Tett på Tommy = galskap?

Jeg innrømmer det, glatt!

     Jeg var spent. Spent på hvordan jeg skulle reagere på å være så langt borte, så lenge. Uten å se venner, familie, kjente. Kort tid før avreise gikk alvoret opp for meg. Og det hang ved meg de første dagene:

     Spent på hvordan jeg ville takle å være så tett på meg selv, så lenge. Høre tankene mine. Ingen gode venner rundt seg å snakke med. Sortere. Le. Alvoret. 

     Jeg er ikke redd for å være alene. Tvert imot har jeg alltid kjent et behov for å være alene, om det skulle gå tid imellom. Men seks måneder?

     Nå er det heldigvis ikke vanskelig å være sosial her. Enten man vil eller ikke. Folk er ikke som hjemme. De snakker til deg. Med deg. Her trues det ikke med adresseendring Gaustad, selv om du snakker til en foreløpig fremmed.

     Tilbake på sporet, og apropos gal: Kan tankene gå trill rundt om man er for mye i sitt eget selskap? Faktum er at selv om jeg snakker, får nye bekjente, kanskje til og med venner, så kan det aldri rekke å bli som de beste vennene der hjemme. De du ikke trenger å si noe til. De som bare vet. De som du kan sitte tett på, slippe å lete febrilsk etter ordene dersom samtalen har stanset og tomheten fort fyller hele rommet. Der hvor stillheten faktisk føles god. Og du vet at du kan fortelle dine innerste, rare tanker uten at noen reagerer. Fordi de vet at du er du. Og ingen andre. At du har mange sider. Mange flere enn fire. At alle sidene til sammen skaper den du er. Litt skeiv i kantene, men elskverdig likevel. 

     Språkbarrierer, noen ganger små, ofte større, tillater heller ikke at man når like dypt. Man beveger seg mer på overflaten. Ler sammen. Her har jeg ingen jeg kan gråte med. Om jeg hadde ønsket. 

     Det er kjernen for uroen jeg kjente. Grunnen er borte under føttene mine. Den grunnen jeg er så glad i. Men nå har jeg skjønt at jeg på mange måter er i ferd med å reise en ny grunn. Kall det gjerne en mental grunnmur. Jeg har skjønt at når den gamle grunnen er tilbake i juli, så vil grunnen til sammen være dobbelt så sterk. Minst dobbelt så sterk, tenker jeg. For noen ganger blir en pluss en litt mer enn to. 

Tanken forplanter seg, fører til at munnvikene vokser oppover. Hadde du stått ovenfor meg ville du sannsynligvis sett at munnen min er formet som et smil. 

Smilet holder seg inn i neste resonnement - fordi jeg husker ordene den samme munnen formet før avreise. Munnen som nå er formet som et smil:

     «Det jeg gleder meg mest til er å slippe rutinene. Slippe å ha noe jeg absolutt må gjøre akkurat den dagen». 

     Nå fortsetter munnen å være formet som et smil fordi jeg forstår at rutinene har en viktig funksjon. De leder meg inn mot det avgjørende balansepunktet; slik at jeg kan stå fjellstøtt, også i en fremmed verden. Dagene kan ikke bare flyte sine egne, uransakelige veier. I alle fall ikke altfor lenge. Det gjør dem urolige. 

     Derfor merket jeg at jeg ganske tidlig lette etter noen rutiner i min nye tilværelse: 

     Jeg lager egne måltider to ganger om dagen. Jeg setter av litt tid hver dag til skriving, og jeg har blitt medlem av et treningsstudio som jeg besøker nesten daglig. De andre dagene velger jeg heller å løpe i frisk sjøluft langs stranda. Noen dager slår jeg meg også ned i sanda. Andre ikke. Selv om sola skinner. Da holder jeg meg i skyggen. Jeg har funnet ut at jeg trives der også. Sånn er jeg. Har funnet min plass i sola, min plass i skyggen. Trives like godt i sola som i skyggene den skaper. 

     Rutinene bidrar til at livet her nede faller på plass. Jeg glir inn. Så kan jeg heller velge å gli ut og gjøre noe helt annet de dagene det føles riktig.

     De spiller altså en rolle. Disse gjentakende handlingene. De er ikke bare kjedelige, ørkesløse. De skaper balanse. Trygghet. Limer tilværelsen sammen. 

Sekund på sekund. Time på time. Dag på dag. 

     

Tenk på det neste gang du klager over de kjedelige rutinene dine.

Vi har nemlig gjort også det til en rutine...   

Brasil Baby, Bernhoft!

I går kveld, tirsdag kveld, krøp jeg opp i senga og hadde norsk aften. Med min reisekompis og bro, Macbook Pro som selskap. Peanøtter og sjokolade som «festmat», og med Spellemannprisen på skjermen via NRK Nett-TV. Trege Tommy, vanligvis tre timer på etterskudd, nå for anledningen tre dager for sent ute. Men kvelden ble like fin for det! 

     Ikke minst takket være fantastiske Bernhoft, kveldens største vinner, med de morsomste  movs´ene.

     Som en hyllest til 2011´s musikalske og visuelle højdare, min nesten nabo på Tøyen Hills, finner jeg fram igjen ordene jeg skrev en annen tirsdag, en helt vanlig arbeidstirsdag, noen uker før jeg dro med Brasil i blikket:

C’mon tirsdagstalk

Tirsdagmorgen: Starstruck og fullt trøkk!

Tommy raser ned trappa (som vanlig sent ute til T-banen), smeller opp døra

på sideinngangen, ut mot Jens Bjelkes gate. På Tøyen Hills. A Bad Place To

Reside?

Streetlights.

En millimeter fra å smelle ned Jarle Bernhoft med baby og barnevogn! Av og til

er en millimeter nok.

Hans øyne møter mine.

Come on and talk to me!

Lukker øynene og håper munnen hans skal si: Du og jeg - Firm & Deep. Ta min

hånd In The Streets. Walk With Me. Her på Tøyen.

Fly Away.

So Many Faces. Rådvill. Choices. Hva skal jeg gjøre. Sing Hello? Eller si det rett ut?

Stay With Me!

Ingenting annet enn Good Intentions. Det er så mye Space In My Heart.

Shout!

Hvordan skal jeg tolke sammentreffet? Skjebnen? ♥ Eller bare ironi? </3.

Jeg løper videre.

Helt ute av Control...

Pura Vida (men ikke for Plumbo...)

Hvis jeg skal lete frem ett ord som best beskriver følelsen jeg sitter med akkurat nå trekker Takknemlig kølapp nummer en. 

     Takknemlig for å få leve ut drømmen, takknemlig for å leve et eventyr, takknemlig for det ekte, enkle, gode liv. Det er nemlig det jeg føler jeg lever om dagen. Jeg bor midt i det gode liv, bokstavelig talt: På Pura Vida hostel. 

     Vel, akkurat selve hostellet er kanskje ikke så mye å rope hurra meg rundt for. Men i påvente av tre, fine leiligheter jeg skal ha en måned hver seg senere på turen, funker det helt greit. Hostellet er et stort casa i fjellsiden mellom Copacabana og Ipanema, Rios to berømte strender. Lukker man øynene, ser bort fra sliten fasade og søndagsslitne festfolk, er det ikke vanskelig å forestille seg en annen tid. Her bodde trolig svært velstående mennesker tett mot fjellet, men likevel nært havet. 

     Nærmeste nabo er en favela ved navn MUF - Museu de Favela. Jeg har tenkt å lure meg innenfor murene i morgen. Inngangen til favelaen er bare ti meter unna inngangen til Pura Vida og har et like fargerikt skilt som hostellet sitt. Jeg tipper på byens mest fargerike favellainngang. Kanskje det er selveste Gay Village, eller Fag Favela som i tilfelle blir den lokale varianten. Eller kanskje det bare rett og slett er «the only fag in the Favela» som har stått for dekorasjonen? Favelaens egen Finn Schjøll - han som liker å pønte & årne og ha det litt okei rundt seg...

Via min daglige oppdatering på nettaviser og Facebook fikk jeg med meg gårsdagens store nyhet hjemmefra. En for meg ukjent fyr i et ukjent band med en ukjent møkkalåt kalte, som sikkert alle allerede vet, Madcon for Mokkamenn på Statskanalen i beste sendetid! På Facebook gikk både folk og statusfelt i svart...

     Toppsaken på nettet fører til at jeg hører meg selv tenke høyt: Ja, da har du i alle fall ikke gått glipp av så mye der hjemme ennå, Tommy. 

     Politisk ukorrekt våger jeg dessuten å bloggutbryte:

     Kom igjen, folkens.. Slapp av! 

     En pinlig uttalelse? Ja, definitivt. Men derfra til rasismehysteri? Vi snakker sannsynligvis om en enkel mann som har sitt livs største øyeblikk, som sikkert synes det er sinnsykt fett bare få lov til å være på samme scene og fest som Madcon. Ønsker så sterkt å være en av de kule gutta. Han som alltid ble valgt sist står endelig først. Vet ikke hvordan han skal agere. Forsøker hardt å gli inn - plutselig glir tunga ut. Med ett er han hatet av en hel sal, en bransje, en nasjon. 

     Det er da vitterlig viktigere ting å stå opp imot enn en lett pinlig Plumbomann! Det finnes større problemer å ta tak i her i verden. 
     Jeg ser flere av dem i gatene hver dag. 

     

Med døden i setet ved siden av...

På den syvende dagen...

Uke 1 er over. En av 24 uker av mitt eventyr. Som en lang julekalender - eller rettere sagt julikalender. Reisen som starter i sommer og slutter i sommer. 23 (l)uker igjen å åpne! 

Jeg gleder meg til å lukke opp hver og en av dem og se hva som åpenbarer seg av nye opplevelser.

De første syv dagene har vært gode mot meg. Det samme kan jeg ikke si om selve reisen over: 

Dagen før avreise så jeg på flybilletten og oppdaget at det stod Torp med små bokstaver bak Oslo. Ikke ante jeg at KLM fløy derfra, men takk gud for at jeg oppdaget det i tide... Med avgang grytidlig før alle buss- og togavganger var det likevel en strek i reiseregningen. Hva skulle man gjort uten gode kompiser som stiller opp med godt humør og bil midt på natta. 

     På Torp ventet KLMs aller minste fly. Den puslete skapningen med vinger ble ikke akkurat tatt vel imot av et Schiphol i full storm. Nedfarten ble en særdeles slengete og turbulent affære! 

     Få meter før vi tar rullebanen i Amsterdam drar kapteinen i spakene og gjør full retrett. Hardt presset tilbake i setet bærer det krapt til værs igjen. Ved siden av meg sitter en ung dame med forknytte, foldede hender. Svetten pipler frem, ødelegger sminken. Sannsynligvis er det ikke det hun bekymrer seg mest over nå. Selv har jeg en viss rutine i avbrutte landingsforsøk ettersom dette er mitt tredje. Jeg tar det derfor ikke like tungt, men en hyggelig opplevelse er det jo aldri. Og minuttene før et nytt landingsforsøk er ikke de morsomste man har. Heldigvis var det andre gangen som gjaldt. 

     På neste flyvning havner jeg ved siden av en dame som skravler. Og skravler. Uavbrutt kan brukes som en underdrivelse. Etter tre år i Europa skal hun tilbake til Brasil for å lage revolusjon. Intet mindre. Og det spiller ingen rolle om hun dør. Hun er ikke redd for å dø. Hele tiden, mens ordene spyttes ut av munnen, balanserer hun en slags krystallstein med væske inni - fra den ene hånden til den andre.

Halvveis på turen tar hun ned hele kofferten sin, triller den bortover midtgangen og låser seg inn på toalettet. Der blir hun i 15-20 minutter. Minst. 

Tikk takk.. 

     Er det da man bør kontakte personalet og melde fra om mistenkelig atferd? Eller er det meg de vil betrakte som en paranoid, mentaltikkende bombe?

     Jeg blir sittende.

     Vel tilbake fortsetter hun revolusjonspraten. Hun har med seg kamera for å dokumentare alt. Hun skal reise rundt i hele landet. Snakke til folket sitt. Skrike til folket sitt, og hun begynner like godt dokumentarfilmen sin der i setet ved siden av meg.

Etter disse to flyturene kunne det strengt tatt bare gå en vei. Og det gjorde det. Brattere enn den avbrutte landingen på Schiphol:

     Uthvilt våkner jeg til den første dagen og blir ønsket velsignet velkommen av sol og tretti grader. 

     Vinterblek kropp tiner. Huden puster. Jeg myser mot varmeelementet langt der oppe på strøkenblått lerret. Smilet i ansiktet levner ingen tvil.

Jeg har funnet min plass i solens rike.

Fortsetning følger...

Men for denne gang:

*Fred ut fra Rio*

(Så ble det en blogg likevel da. Skrivekløen kom, kikket og overvant)

Har en drøm
For noen dager siden våknet jeg med en vidunderlig, underlig følelse av lykke. Helt ut i stortåa, som danset lett på lakenet. Og når jeg så meg i speilet, så jeg et smil like bredt som himmelen. Den som snart skulle drysse solkrystaller over meg.

Jeg må ha drømt en god drøm - en jeg har båret på lenge. Ikke den samme som Jørn Hoel, der han drømmer om å komme hjem. Nei, jeg har drømt om å reise ut! Noe mer enn «bare» en ferietur. Jeg har drømt om å ha verden som adresse.

Det jeg imidlertid deler med Jørn Hoel, er en drøm om å finne frem

Snart stiger sol et sted i vest

Og i natt har noen gitt meg svar

Det er en spire som har vokst frem over mange år. Fått næring gjennom oppdagelsesferder og ferier både i Norge, Europa og andre verdensdeler. Men drømmen har likevel vært der som noe større. Lengre. Et ønske om å bli igjen – etter dager, kanskje små uker som har gått så altfor fort. Dager som har vært nok til å vekke appetitten, men der returbilletten har røsket meg bort når jeg så vidt har begynt å kjenne duften av hovedretten. Jeg har en drøm om ikke bare å rekke over. 

Jeg drømmer om tid til bare å være. Ro til bare å leve. 

For hvert år, hver dag, hvert minutt har jeg sydd drømmen inn i et teppe av virkelighet. Sting for sting. Hvert sekund har jeg kjent spiren gro – bli til drømmens bro. Spiren blir en akse; stor og sterk sprenger den seg ut av hjemmets fire, trygge vegger. Videre.

For all del, jeg stortrives på hjemmebane. Men bitt av basillen kjenner jeg rastløsheten bre seg ut i hvert fiber i kroppen dersom det er lenge siden siste oppdagelsesferd.

Og nå står jeg her! Foran mitt livs største eventyr. Ut i verden. Inn i meg selv.

I seks måneder skal jeg bo i Rio de Janeiro, Buenos Aires, Paris og Budapest. Fire av de vakreste byene jeg vet. Det er drømmen jeg drømte.

Følg drømmen din du også!

Ikke la det forbli en fattig trøst

Drømmen du alltid bar

Bli en drømmefanger!

Det trenger ikke bety å flytte for en lengre periode utenlands, slik jeg gjør. Kanskje bærer du på helt andre drømmer. Det det handler om, er å våge. Følge hjertet. Miste fotfestet. Kjenne kriblingen; den lille uroen, før du merker at du faktisk mestrer og gjenvinner balansen. For meg er dette hva livet handler om nå. Det handler helt enkelt om å leve. 

     

Jeg lukker øynene og ser eventyret stå skrevet i røde bokstaver: Tre. To. En.

Det er nå det begynner