fredag 21. desember 2012

Mitt julemirakel

Dette skal ikke handle om jomfrufødsler, eller andre mirakler som visst nok skal ha funnet sted for godt og vel to tusen år siden. I stedet er dette ordene om et lite mirakel jeg selv ble vitne til noen juler tilbake i tid.
    Som en av mange med foreldre på to ulike steder, deler jeg meg i to hvert år. Det er her, midt imellom, jeg befinner meg nå. I bussen. På vei fra mor til far. Om få sekunder skal mirakelet finne sted.

Et mirakel, eller under, defineres som en uforklarlig eller uforståelig hendelse.
     Jeg husker ikke hva jeg undret meg over der jeg satt i bussetet. Sannsynligvis bladde tankene gjennom de seneste dagene. Gamle venner jeg hadde møtt igjen i jula. Venner det var altfor lenge siden sist man så. Kanskje undret jeg hvorvidt  årets aller siste julegaver ville falle i smak. Posen jeg snart skulle overlevere stod trygt i setet ved siden av meg. To pakker i glanset papir med engler. Rundt papiret gyllent bånd - med to, små merkelapper festet innerst, mot pakkens overside.
     Jeg husker at det bare var to andre passasjerer i bussen. En eldre dame et stykke framfor meg, og en yngre et stykke bak. Folk flest satt vel hjemme rundt spisebordet og nøt sin 2.dags julefrokost.

Bussjåføren trykker rutinert inn bremsene, jeg merker at vi gradvis mister fart. Litt før de hvite stripene i fotgjengerovergangen, de som ikke lenger er synlige på grunn av snøen som falt natten i forveien, stanser vi helt opp. En liten jente med blondt, halvlangt hår og rosa strikkegenser skal krysse veien.
     Jeg tipper jenta er fem-seks år. Hun titter opp mot sjåføren. Smiler. Varmt. Kulda har tatt en dags juleferie.
     Så begynner hun å gå.

Noen hundre meter bortenfor ser jeg en personbil nærme seg. Raskt.
     Likevel tenker jeg ikke mer over det. Det er åpen slette - fri sikt. Sjåføren kan umulig unngå å se henne. Hun som skal krysse veien i rosa strikkegenser.
     Jenta passerer vår veibane. Forbi midtrabatten. Trår ut i motsatt kjørefelt. Ett skritt. To. Tre skritt.

Solen lager gylne striper i det lyse håret. Og bilen har kommet nærmere. Altfor nært!
Farten er like høy.

"Neeeeeeeei!", roper bussjåføren.
     Jeg blunder i samme sekund som jeg forventer å høre det grimme dunket. Tør nesten ikke åpne dem igjen. Redd for synet som venter.
     Presser dem opp. Da ser jeg det:
     Jenta som står like hel i den lille midtrabatten. I øyekroken rekker jeg så vidt å registrere bilen som forsvinner bak oss, høyt over fartsgrensen.
     Hva sjåføren i bilen tenkte på er ikke godt å si. Og selv undres jeg fortsatt hvordan det gikk til at jenta kom seg tilbake mellom veibanene. Der og da rakk jeg ikke å tenke stort. I stedet tittet jeg opp mot himmelen.
Den var knall blå.  

torsdag 20. september 2012

Kjærlighet + Tommy =Oslo

Jeg tror jeg er ganske bra på å se det vakre i det stygge. Ofte er det der blikket fester seg. Det perfekte er fint i øyeblikket, men blir fort kjedelig dersom innholdet bak fasaden ikke trigger. Det kan gå for folk, gjenstander og det kan gå for byer. Oslo for eksempel.
     For all del, jeg liker det vakre. Det er masse vakkert med Oslo. I Oslo. Men jeg tror kanskje det er det stygge jeg liker aller best; det som gjør byen så menneskelig og god å bo i. Jeg kan kle meg i løsnet graffiti. Kjenne meg som lavvann under Vaterlandsbroen. Eller høy som Postgirobygget. Høy og mørklagt. Man trenger liksom ikke pynte seg for byen.

- Kom som du er, sier den. - Slik jeg er som jeg er.

Jeg har dager hvor jeg føler meg vakker, jeg har sider som jeg føler er vakre og så har jeg andre dager der jeg føler meg stygg. Dager der sola brennmerker meg og gjør mine skjevheter og skavanker ekstra synlige. De dagene jeg helst bare vil forbli i senga, dra rullgardina ned og omsluttes av mørket så vondt det lar seg gjøre. Akkurat slik tror jeg Oslo tenker om seg selv og. Det er det som gjør oss til sjelevenner. Danner et usynlig kjærlighetsbånd. Et bånd som ikke lar seg bryte.

Jeg elsker byen min. Men iblant trenger jeg avstand. 
Tid og rom til å savne, slik man alltid trenger der hvor lidenskapen lever. 

Derfor skal jeg igjen pakke sekken, og i den hvite desembersnøen kommer jeg til å etterlate meg fotavtrykk som vitner om min vei videre. Og selv om snøen trolig vil smelte kommer minnet av de kalde, hvite fotavtrykkene til å brenne seg fast i hukommelsen min, slik at jeg finner veien hjem igjen til våren. Jeg vil vende tilbake slik jeg alltid har gjort.
     Og jeg vil kjenne at jeg fylles av en underlig, sterk glede. En slik glede du bare kan gledes av når du kommer hjem. Til dine egne. Til din egen by. Slik vil jeg altså fylles der jeg står med blikket vendt utover. Innover i meg selv. Mens jeg kjenner at det er her jeg vil bo. I byen min. Og jeg vil kjenne trangen til å rope det ut:

Oslo, din vakre jævel!






lørdag 25. august 2012

Kan man danse i himmelen?

Jeg har våknet uthvilt, jeg har våknet sliten, jeg har våknet med et smil, til og med av min egen latter. Jeg har bråvåknet kaldsvett, redd av drømmene som red meg. Men aldri, ikke før i dag, har jeg våknet mens jeg faktisk gråt.
     I natt drømte jeg nemlig noe veldig trist. Som vanlig flyter drømmen inn i, over og utover seg selv. Bortover. Og i det man beveger seg fra halvsovende til våken tilstand er man egentlig ikke lenger helt klar over hva man drømte. Men avslutningen var i alle fall slik:

Jeg holder en person i armene mine. Det er uklart for meg om det er en venn, en kjæreste eller kanskje en som var i ferd med å gå over fra å være venn til kjæreste. Og vedkommende dør. Akkurat der. I armene mine. 
     Jeg tror det var en overraskende, brå død. Ikke en død etter lang tids sykdom. Men det kunne like gjerne vært det. Følelsen ville nok vært ganske lik. Jeg har uansett aldri opplevd en slik situasjon. Det kunne vært den tåredryppende avslutningen på en film. Eller en sluttscene fra virkeligheten. Så levende var drømmen at jeg våknet av tårer som rant nedover kinnene og landet mykt, lydløst på puta. 

Og jeg ser han ligger der med beina rett ut, hviler hodet i fanget mitt. Den ene armen i cirka nitti graders vinkel, håndflaten over sitt eget hjerte og med blikket vendt oppover. Øyne som er i ferd med å forsvinne. Inn i mine. Og jeg hører de siste ordene hans:

«Vi fikk i hvert fall danset sammen»

Han rekker akkurat å si det før øynene glir igjen. Så er han borte. 

Øynene mine slåes opp. Våte stier er de eneste sporene etter nattens siste dans. Gjennomsiktige stier. Stille stier. Av sorg. Som har vært, eller som skal komme?

I går diskuterte jeg igjen døden. Sannsynligvis er nattens drømmer underbevisthetens måte å bearbeide samtalen og tankene som fulgte etter. Min samtalepartner var ikke redd for å dø. Men han fryktet å miste de som står han nær. Det gjør selvsagt jeg også. Men i fare for å virke egosistisk måtte jeg innrømme at jeg og er redd for å dø selv. Livredd faktisk. Fordi jeg er så innmari glad i å leve. Å få oppleve alt det rare, spennende, morsomme, underlige, vidunderlige og av og til litt skumle som er å oppleve i denne verden. Miste meg selv. Men selvsagt også å miste de jeg er glad i. Og det er jo nettopp det man gjør når man dør. Man mister ikke bare en man er glad i. Man mister faktisk absolutt alle man er glad i. Samtidig! En nærmest uutholdelig tanke.
     Jeg har aldri klart å forsone meg med døden, selv om jeg stadig vekk prøver å tilnærme meg emnet. Veksler mellom å tenke at det beste er å tenke den ihjel og ikke tenke på den i det hele tatt. Snakke den ufarlig, eller fortie. Foreløpig har jeg ikke funnet fasiten, men en dag håper jeg å gjøre det.
     Inntil videre griper den tak i meg, med jevne eller ujevne mellomrom. Det kan gå uker, iblant måneder mellom hver gang. Men så plutselig! Fra dypet av magen sprenger den fram, farer opp gjennom meg, som en vond vulkan. Og jeg hopper til. Fysisk distraksjon, får tankene over på noe annet. Det varer bare sekunder; før jeg gjenvinner balansen.
     Slik har det vært så lenge jeg kan huske. Første gang var jeg bare et barn, sannsynligvis 3-4 år. Og døden grep tak i meg, helt uten grunn. 
     Jeg er redd for å dø, men jeg er ikke lenger redd for følelsen i seg selv. Frykten for å dø er også en side som er med å bygge den jeg er. Og selv om det kanskje høres rart ut - jeg ville ikke vært den foruten. Den gir meg nemlig et perspektiv jeg kanskje ellers ville manglet. Hvis jeg merker at jeg er i ferd med å få feil fokus, eller henge meg unødig opp i betydningsløse bagateller, da får «de store tankene» meg inn igjen på rett vei.

Og jeg går den veien som best jeg kan. Tenker at jeg vil leve det beste livet jeg kan klare å leve. Være så god jeg kan mot alle som står meg nær og kommer til å stå meg nær i framtida - det være seg familie, venner eller kjærester. 

Når den tiden kommer og det er på tide å si farvel; så er det jo lov å håpe

At man faktisk kan danse i himmelen.







 


tirsdag 14. august 2012

Når maten smaker slik maten skal smake



«Så fin du er. Kommer du rett fra tennistrening?»

Jeg klyver trappetrinnene opp fra Grønland til Enerhaugen retning Tøyen Hills, med sedvanlige lange Tommyklyv. Iført min fineste, hvite shorts, kjøpt på secondhandbutikk i Paris. Foran meg på benken sitter en eldre, fremmed dame.

Så herlig, utypisk norsk! Tenker jeg, og stopper opp, nærmest i ren forbauselse. Ett lite øyeblikk er jeg tilbake i Brasil, eller Paris for den saks skyld.

Men damen snakker jo norsk. Ser norsk ut også. Det er bare holdningen og ordenes betydning som er så unorske. 

«Jeg gir ikke terningkast, men det der er veldig nær perfekt. Det er bare pannebåndet som mangler. Og du vet, jeg kledde opp hele Oslo mens han der Jan Thomas fortsatt lå i vugga», sier hun og blottlegger alt annet enn et Colgate-smil. Men sjarmen skinner!

«Pene ben har du og». 

Det gnistrer litt bak venstre brilleglass.

Karin-Christina heter hun. Jeg kan kalle henne Karinmor, for det gjør barna hennes. Eller Krissa. Eller Krisa. Hun ler håst.
Det er bare å velge!

Selv velger hun å fortsette og ha ordet. På innpust. Og utpust. Og på ingen pust i det hele tatt.
Jeg får servert politiske analyser, systemkritikk, konspirasjonsteorier, Norgeshistorien på ti minutter, Raske Menn hadde ikke rukket å komme ut av startblokkene før hun var i mål. De gamle er eldst!
     Spioner, horer og madonnaer. Krigshistorie, Sønsteby og gjengen.  Haakon Lie, de store statsmenn. Kongelige kretser. Familien hennes var innenfor. Hun kjenner dem alle, og jeg får servert avslørende detaljer få forunt. Før hun fortsetter med de største kulturpersonligheter. Erik Bye, Elsa Lystad, Wenche Foss.
     Apropos foss... Ordene danner ikke bare en flom, men ja, nettopp.. 
     Ordene hopper ut, raskere enn fra den rappeste rapper. Stopper kjeften selv på brå, kjekke breiflabber fra Bergen.

Akkurat som en sprettball
Akkurat som et ett-tall
Akkurat som et fossefall
Akkurat som en sett-ball

Kor e du ifra? Kor du vil dra?
Du e aldri for ong du er aldri for gammel
Fett!

Jeg rekker så vidt å skifte benstilling og rette på den hvite shortsen før hun smeller inn neste serveess: 

«Jeg har en jobb med taushetsplikt, skjønner du»

Akkurat...

«Men nå snakker jeg høl i huet på deg. Du har vel en kone som venter?»

Hun rekker ikke å høre svaret før hun fortsetter ufortrødent, og jeg kan ikke annet enn å smile:

Hvis du ser det lyser i første etasje er det bare å ringe på, sier hun og peker mot blokka si. I morgen er det fest i gården forresten. Mellom nummer 5 og 7. Du må gjerne komme!
Og snart må vi møtes igjen her på benken. Vi kan sitte en hel kveld. Vi tar med vin. Og blomster! Jubler hun ut i sommerkvelden.

«Men jeg kan ikke med sms og er ikke på internett, så du får henge opp en lapp på treet her med tidspunkt» sier hun med en stemme som mener det.
Så reiser hun seg. Rett opp og ned. Retter på sitt brune skjørt og matchende sjal mens det store korset i halsen vaier i varm sommervind. Så vaier hun brått med:

«Gud jeg ble litt dårlig jeg. Vet ikke hvor lang tid man har igjen vet du. Man må leve for fullt!»

Hun rekker frem en furet forehand:

Det var veldig koselig å møte deg! Her har jeg lagt ut om meg selv.. Vet du hva - du har en aura som lyser trygghet og tillit.

Min dag har fått sitt definitive høydepunkt. 
Jeg takker for de gode ordene, returnerer noen fine ord, skaper balanse. Deuce, eller egalité som de elegant sier på Roland Garros. Egalité en Enerhaugen.
     Høy og mørk og med en aura av tillit snur jeg på hæl´n. Nesten som Nadal ville gjort det...

Hun får matchballen også, og velger seg en double-makker:

Som sagt, jeg gir ikke ut terningkast, men jeg sier som Eyvind Hellstrøm:

Maten smaker slik maten skal smake. 
Da vet du det er bra.
Bare husk pannebandet neste gang´a!




For at folket skal få oppskriften på hvordan det ser ut når maten smaker slik maten skal smake (minus pannebånd) må jeg rett og slett gå til speiloverflaten og leke rosablogger for et stakket sekund:
















Shorts: Second(back)hand, T-shirt: Samsøe Samsøe, Bag: Zara, 
Sokker: Ukjent, Sengetøy: Kid
Mwwwuuaaahh 

mandag 6. august 2012

Jeg vet det er galskap

De eneste menneskene som virkelig interesser meg er de gale
De som er gale etter å leve. Etter å oppleve
Gale av tanken om at de en gang skal dø

De som blir gale av å tenke på en rett linje

Gale nok til å si akkurat hva de mener
De som lever med lidenskap
Lever for lidenskap!

De som aldri er fornøyd med midt imellom
Mellom linjene øynes håp

De som aldri går på grønt
Og vet at det eneste som gjelder er når det slår rødt

De som vet at det finnes dype daler
Men som også har en høyere himmel

Bare de som lar seg blende av lyset vet hvor mørkt det kan bli

De som brenner
Brenner!
Som et øyeblikks lys av magi i natten




fredag 6. juli 2012

En fin, tynn linje

Det er en fin, tynn linje mellom eventyr og virkelighet. Hverdag og fest. Det er en fin, tynn linje mellom å reise ut og å vende tilbake. I mellomrommet skjer det spennende ting. I det rommet der man føler man ikke helt hører hjemme noe sted. 
     Slik følte jeg den første uka etter hjemkomst. Livet mitt i verden skal langsomt viskes ut, til fordel for nye tegninger i mitt «egentlige» liv. Livet på hjemmebane =Oslo. Fra snøfnugget til sommerfuggel og tilbake. Fra Sukkertoppen til Tøyen Hills. Og de små tingene du må huske på, trivielle ting som gjør at du vet du har vært lenge borte; Som å forstå at handlekurven ikke er ødelagt selv om den bare har en hank på midten, og ikke to på sidene. At du ikke trenger å pusse tenner i vann fra flaske. Samt at sol det ene øyeblikket mest sannsynlig betyr regn i det neste. Puss mens du holder tunga rett i munnen og hodet over regnvannet!
     I dette vakumet skjer det altså spennende ting. Før du rekker å bli vant til det nye, det vil si det gamle livet. Du ser deg selv og hjemstedet litt utenfra. Før du gradvis lander. I hverdagen. Den dagen du kjenner så godt fra før men har glemt underveis. Det er en fin, tynn linje mellom livet du levde, og det livet du nå skal gjenoppta. 
I dette mellomrommet kan det til og med oppstå litt hverdagspoesi en fin sommerkveld på balkongen:
:
En fin, tynn linje
Det er en fin, tynn linje mellom det sorgløse og det hjerteløse
                                - mellom tosomhet og ensomhet
                                - mellom kjærlighet og hat
Det er en fin, tynn linje mellom å skrike ut og svelge skuffelsen
                                - mellom latter og gråt
                                - mellom begjær og bedrag
Det er en fin, tynn linje mellom å omfavne og skyve bort
                                - mellom følelser og forakt
                                - mellom naken hud mot hud.
Det er en fin tynn linje mellom å forlate og bli forlatt
                                - mellom sannhet og løgn
                                - mellom å trå varsomt og trå feil
Det er en fin, tynn linje mellom elsker og venn
                                - mellom svik og tillit, lag på lag
                                - mellom natt og morgendag
Det er en fin, tynn linje mellom å komme og gå
                                - mellom spenning og tap
                                - mellom å holde fast og holde for hardt
Det er en fin, tynn linje mellom lidelse og lidenskap
                                - mellom sort og rød
                                - mellom liv og død
Det er en fin, tynn linje mellom ja og nei
                                - mellom grøft og vei
Det er en fin, tynn linje
mellom meg og deg











onsdag 20. juni 2012

Du vet at alt du eier er tre ord. Det er alt du trenger å vite

«Jeg lukker øynene og ser eventyret stå skrevet i røde bokstaver: Tre. To. En.
Det er nå det begynner.»
Disse ordene avsluttet første blogginnlegg og innledet reisen. For snart seks måneder siden. Og nå har jeg kommer dit, i motsatt ende. Hit. Så fort. Og så langsomt. Så fort og så langsomt samtidig. Det er slik det føles. Jeg er ved veis ende. 
I det siste har det føltes riktig å tenke på at jeg snart skulle vende tilbake. Den følelsen har fått meg til å forstå at jeg har oppnådd det jeg ubevisst ønsket med hele reisen. 
     23 bloggluker har jeg jeg åpnet i min «julikalender». Startet i Sør-Amerikasommer og slutter i Europasommer. 24 uker har jeg reist, sett, gått, løpt, sakte og raskt, opplevd, levd på egne ben. På vei. Utover i den store verden. Innover i meg selv. Utover og innover. Til samme tid. Et halvår jeg hadde unnet alle. Alle mine venner. Fiender og for den saks skyld, men jeg tror ikke jeg har noen. Ikke som jeg vet. Flere venner har jeg fått. Og ikke minst: Jeg er tettere på meg selv enn noen gang tidligere. 
     Et halvår. Så viktig. Så fint. Så sammen. Så alene. Så sårbar. Så sterk. Mange gleder, noen sorger, savn. Latter, noen tårer nedover kinn. Jubel, litt angst. Det er livet selv som har omgitt meg. Og jeg har vært hovedpersonen. Hovedperson i mitt eget liv. Hovedperson i livet.
Og det aller viktigste jeg sitter igjen med?
Jeg vet at jeg klarer meg.
Alltid.
Uansett.
  
Jeg føler jeg har fått dobbel bunn. Slik jeg trodde. Det jeg hadde fra før, og alt det nye jeg har lagt til. Klokere vet jeg ikke, men dette vet jeg:
     Grunnmuren har vokst. Fortsatt sterk og samtidig skjør på sitt vis, men aldri har den vært mer stabil. Jeg står stødigere enn noen gang og vet at jeg klarer meg. Alltid og uansett. 
     Det føles som en viktig, god ballast når jeg nå starter på en ny reise. Det er den som skjuler seg bak luke 24. Den aller største luken: Veien videre. En ny vei. En vei der jeg forhåpentligvis etter hvert vil møte en jeg kan ta i hånda og gå den sammen med. Gå veien, mens den blir til. Veien som blir til av våre skritt. Hvert eneste skritt. Hverdagen. Hver dag. 
Dette håper jeg å ta med meg:
  
Ambisjonen om å prøve og gjøre hver dag til en ny opplevelsesrik reise; hver eneste en av alle disse dagene som skal komme. Reisen trenger ikke være stor, men likevel, ambisjonen er nettopp det den er. Skape gode minner. Hver dag. Leve. Oppleve. Utover. Innover. Langs med. Av og til ett skritt foran, iblant ett bak. Tryggheten i å vite at man alltid snart igjen er ved siden. 
Her stod jeg for seks måneder siden:
Avreise. Start. Og alt jeg hadde med meg var tre ord. Tre ord risset inn på underarmen, i tilfelle jeg noen gang skulle miste dem av syne. Tre ord for alt. Alt oppsummert i tre ord. 
rødt eller ingenting
Tre ord jeg har reist med. Tre ord jeg visste var alle ordene jeg trengte å vite, alt jeg trengte å eie. Tre ord jeg har forsøkt å fargelegge reisen med. Tre ord som jeg så vel jeg kan skal fargelegge resten av livet med. De samme tre ordene. 
Her står jeg nå:
Omgitt av rødt. Over, under, bakenfor, rød horisont.
Tre ord. De er alt jeg trenger å huske. Hver for seg enkle, små ord. Tre ord. 
Tre. 
To. 
En. Slutt!
Det er nå det begynner






Jeg har flydd høyt

Jeg har undret meg over hva som skal komme
Jeg har danset

Jeg har vært på verdens største fest 


Jeg har grått

Men jeg har ledd oftere

Jeg har levd for øyeblikket

Jeg har opplevd øyeblikk av magi 

Jeg har balansert

Jeg har snurret rundt meg selv noen ganger 

Jeg har surfet på en bølge av opplevelser

Jeg har sett kveldens dronning komme og gå 

Jeg har iblant sett verden på en måte jeg ikke har gjort før

Jeg har opplevd paradiset 

Jeg har sett fattigdommen på nært hold 

Jeg har vært på toppen. Og jeg har tittet ned

Jeg har iblant begravd meg i tanker, men jeg har alltid holdt hodet over sanden

Jeg har sett framover

Og jeg har sett bakover

Jeg har kikket opp

Jeg har bare hengt, funnet roen 

Jeg har lengtet etter gode, gamle venners trygge hender

Jeg har blitt blendet av solnedgangen

Jeg har sett de søteste klovner og kjent at jeg har likt dem, jeg som aldri har likt klovner før

Og jeg har sett de vakreste smil 

Jeg har bodd under en rød himmel 

Jeg har kjøpt prinsessekjoler til mine to, nydelige, nye små onkelunger som ble født mens jeg var borte  
Jeg har følt meg som en i mengden 

Jeg har kjent meg unik

Jeg har vært mer bak kamera enn foran  
Jeg har sett verdens dårligste, men likevel mest sjarmerende mimeartist på nært hold 

Jeg har måttet kaste notene og improvisere 

Jeg har vært sint 

Jeg har fraktet rundt på tre, store fotografier som jeg bare måtte ha

Jeg har latt meg sjarmere av varme. Av en annen kultur 

Jeg har sett mennesker vakrere enn malerier 

Jeg har levd i en verden full av farger 
Jeg har smilt til fremmede. Og fått smil tilbake. Noen større enn andre

Jeg har sett lykken på nært hold 

Jeg har følt meg som en unge

Og jeg har kjent meg gammel 

Jeg har kjent dødsangst, fryktet dagen da jeg ikke lenger skal få muligheten til å oppleve alt det rare, morsomme, noen ganger litt farlige men mest av alt fantastiske som er å oppleve i denne verden

Aller mest har jeg bare levd. Bare vært Tommy. Med hjertet utenpå.
Til alle jeg har møtt på veien, alle dere som har fulgt meg med fine ord (det har varmet veldig) og sist men ikke minst meg selv: Takk for reisen!