søndag 21. desember 2014

Fjærlighet


Det var en klar høstdag for ikke lenge siden. Nærmere bestemt en fredag. Jeg åpna loftsvinduet mitt og titta ut. Bort på Operabygget, Oslos hvite stolthet. Luften var lett vibrerende. «Mmm indian summer», sa jeg til meg selv og trakk den milde luften ned i lungene. 

Gnir søvnen ut med solstråler, før jeg går mot badet på lette ben.
Midt på stuegulvet skvetter jeg til!

Inne fra pipeløpet hører jeg krafsende, desperate lyder. Litt tidlig for Julenissen å melde sin ankomst? Dessuten tviler jeg på at han ville valgt en trang peisovn som denne.

Det blir stille. Jeg setter meg på huk, legger hodet inntil og lytter. Plutselig er den der igjen, den krafsende lyden, og jeg skvetter tilbake. Hele rommet fylles av lyden der inne.
Ettersom jeg skulle reise bort for helga og flyet mitt gikk om to timer, rakk jeg ikke å gjøre noe mer situasjonen. På vei til flyplassen kontakter jeg imidlertid styreleder i Borettslaget og forklarer situasjonen. Gjennom helgen var det ikke fritt for at tankene reiste hjemover. Hvordan endte historien?

Jo, nå skal du ta deg en pause fra julestria og høre.

Da styreleder med forsterkning gikk ned og åpnet luka inn til peisløpet fant de en utslitt og svartsotet skjære som bokstavelig talt hadde gått i kjelleren. Heldigvis for fuglen var dette før kuldesesongen, ellers hadde den rett og slett havnet i «skjærsilden» og historien gått opp i røyk.

Fortumlet og utmattet var skjæra ute av stand til å yte motstand. Styreleder som tilfeldigvis, og for skjæra heldigvis, er veterinær, hadde derfor en enkel jobb med å frakte fuglen med seg til klinikken.
Her fikk den stell en kongeørn verdig! Etter vasking, føning og foring var skjæra like skinnende og flott som gjenstandene den liker å samle på.

Nå skulle man tro den ville fly av sted raskt som råd var. Ut for å bruse med nyvaskede fjær. Neida, i stedet blir den stående med nebbet vendt mot sin velgjører. Lenge står den slik, nærmest i ærefrykt, før den til slutt vender om og flyr ut i verden. En verden som nettopp har bevist at det fortsatt finnes godhet i sin reneste form fra menneskene som bor her. Gode hjelpere som bruker av arbeidstiden sin helt uten tanke for egen vinning, og uten betaling fra velstående dyreeiere. Og hadde det ikke vært for denne lille fortellingen hadde ingen andre fått vite om den gode veterinæren i Gamlebyen i Oslo.
Så ble det altså jul i år og. For både folk og fjærkre.
Snipp snapp snute, så var det fjærlette eventyret fra virkeligheten ute …




torsdag 27. november 2014

Noen kaller det mobbing. Vi kaller det glimt i øyet


- Jeg skal ikke komme på festen deres ivaffal! Sier Magnhild.

- Ikke jeg heller. Finn Olav er dum! Sier Frank Tore og er ellers kun opptatt av å utvise holdninger som er minst like gamle som gården de bor på.

Ikke bare dum, han er ynkelig og motbydelig! Roper Olav Harald mens han piller seg i nesa og drømmer om å bli ordfører når han blir stor. 
Vara eller ikke vara...

- Kom så gjemmer vi utstyret slik at han ikke får skryt av mentorpappa!

 - Alle de andre er slemme, men det gjør ikke noe for jeg har tusen ganger sterkere psyke enn absolutt alle, sier Finn Olav mens han forsøker å presse fram et tappert smil.

Alina og Charlotte vil verken leke eller krangle med de andre, men bare sitte i sandkassa og fnise sammen. Ingen av guttene får være med i alle fall. Guttelus! Eller jo forresten, Daniel kan få bli med. Daniel den godø; han som er lært opp av mammaen sin til å sladre når noen er i ferd med å pønske ut skjemt. Samvittigheten knager under Mariusgenseren. Truer med å spise ham opp innenfra.

 - Søstera mi er snillere enn jeg trodde. Før syntes jeg bare hun var teit lissåm, men nå synes jeg hun er snill noen ganger og, sier Alina etter at Malin ikke er flink nok i øksekast og må kaste inn smekka.

Daniel forteller at han ikke liker jenter. Eller han liker jo jenter da, men ikke på den måten. Bjørn Egil bryr seg ikke nevneverdig om Daniels lengten etter å kysse drømmeprinsen. Han har mer enn nok med å passe seg for froskene…

Velkommen til Farmen Friluftsbarnehage!      

søndag 5. oktober 2014

Kjøleskapet



Dette er historien om et kjøleskap. Men aller mest en historie om alt utenfor kjøleskapet.


Som kjøleskap gjør med jevne mellomrom, sluttet Electrolux-doningen å dure her for litt siden. Det plutselige fraværet av lyd trakk oppmerksomheten min mot den hvite boksen borte i hjørnet. Mamma, som hadde kommet på besøk fra Sørlandet, satt i sofaen ved siden av meg.


“Jeg har så lyst på et nytt, sort retrokjøleskap”, glipper det ut av meg. Ordene fyller det lydløse rommet. Tar opp all plass. Og jeg kjenner at jeg umiddelbart har lyst til å spise dem i meg. Fordi jeg i samme sekund som de ni ordene blir sagt, innser at hun vil komme på tanken å forære meg ett. Jeg ville synes det er altfor mye å ta imot, selv om jeg vet det handler om omsorg og kjærlighet.

Jeg er oppvokst i relativt nøysomme kår. Med en i flere år alenemor på beskjeden fabrikklønn, visste vi at vi ikke kunne få alt vi pekte på. Men vi hadde alt vi trengte og led på ingen måte noen nød! Det hendte riktig nok ganske ofte at jeg måtte arve klærne til min to år eldre bror, mens han vokste rett inn i nye. Åh, som jeg følte verden var ond og urettferdig! Men så kom 17. mai, eller julaften, og minstemann kunne også ikle seg flunkende, nytt antrekk.

Kjøleskap hadde vi selvsagt. Og det var aldri tomt for mat. Ett av barndomsminnene er forresten tett knyttet opp mot kjøleskapet:

Dagen etter at mamma hadde hatt syforening med venninnene rakk jeg så vidt å gni søvnen ut av øynene, før jeg løp opp trappa, inn på kjøkkenet. Jeg visste nemlig at der ville det stå to, deilige, luftige vannbakkels, som ventet på en liten pjokk og en litt større pjokk. Fylt med den vidunderligste krem. Ah, vannbakkelsfrokost var vel selve lykken!

Kjøleskapet «slår seg på» igjen, og jeg vekkes tilbake fra vannbakkels til virkelighet.

«Hvor mye koster dette sorte retrokjøleskapet da?» Spør mamma.

Jeg vegrer meg for å svare. Vet hva hun tenker. 

Jeg skal ikke ha et kjøleskap, sier jeg. Det er altfor mye å ta imot. Jeg kan spare, legger jeg til. Men hun gir seg ikke. Et kvarter senere må jeg kapitulere:

8 store lapper, opplyser jeg. Noen dager senere er beløpet inne på kontoen min. Og selv om livet består av langt viktigere ting enn materielle goder, så blir jeg jo glad. Ikke bare fordi jeg får kjøleskapet jeg ønker meg, nei, ikke minst fordi jeg vet hvor mye det gleder henne å kunne gi meg noe jeg ønsker meg. At den største glede er å glede andre, er vel noe vi alle har kjent på i voksen alder.

Så nå har det kommet i hus. Kjøleskapet. Det som skal holde ting kaldt og samtidig vitner om et varmt hjerte.

Jeg tror jeg skal invitere mamma på vannbakkels-innvielsesfest.


mandag 22. september 2014

Vær så snill å gå

Før vi ikke lenger snakker, men roper til hverandre

Før du ikke lenger ser meg, men ser rett gjennom 
før tankene dine er alle andre steder enn i rommet
Vær så snill å gå

Gå før ordene dine får hjertet mitt til å blø
før angrep blir det beste forsvar
Vær snill å gå før kjærlighetens tre reverseres tilbake til et ufruktbart frø

Vær så snill å gå
før vi spiser hverandre opp alle andre steder enn på soverommet
Før alle mine særegenheter gir deg lyst til å skrike
Gå, før vi også er blant dem som bare holder ut
dit vi sa vi aldri skulle

Gå, før det eneste du klarer å holde rundt er flaska
Før ansiktet ditt griner av lyden fra døren som åpnes
Før de gode minnene er så fjerne at de føles som fra et annet liv

Gå før hendene dine ikke lenger lar seg styre
Gå mens du fortsatt makter å folde dem 


Vær så snill å gå før øynene dine ikke lenger kan se
Før det eneste som lyser ut er sinne

Gå mens jeg ennå kan minnes den du en gang var 
Før den stadig strammere maska blir så liten at jeg ikke kan se deg
Før du forsvinner helt, og jeg forsvinner med ned  

Gå!
Gjør det med et smell
Ikke la det bli som en pinefull, langsom kreftdød
Vær så snill å gå, før du ikke lenger vil meg vel



søndag 10. august 2014

og solen går sin seiersgang. i verdens varmeste land

Har du hørt Tomas Ledin synge «Sommaren är kort, det mesta regnar bort» i år? 
Nei, ikke jeg heller.
Sommeren 2014. Rekordsommeren. Sommeren som om førti år vil få oss til å si: "Alt var bedre før. Jeg husker sommeren 2014!" Selve referansesommeren. Sommeren som for all tid vil definere hva en sommer er. Sommeren da folk flyttet inn i havet og meldte adresseendring til Posten: 
0194 Fjorden Baby! 

Byer i brann. Mennesker kastet trøya, kastet seg i fontener for å overleve! De få som ennå ikke hadde evakuert asfalten. Smilte, ja sa sogar hei til folk de ikke kjente. Jeg har ikke opplevd liknende byhete siden karnevalet i Brasil. Fest i gatene på en helt vanlig tirsdag. Samba-onsdag. Tango-torsdag. I tanga! 
Det luktet varm søppel. 
Magisk, rått, berusende, unorsk, skittent, sexy. Hett! 
«Dette er så awesome! Lite crowded her i dag´a lizm..», sa munnene til de SATS-serieproduserte utgavene av SK2014 som landet på Huk hver dag. I rute. Definerte mageruter. Solbrune biceps. 24 grader i vannet. «Fett!» 4 prosent kroppsfett.

Det var sommeren da støvsugeren kun samlet støv fordi den ikke ble brukt. «Husarbeid? Nei, det tar vi når regnet kommer!» Men det kom aldri. Det eneste som lagde summende lyd var humla. Var ikke den og fetere enn noensinne?
Hjemmene ble kun et sted vi søkte til for en kald dusj mellom heteslagene. Å kjøle seg ned i havet gikk jo ikke. 
Krisetelefoner ble opprettet for dem som hadde bestilt riviera- og sydenturer før påske:
«14 grader og regn. Not so Nice!» Regn, regn. FUeRTEventura. «Ali´cante vi bare dra hemat igjen´a?» 
Det var den første sommeren på tyve år hvor ikke VG har «moret» befolkningen med tittelen «Varmere i Alta enn på Malta!» - den ene dagen i løpet av sommeren det stemte. Men i år var det jo normalen. Det var ingen nyhet lenger. Norge er det nye Syden! Solkysten fra nå av heter Rio de Risør, Buenos Arendal og Playa del Kristiansand. Ikke nok med at vi at vi har det sorte gullet, nei nå har vi jaggu den guleste sola også! I verdens varmeste land.   

Og de samme folka som alltid klager over den lange, kalde vinteren, de har klaget like ivrig over den lange, varme sommeren. «Holder ikke ut! Får ikke sove. Det er grusomt». Selv flyttet jeg ut på balkongen, sa natta til mannen i månen, følte meg fri. Lett solregn pustet meg forsiktig i ansiktet tidlig om morgenen «hei, du må våkne.»

Og langsomt skal sommeren gli over til Indian summer; uttrykket som blir nytta for å beskrive en usedvanlig varm, sommerliknende periode om høsten, ikke lenge før vinteren. Det fineste uttrykket jeg kjenner til.
De siste prognosene sier at varmen skal vare ut oktober.
Det er nesten så jeg lurer på om jeg må avbestille nyttårsturen til Cape Town.



torsdag 27. februar 2014

Vårt bitte, bitte lille land

På tirsdag opplevde Nigeria opplevd sitt Utøya. 59 skoleelever ble brutalt massakrert. 16 jenter ble i tillegg kidnappet. Slik så det norske mediebildet ut:
TV2-nyhetene nevner tragedien i en bisetning mot slutten av sendingen, før man går over til en lang reportasje om brunosten. På VG Nett er tragedien så vidt nevnt nesten nederst på siden i en bitte liten notis, vektet som langt mindre viktig enn for eksempel dette:

PETTER NORTHUG HAR VUNNET I POKER!

Et rask sveip over nettsiden til statskanalen og andre medier viser at de ikke er det spøtt bedre. Hvorfor er det slik? Er vi virkelig oss selv så sørgelig nærmest? 
Bryr vi oss ikke om at barn drepes så lenge det ikke er blå øyne som stirrer livredde inn i geværløpet? Så lenge det ikke er blondt hår som vaier i vinden mens de løper for livet? Så lenge det ikke er kritthvite, skjelvende hender som skjuler ansiktet i desperat redsel? Så lenge det ikke er navn vi kjenner til og kan uttale med riktig diksjon? Er resten av verden bare en uviktig fiksjon? En virkelighet som ikke eksisterer, fordi vi ikke kan se den?
     Svaret smerter. Svaret skjærer seg vei inn til et hjerte som er godt beskyttet. Omgitt av Omega-3 og sunne planteoljer. Hvilepuls. Dunk ka dunk. Dunk ka dunk. Det slår helt av seg selv. Helt for seg selv. Ute av stand til å slå så mye som ett eneste slag for andre.    

Hjertene våre blødde da vi mistet våre egne. Hjertene våre blør ikke for alle som nå like grusomt og meningsløst er revet bort. «Størst av alt er kjærligheten», sa vi, og holdt rundt hverandre. Den var ikke stor nok til å nå Nigeria. «I dag er gatene fylt av kjærlighet», sa vi og løftet rosene våre. Siden ble vi bare fylt av oss selv, og rosene visnet. Svaret er så enkelt som at mediene ikke omtaler tragedien fordi vi ikke bryr oss. 
     Identifikasjon lyder ett av de viktigste nyhetskriteriene. Det er for langt til Nigeria. For langt til at følelsene våre finner veien. Vi kan ikke identifisere oss med ofrene. Ukraina rakk vi akkurat. Kanskje fordi våre medier og øyne allerede var på plass like ved og fulgte klodens viktigste hendelse så langt i år, Olympiske Leker. 
     Mens OL-ilden sluknet ble en skole satt i brann. 59 skoleelver ble brutalt myrdet og massakrert. 16 jenter kidnappet. Og det skjer lignende hendelser mange andre steder i verden. Uten at våre øyne er med. Barneøyne stirrer inn i geværløp. Det er det siste de ser. 
Mens krigstypene lyser imot oss fra norske medier:
     
GEVÆRET TIL BJØRNDALEN HAR FORSVUNNET!

1 milliard mennesker sulter og mangler mat i verden i dag. Hver eneste dag dør 25.000 - 35.000 mennesker av sult og sultrelaterte årsaker:

DEN NYE GRANDIOSAEN FÅR BARE TERNINGKAST TO!   

Mennesker uten penger til klær fryser i hjel på gata. Vinteren kan være brutal:

SKIENE GLIR IKKE! SKANDALE!! NOEN MÅ GÅ!!!

Klisterhjernene har ikke plass til å ta inn det som er for langt borte. Det skjer jo så mye annet viktig i vår verden:

ENDELIG BLOGGER OGSÅ MENN OM MOTE!

Jeg husker så inderlig vel hvordan vi blogget om vår egen storhet. Samtidig som verden hyllet oss fine nordmenn, det fineste folkeslaget som er å finne, da tragedien rammet oss selv. Og jeg husker hvordan vi vokste, både hver for oss og sammen. Fordi vi så. Og fordi vi ble sett.
Er det ikke vår tur til å se snart?  
Vi burde sett. Hver eneste gang. Hver gang. Hver gang vi møtes - Ole Paus featuring Arnulf Øverland: «Mitt lille land - du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv!»

På "Lindmo" sist lørdag hørte jeg noen kloke ord fra en dame som sannsynligvis blir den første nordmannen i verdensrommet: 
     «Jeg tror det blir stort. De som har vært der ute og sett ned sier de får et helt annet syn på verden. Grensene viskes ut. Menneskeheten blir ett».
     Kanskje burde vi alle foreskrives en tur med romrakett på blå resept. 

59 pulter skal for alltid stå tomme. Sannsynligvis 16 til. 
Hjemme hos 75 familier skal det fra i dag og for all framtid dekkes på til en for lite. En seng som mor ikke lenger skal re. Ett søsken mindre å krangle med. Le med. 
Hadde bare noen kunnet se dem. Høre gråten deres. Holde rundt dem. 
Slik at den bunnløse sorgen ikke var den eneste som var til stede. 

Breaking news: 

GEVÆRET TIL BJØRNDALEN ER FUNNET! 

Kan noen være så vennlig å melde fra når vi har funnet igjen samvittigheten vår?






torsdag 20. februar 2014

Slaver av en rød sol


Og når jeg ser en tåre klar skal jeg kysse ditt kinn, slik at den får lettere vei

Så faller den fritt
ett vått frø som farger marka blå 
mens himmelen over er rød

Når du er redd, skal jeg være der og være redd sammen med deg

Og hvis du er stille hører du det. Hjertet mitt. Som hopper over et slag 
Over til deg 

Når du er vektløs og høy, skal munnen min blåse enda mer luft under deg
Ser deg
Som en drage på åpent lerret 
Så slipper jeg snora
Håper vinden igjen blåser deg min vei  

Når du ler kommer jeg alltid til å le med

Når mørket kommer skal jeg omslutte deg sammen med mørket. Slik at når du ikke lenger ser, så kjenner du 

Min bare hud

Vissheten om at snart er alt forandret, men likevel som før  

Og når du på ny er vektløs skal vi danse sammen på brennende glør

Med sterke armer løfter du meg, jeg deg
Du er mitt fengsel, likevel har jeg aldri noen gang kjent meg så fri

Jeg kryper naken tett inntil og hvisker forsiktig inn i øret ditt:  
Hvis du vil være min, vil jeg være din