tirsdag 16. juli 2013

Du skal slippe mer nå

Smerten holder oss sammen
Det er lenge siden den omsluttet oss  
Jeg har glemt at vi pustet, levde. Lo
Til slutt var gleden et svakt ekko

Før det ble helt stille
Like stille som hjertet mitt

Sorgen er aldri høylytt

Jeg har sørget i mange år allerede
Lydløse tårer 
Du hørte det kanskje likevel?

Det er en tynn linje mellom
tosom og total ensomhet
Du merker ikke en gang at det skjer
Elsker nesten ikke lenger 
Elsker nesten at det ikke skjer

Han du aldri kunne ta blikket fra
Nå fester du det aldri
lar det bare gli hastig forbi

Begjæret, savnet, villskapen,
var det virkelig vi?

Hadde øynene dine sett rett inn i mine, ville øyeblikket badet i en mørk, blank brønn

Men det unngår vi
Smerten holder oss flytende
Smilet druknet for lenge siden 

Ned i den mørke bunnen
Det bunnløse mørket

Små rester av gode minner kaver på overflaten som slitne insekter:
Smattingen mens du spiste og lo fikk meg før til å smile
Nå:
Tusenvis av insektben som kravler under huden

Vi hadde så mye tid!
Likevel aldri tid til å hvile 

Smerten holder oss sammen
Den er det eneste vi har igjen

Fornedrelsen
Nåler uten hull
To spisser
Spiser hverandre opp
Sting for sting

og jeg er livredd for ikke lenger å føle smerten
Når den er borte, hva har vi da?

Sorgen sliper tankene.
Det gjør vondt når sorgen slipper taket
Tviholder
Redd. For. Å. Bli.
Forlatt 

Plutselig føler jeg det
Som et nytt, vondt slag:
Du skal slippe å såre mer nå

Jeg og

Så kjenner jeg meg helt tom

Stille i alle husets rom 

Hjertet mitt kan ikke lenger føle
Det bare blør blodet gjennom kroppen

Når trangen til å såre er borte, er det ikke mer igjen