tirsdag 24. november 2015

Når solen er slukket og lyset blitt til mørke. Jeg har elsket deg så høyt.

Et par slår seg ned like inntil bølgeskvulpene. Noen skal snart komme til å slukke solen. Det sterke, gule lyset skal snart forsvinne i havet, først mot den blå overflaten, blander seg til grønt, før det forsvinner ned mot den mørke bunnen. Det bunnløse mørket. Mens den ene plasserer hendene på den andres rygg. Den andres lår. Hår. Forsøker å rufse til uvillige, små krøller. Fingre som strever, strekker seg. Rekker seg mot den andres hånd. Hånden som trekker seg unna med et lite rykk. Munnen som strammer seg til et fåret smil. Frister få det til å forsvinne. Prøver å kysse, men den andres munn sørger for at leppene bare møtes, kjapt, flyktig, like tørt som underlaget. Blikket festet rett fram, ikke til siden. Hadde øynene hans sett til siden, inn i dine, ville øyeblikket badet i en blank brønn. Om øynene hans hadde sett inn i dine. I stedet ser de rett frem. Øynene til han som ligger ved siden av deg. Han du en gang kjente. Han som har blitt en fremmed uten at du rakk å legge merke til det. 

Hånden din glir ned mot vannflasken. Du løfter flasken fra sanden. Skrur av den blå korken. Lyden av den siste, levende kullsyren er for lengst preteritum, fortid, forbi. Like stille som hjertet hans er lyden, lister forsiktig frem hvert slag, hvert sekund. Du lener hodet bakover, setter flasken på høykant, og i samme bevegelse fører du den mot ansiktet. Slik at innholdet skjuler stier av sorg som renner nedover kinnene dine.   
     
Øyeblikk du ikke vil se. Ikke vil kjenne.    
Ser du det ikke selv? Kjenner du det ikke? Hører du ikke hvor rolig hjertet slår i sanden ved siden av? Hjertet som aldri gjør et eneste, ekstra lite lykkehopp. Ikke ett eneste, lite hopp. Aldri. Noen gang.
     Jo, selvsagt kjenner du det. Like sterkt som lyset fra solen, solen som brennmerker deg i pannen før den slukkes. Bare jeg gir enda litt mer kjærlighet, tenker du. Ofrer litt mer. Jeg klarer jo det. Bare jeg viser enda litt sterkere hvor mye jeg bryr meg. Da blir alt bra igjen. Alt var jo så bra. Var det ikke? Jo, bare jeg gir enda litt mer kjærlighet. Da vil øynene hans se, hjertet hans kjenne, hoppe over et slag. 

Følelse av fortid blandes i nåtid. Mens du kjenner desperasjonen bre seg som en kreftsvulst fra hjertet og ut i kroppen. Ut i hver eneste celle i kroppen. Hele kroppen er en stor, verkende kreftbyll. Smerten kravler under huden på tusenvis av små insektben. Og hjertet ditt blør.
     Jeg har elsket deg så høyt at jeg ikke vet om jeg kan være alene lenger. Så høyt har jeg elsket deg. Jeg orker ikke starte på nytt. Tenker du. Jeg orker ikke bli forlatt. Jeg blir litt til. Selv om jeg innerst inne vet at jeg bør gå. 
     Du burde gjort det for lenge siden, tenker du, mens leppene dine nærmer seg hans, hånden stryker ham vart over kinnet. 



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar