søndag 21. desember 2014

Fjærlighet


Det var en klar høstdag for ikke lenge siden. Nærmere bestemt en fredag. Jeg åpna loftsvinduet mitt og titta ut. Bort på Operabygget, Oslos hvite stolthet. Luften var lett vibrerende. «Mmm indian summer», sa jeg til meg selv og trakk den milde luften ned i lungene. 

Gnir søvnen ut med solstråler, før jeg går mot badet på lette ben.
Midt på stuegulvet skvetter jeg til!

Inne fra pipeløpet hører jeg krafsende, desperate lyder. Litt tidlig for Julenissen å melde sin ankomst? Dessuten tviler jeg på at han ville valgt en trang peisovn som denne.

Det blir stille. Jeg setter meg på huk, legger hodet inntil og lytter. Plutselig er den der igjen, den krafsende lyden, og jeg skvetter tilbake. Hele rommet fylles av lyden der inne.
Ettersom jeg skulle reise bort for helga og flyet mitt gikk om to timer, rakk jeg ikke å gjøre noe mer situasjonen. På vei til flyplassen kontakter jeg imidlertid styreleder i Borettslaget og forklarer situasjonen. Gjennom helgen var det ikke fritt for at tankene reiste hjemover. Hvordan endte historien?

Jo, nå skal du ta deg en pause fra julestria og høre.

Da styreleder med forsterkning gikk ned og åpnet luka inn til peisløpet fant de en utslitt og svartsotet skjære som bokstavelig talt hadde gått i kjelleren. Heldigvis for fuglen var dette før kuldesesongen, ellers hadde den rett og slett havnet i «skjærsilden» og historien gått opp i røyk.

Fortumlet og utmattet var skjæra ute av stand til å yte motstand. Styreleder som tilfeldigvis, og for skjæra heldigvis, er veterinær, hadde derfor en enkel jobb med å frakte fuglen med seg til klinikken.
Her fikk den stell en kongeørn verdig! Etter vasking, føning og foring var skjæra like skinnende og flott som gjenstandene den liker å samle på.

Nå skulle man tro den ville fly av sted raskt som råd var. Ut for å bruse med nyvaskede fjær. Neida, i stedet blir den stående med nebbet vendt mot sin velgjører. Lenge står den slik, nærmest i ærefrykt, før den til slutt vender om og flyr ut i verden. En verden som nettopp har bevist at det fortsatt finnes godhet i sin reneste form fra menneskene som bor her. Gode hjelpere som bruker av arbeidstiden sin helt uten tanke for egen vinning, og uten betaling fra velstående dyreeiere. Og hadde det ikke vært for denne lille fortellingen hadde ingen andre fått vite om den gode veterinæren i Gamlebyen i Oslo.
Så ble det altså jul i år og. For både folk og fjærkre.
Snipp snapp snute, så var det fjærlette eventyret fra virkeligheten ute …