Dette skal ikke handle om jomfrufødsler, eller andre mirakler som visst nok skal ha funnet sted for godt og vel to tusen år siden. I stedet er dette ordene om et lite mirakel jeg selv ble vitne til noen juler tilbake i tid.
Som en av mange med foreldre på to ulike steder, deler jeg meg i to hvert år. Det er her, midt imellom, jeg befinner meg nå. I bussen. På vei fra mor til far. Om få sekunder skal mirakelet finne sted.
Et mirakel, eller under, defineres som en uforklarlig eller uforståelig hendelse.
Jeg husker ikke hva jeg undret meg over der jeg satt i bussetet. Sannsynligvis bladde tankene gjennom de seneste dagene. Gamle venner jeg hadde møtt igjen i jula. Venner det var altfor lenge siden sist man så. Kanskje undret jeg hvorvidt årets aller siste julegaver ville falle i smak. Posen jeg snart skulle overlevere stod trygt i setet ved siden av meg. To pakker i glanset papir med engler. Rundt papiret gyllent bånd - med to, små merkelapper festet innerst, mot pakkens overside.
Jeg husker at det bare var to andre passasjerer i bussen. En eldre dame et stykke framfor meg, og en yngre et stykke bak. Folk flest satt vel hjemme rundt spisebordet og nøt sin 2.dags julefrokost.
Bussjåføren trykker rutinert inn bremsene, jeg merker at vi gradvis mister fart. Litt før de hvite stripene i fotgjengerovergangen, de som ikke lenger er synlige på grunn av snøen som falt natten i forveien, stanser vi helt opp. En liten jente med blondt, halvlangt hår og rosa strikkegenser skal krysse veien.
Jeg tipper jenta er fem-seks år. Hun titter opp mot sjåføren. Smiler. Varmt. Kulda har tatt en dags juleferie.
Så begynner hun å gå.
Noen hundre meter bortenfor ser jeg en personbil nærme seg. Raskt.
Likevel tenker jeg ikke mer over det. Det er åpen slette - fri sikt. Sjåføren kan umulig unngå å se henne. Hun som skal krysse veien i rosa strikkegenser.
Jenta passerer vår veibane. Forbi midtrabatten. Trår ut i motsatt kjørefelt. Ett skritt. To. Tre skritt.
Solen lager gylne striper i det lyse håret. Og bilen har kommet nærmere. Altfor nært!
Farten er like høy.
"Neeeeeeeei!", roper bussjåføren.
Jeg blunder i samme sekund som jeg forventer å høre det grimme dunket. Tør nesten ikke åpne dem igjen. Redd for synet som venter.
Presser dem opp. Da ser jeg det:
Jenta som står like hel i den lille midtrabatten. I øyekroken rekker jeg så vidt å registrere bilen som forsvinner bak oss, høyt over fartsgrensen.
Hva sjåføren i bilen tenkte på er ikke godt å si. Og selv undres jeg fortsatt hvordan det gikk til at jenta kom seg tilbake mellom veibanene. Der og da rakk jeg ikke å tenke stort. I stedet tittet jeg opp mot himmelen.
Den var knall blå.
