jeg bare måtte ha

Jeg har latt meg sjarmere av varme. Av en annen kultur 

Jeg har sett mennesker vakrere enn malerier 

Jeg har levd i en verden full av farger 
Jeg har smilt til fremmede. Og fått smil tilbake. Noen større enn andre

Jeg har sett lykken på nært hold 

Jeg har følt meg som en unge

Og jeg har kjent meg gammel 

Jeg har kjent dødsangst, fryktet dagen da jeg ikke lenger skal få muligheten til å oppleve alt det rare, morsomme, noen ganger litt farlige men mest av alt fantastiske som er å oppleve i denne verden

Aller mest har jeg bare levd. Bare vært Tommy. Med hjertet utenpå.
Til alle jeg har møtt på veien, alle dere som har fulgt meg med fine ord (det har varmet veldig) og sist men ikke minst meg selv: Takk for reisen! 


onsdag 13. juni 2012

Ti´ for kaffi & en liten skvett munter melankoli


Hey, la oss bare innrømme det. Ingen av oss liker forandring. Vi vil at ting skal være slik de var. Når de var bra vel og merke. Og sett i fortidas lys var jo alt bare bra, var det ikke?
     I dag kreves det at vi er omstillingsdyktige, at vi ikke bare går inn i, men hyller, ja nærmest svøper oss i forandringen.
    Og ting er forandret. Det innser jeg stadig vekk i min melankolske undring over tilværelsen. Det vil si - det er ikke slik at jeg konstant tenker tilbake, men det kommer en tid også for melankoli. Innimellom alle de hastige forandringene, husk å smile før neste endring, smiler villig vekk, endringsvillig. Mens du egentlig vil vekk. Til en annen tid. Fortiden.
     Slik jeg kjente det stakk i meg på kaffebar her for litt siden: 

Jeg bestilte min lille sorte og ble møtt av et stort smil fra den unge herren bak kassa. (Det er på sin plass å markere aldersforskjellen ved bruk av ord som «den unge herren»)
     Han kan vel ha vært rundt 22-23 år. Samme alder som Halvorsen da han jobbet seg opp på kaffebar med studier på si. Verdens beste kafé, kaffebar (på dagtid) og bare bar (om kvelden) - Bar de Stijl. Der ble jeg kjent med fantastiske mennesker, både foran bardisken og ikke minst bak. De beste kolleger man kan ønske seg, de beste venner. Og vi hang. Fortsatt blant mine aller beste å henge med, Camilla, Kjell Åge, Trine og vår uslåelige hus-dj Cristina! Og «alle» visste hvem vi var, men det spilte ingen rolle. For vi visste det bedre selv enn noen andre. Hvem vi var. Og hvem vi ville bli. Vi hadde funnet en trygghet. I oss selv. I hverandre. Menneskene, stedet, det var som et hjem. Samtidig bodde jeg i verdens fineste (og billigste) kollektiv med de beste folka man kunne tenke seg å bo sammen med, Lena, Hedda, Anne og Lars, siden også bestis-Kjellis. 
     Multimusikertalent, i beste forstand merksnodige og godeste Lena vegg i vegg med meg, som stadig banket på og ville «vise» en ny sang hun hadde tryllet frem. Og jeg lot meg imponere. Glede. Ett rom lenger bort i gangen - fargerike, herlige Hedda - hun som pratet komplett uforståelig tsjekkisk veldig raskt på sene kvelder, etter røde strømmer av god drikke, hun som intenst lyttende med øret tett inntil stadig var like overbevist om at insekter hadde tatt bolig i den store, blanke radioen på kjøkkkenet. Enda en dør lenger til høyre, Anne, omsorgsfull og god, litt eldre, litt mer fornuftig enn alle oss andre og følgelig mor i huset, eller det vil si i vår romslige Majorstuleilighet på 226 kvadrat med skjeve tregulv. Og borterst i gangen, nærmest badet, stillfarne, snilleste Lars med sitt underfundige smil og varme vesen. Han som senere har blitt en suksessfull barnebokforfatter, sogar filmmanusforfatter. Til sammen uten tvil verdens beste kollektiv!
     En gang iblant fantastiske fester, med føtter som fylte hver centimeter av leiligheten. Dagen etter var det bare fotspor igjen. Pluss oss fem da. På kjøkkenet. Omgitt av latter over alt det rare som hadde skjedd kvelden før, mens vi i fellesskap tryllet frem en vidunderlig dagen-derpå gulrotkake. Ja, gjerne bortsett fra Hedda da, fortsatt intenst opptatt med å lytte etter radioinsektene. 
    Ikke bare insekter var velkomne i kollektivlivet. Vi hadde også husspøkelser i denne fortryllende, vakre, gamle leiligheten som visst nok hadde rommet bordell i eldre dager. Det forklarte de små numrene på hver dør. Særlig spøkte det på Annes rom. Rommet med balkong. Der hendte det man våkna av at senga regelrett rista.  
    Men vi lot oss ikke skremme. Dette kollektivet var inkluderende! Vi hadde plass til både fargerike gjester - musikalske og umusikalske, insekter og spøkelser. Selvsagt hadde vi det. Framtida lå foran oss. Framtida utenfor de store vinduene. Ut mot Valkyrien plass. Ut mot verden. Kun fire etasjer ned en svingete trapp. En trapp jeg husker jeg alltid gikk ned med forventning, og opp med glede.
     Når jeg gikk ned var det gjerne på Bar de Stijl jeg havnet, enten jeg skulle på jobb eller hadde fri. For å møte de jeg var blitt så glad i. Som på kort tid ble de aller næreste. 
     Selv om vi var slitne på åpningsvakt lå latteren aldri langt unna. På kveldsvakt skyndte vi oss å stenge, utålmodig ville vi videre. Med ulovlige, lange blikk kikket vi på hverandre før vi stengte ned porten: "Ja, vi kan gjøre det", sa blikkene før vi fylte kaffebeger med take-away øl til Oslos hyggeligste personalpris. Under et alibi av alkoholholdig skum forsvant vi ut. Ut I skumringen med store smil om munnen. Lykkelige. Og ingen kunne vite hva som egentlig skjulte seg under overflaten. Berusende, ungdommelig lykke med plastlokk. 
     Et par, tre timer senere var vi gjerne tilbake. Der satt vi, med lukket dør, pakket inn av hverandre, gode samtaler, sannheter, halvsannheter og regelrette skrøner. Med verden foran oss. Omgitt av verden, men likevel helt i vår egen verden. Den beste verden som var å være i. Helt til dagen kom og minnet oss om at det var på tide å danse hjemover.
     
«En stor dagens, vær så god!» 
Den smilende unge herren rekker meg begeret med hvitt lokk og vekker meg tilbake til virkeligheten. Den jeg lever nå, 10-12 år senere. Den tiden jeg om nye 10-12 år innimellom kommer til å tenke tilbake på. Med melankoli, lengsel.
     Blanke øyne smiler tilbake. Takknemlig. 
     Takknemlig for alle mennesker jeg har møtt. Mennesker som fyller livet med mening. Menneskene og fortida som har gjort meg til den jeg er i dag. Det er hva jeg tenker på mens jeg tar begeret med kaffe - ikke lenger «ulovlig» alkohol - åpner døra og myser mot sola, mot framtida. 
    Og jeg går ut i verden. Beruset av øyeblikket.