tirsdag 5. mars 2013

Og aldri så vi lenger tilbake. Aldri lenger frem. Dette er vår historie.


Vi skal komme til å møtes på en benk i parken. Det skal komme til å være en torsdag ettermiddag i slutten av april, eller tidlig mai. Ikke en av de perfekte vårdagene, litt overskyet, men likevel med et streif av sol, eller to, nok til at vi i ettertid skal komme til å huske den litt bedre og gjenfortelle den som en perfekt vårdag, en slik dag der du kjenner solen varme ordentlig for første gang det året, ikke bare en der du ønsker så hardt at den skal varme at du tror den faktisk gjør det. Nei, en slik dag da solen faktisk varmer helt av seg selv. 
Du skal komme til å se på meg. Uten at noen av oss har sagt ett eneste ord skal du komme til å begynne og le. Jeg skal spørre hva du ler av, og du skal komme til å svare: Jeg vet ikke. Uten at du klarer å stoppe. Jeg kommer til å le med.
Vi kommer til å avtale og møtes dagen etter, samme sted. Vi kommer til å sitte på benken og øse historier om verden og oss selv, mest oss selv, og vi kommer til å glemme at mørket har tatt over for dagen. Du kommer til å si: Lukk øynene og tell til ti. Jeg kommer til å gjøre som du ber meg om, og når jeg åpner dem er du borte. Det kommer til å ta meg cirka tre sekunder å finne ut at du har gjemt deg under benken. Og jeg kommer til å tenke at det er håpløst romantisk, som i en dårlig amerikansk film, likevel skal jeg komme til å elske det. 
Vi kommer til å tilbringe hele den påfølgende helgen sammen. Jeg skal ikke komme til å ta blikket fra deg en eneste gang. Jeg skal komme til å tenke at du er det vakreste jeg noen gang har sett. I det du ser på meg og begynner å le. Akkurat slik du gjorde i parken tre dager i forveien.
Tre uker senere kommer vi til å flytte sammen, overbevist om at ingenting kan gå galt. Vi skal komme til å kle oss nakne for hverandre. Den sommeren kommer vi til å ligge så tett at kroppene våre ikke får puste.
Det skal komme til å gå bra i ett år, to, nesten tre. Ikke det at vi aldri skal komme til å krangle. Det kommer vi nemlig til å gjøre iblant, ikke så ofte, men definitivt oftere enn aldri, og når vi krangler, da skal vi komme til å krangle høyt. Men vi kommer alltid til å vite at vi er venner før vi legger hodet på puta og kroppene tett inntil hverandre. Etter en krangel skal du alltid komme til å si: Jeg er så glad for at vi kan ha en deilig, frisk krangel! Tenk om vi aldri kranglet? Jeg håper vi kommer til å kaste gebissene etter hverandre på gamlehjemmet! Så skal du komme til å se på meg og le, slik du alltid kommer til å gjøre etter at vi har kranglet og du har sagt nøyaktig de samme ordene som etter hver krangel.
Så skal jeg komme til å kjenne latteren stilne. Kjenne tusenvis av insektben kravle under huden. Jeg kommer til å bedra deg. En gang. To ganger. Tre. Brøler angsten frem, mens jeg ligger over en annen, fyller ham med min redsel, og det eneste jeg skal komme til å se er deg.
Så skal jeg komme til å fortelle alt. Jeg kommer til å se ansiktet ditt visne. Selv om det vannes av tårer. Jeg skal komme til å tenke at jeg ikke visste det fantes så mange tårer. Det kommer til å være alt jeg klarer å tenke mens du ligger foran meg. Et gråtkvalt hvorfor skal komme til å fylle rommet. Og selv om jeg kjenner at alle ordene er så små, så kommer jeg ikke til å klare å si ett eneste ett av dem. Det eneste jeg skal komme til å klare er å snu rundt. Jeg kommer ikke til å gråte før jeg er alene. 
Selv om du kommer til å si at du er villig til å prøve, prøve å forstå, skal jeg komme til å forlate deg. Hver dag, hver time, hvert sekund kommer jeg til å kjenne deg, føle deg, se deg, lukte deg, latteren som ga meg liv, dreper meg innenfra. Jeg kommer til å kjenne at alt jeg vil er å være nær, og jeg vet jeg må være borte. Ett år, to, nesten tre. 
Så skal jeg komme til å vende tilbake. Det kommer til å være en tidlig vårdag. Ikke en av de perfekte vårdagene, litt overskyet men med et streif av sol, eller to. Jeg skal komme til å se på deg. Uten at noen av oss har sagt et eneste ord skal jeg komme til å begynne å gråte. Du skal spørre hva jeg gråter av, og jeg skal komme til å svare: Jeg vet ikke. Uten at jeg klarer å stoppe. Du kommer til å gråte med.
Jeg skal aldri komme til å forlate deg igjen.