søndag 21. februar 2016

Førtispensjonist

”Verdas vakreste 40-årskrise” lød Frode Gryttens hyllest til Ole Einar Bjørndalen etter hans OL-gull i Sotsji. Her jeg ligger, finnes det overhodet ikke noe vakkert med min. Fosterstilling. Ingen førsteplass. Ingen gullmedalje hengende rundt halsen. Bare 40-årskrisens klamme klør som tar strupetak. Får ikke puste. Prøver å reise meg. Slås knockout av min egen ånde. Det er dagen etter min førtiende bursdag.

Det var fest i går. Vi feiret at jeg var 365 raske skritt nærmere døden siden sist jeg ble feiret. Jeg kom for sent til min egen fest. Jeg er alltid han som kommer for sent. Bortsett fra når det gjelder én ting: Kriser.
Jeg er sannsynligvis den eneste i verden som har hatt 10-årskrise og 20-årskrise. 30-årskrisen smalt inn da jeg var 28. Og nå er jeg her igjen.

Jeg drakk i går. Ikke av glede. Jeg drakk for å glemme. For å unngå å tenke på hvor langt jeg har kommet. Nå ser jeg så vidt gjennom to rødsprengte øyne. Hodet ble skutt i filler noen timer tidligere. En shot. To shot. Tre shot. Fire shot. Fem shot. Midt i fleisen. Alle blinkene ble stående. Jeg falt.
     Og smerten kravler under huden på tusenvis av små insektben. Jeg er en bylt av spenninger og uro. En aldrende bylt som blør. Redd for å dø. Velkommen til virkeligheten. Dagenderpå.

Jeg pøser på med kaldt vann. Krummer ryggen. Bestemmer meg for å gå inn i katastrofeområdet. Uten rustning. Uten skjold. Kanskje kan det hjelpe meg til å overvinne frykten. Jeg vil dissekere krisen. Lete etter årsaker. Finnes det fysiologiske forklaringer? Kommer 40-årskrisen helt av seg selv? Eller trer samfunnet den over hodet på oss? Jeg oppsøker psykolog:
     – Vi har en tendens til å gjøre den mer unaturlig enn den er. Alle livets overganger innebærer potensielle kriser, forteller Peder Kjøs.
     – Du må gjøre opp regnskap. Reorganisere livet på noen områder. Det skjer blant annet rundt førtiårsalderen. Mange opplever også lignende krisesymptomer rundt tretti- og femtiårsalderen, men førtiårskrisen er nok selve symbolet på denne typen livskrise.
     – Rammer den uavhengig av samfunnets forventninger?
     – En del av krisen er nok psykologisk betinget, men i tillegg finnes det fysiologiske og sosiale endringer i denne fasen som spiller inn. Kroppen begynner å preges mer av alder. Energinivået er ikke like høyt. Mange opplever også mindre seksuell lyst.  
     Det siste har jeg ikke merket så mye til. Men en kropp som verker litt mer? Jo. Litt mindre energi enn før? Jo, det stemmer vel, det også. Sofaen vinner stadig oftere over sentrum. Jeg trår stadig oftere og tidligere ut av rekka foran bardisken fredag kveld etter jobb. Nesten like ivrig som Bjørndalen etter å komme meg i mål. Hjemme. Med Gullrekka i blikket. Rekker du meg fjernkontrollen?

Når sluttet festen? Når begynte livet?

Mindre energi til tross, på treningsfronten holder jeg koken. Kanskje enda mer enn før. Positivt, tenker du? Neida, nok en sørgelig bekreftelse på den gryende midtlivskrisen. Symptomene er nemlig klare. Du beveger deg så fort du klarer. I løpetights. Så fort du kan bortover en landevei. Maratonmannen. Eller på ski. Birkebeiner deg gjennom løypa mens harehjertet slår raske dobbeltslag. Så fort du makter. Forsøker å løpe fra tankene dine. Staker febrilsk i et fånyttes forsøk på å få en luke til skrikene inni deg.

Personlig avviker jeg fra noen av symptomene. Ja, jeg trener ofte, men jeg har ikke behov for å slepe meg gjennom fire mil, hverken på asfalt eller snø. Trening skal være sunt, tenker jeg. Belaster jeg kroppen for mye, er det usunt – ergo vil jeg dø tidligere. Og det vil jeg jo ikke.
     Jeg er livredd for døden, og jeg har aldri forstått de som ikke har det likedan. Det er jo dette punktet som skiller oss fra dyrene. Vi er de eneste som er bevisste vår egen forgjengelighet. «Jeg er ikke redd for å dø selv, men jeg er redd for å miste noen jeg er glad i», hører jeg ofte folk si. Hallo! Hva tror du skjer når du dør? Du mister ikke bare en du er glad i. Du mister alle. Samtidig!
Pulsklokka slår. Sekundene går. Tikk. Takk. Tikk. Takk.

Forsøker febrilsk å trykke på pause. Det er som om tiden er stappet full av anabole steroider. Da jeg var liten, føltes en sommer lang som et helt liv. Nå rekker jeg knapt å tenne grillen før høststormen blåser glørne i øya på meg. Så skal vi være like kalde igjen i åtte nye måneder. Kalde som lik.
     Da jeg var tjue, kunne jeg optimistisk tenke: Jeg har kanskje levd en femtedel av livet. Nå, tjue år senere, tenker jeg at jeg mest sannsynlig er halvveis. For en dramatisk forskjell!

Tikk Takk

Menneskene rundt deg gjør sitt beste for å døyve smerten. Førti, feit og ferdig? Næhæhæi – gjelder i alle fall ikke deg! Samtidig som de spyr ned Facebookveggen din med klisjeer som «Du er som en god flaske vin – blir bare bedre med årene» kommer de trekkende med alle livsløgners mor. Du har garantert hørt dem – mennesker som blir eldre og proklamerer med høy og tydelig røst at aldri, nei, aldri har vel livet vært bedre! Kroppsspråket kler ordene med kamuflasje. Men én ting glemmer de. Løgnen avsløres alltid gjennom de forpinte øynene.

Med fare for å fremstå som en hykler; noe riktig har påstanden likevel ved seg. Det finnes nemlig enkelte fordeler ved å bli eldre, utenom at du ikke er død selvsagt. Du blir klokere i all din uvitenhet. Tryggere i all din utrygghet. Og du blir mer selektiv. Du våger å ta plass og prioritere der du før lot andre velge plassen for deg. Du våger å velge bort, ikke bare ting, men også mennesker som ikke er verdt å investere i. Tiden er dyrebar, innser du, når du er på vei mot det tidløse.
Mens du kjenner smerten som kravler under huden. Panikken. Alt du ikke rakk.

Tikk Takk

Jeg er en bølge uten hav. Jeg bare later som jeg har kontroll. Skjelvingene pakkes inn som stilig rock’n roll. Likevel, jeg føler meg som en dans uten trinn. Ett nytt slag. Vender det annet kinn. Hey, psykolog Peder, har du noen gode råd? Spiller ingen rolle om de er dyre!
     – Det beste rådet jeg kan gi er å forsøke å godta situasjonen. Belag deg på at enkelte ting blir annerledes, og forhold deg til den alderen du faktisk har. Se etter verdi i den nye livsfasen og de nye rollene du får. Kriser innebærer alltid mulighet til vekst og utvikling. Du har valget mellom å lære ganske mye eller ikke å lære noe i det hele tatt.
     Jeg lar ordene synke inn sammen med rødvinen jeg aldri hadde sett meg råd til å kjøpe da jeg var tjue. Kjenner pulsen slå litt roligere. Puster litt lettere.  
Førti, masse feite opplevelser, ferdigsnakka!

Eller vent, bare ett spørsmål til, psykolog Peder! På vegne av alle menn som kommer etter meg: Er det mulig å styre unna krisen?
     – Nei, du kan ikke unngå livskriser, men det går an å takle dem bra. Mange velger fornektelse. Later som om ingenting endres, og lever livet som om de fortsatt er 25. Den taktikken funker ikke så godt på sikt. De vil bare utsette smellen. Dessuten er vel lite tristere enn godt voksne menn som fortsatt går rundt og kaller seg selv gutt?

Det er bare å ta det som en alfahann, tenker jeg og løfter blikket. Sola skinner inn loftsvinduet. Det er snart vår i luften. Utepils rundt neste hjørne. Jeg har ikke tid til flere bekymringer.
Og skal jeg fortelle deg det aller beste med å være førr?

Jeg er gammel nok til å vite bedre. Ung nok til å gjøre det likevel.


Foto: Godeste Egil Nordlien