På tirsdag opplevde Nigeria opplevd sitt Utøya. 59 skoleelever ble brutalt massakrert. 16 jenter ble i tillegg kidnappet. Slik så det norske mediebildet ut:
TV2-nyhetene nevner tragedien i en bisetning mot slutten av sendingen, før man går over til en lang reportasje om brunosten. På VG Nett er tragedien så vidt nevnt nesten nederst på siden i en bitte liten notis, vektet som langt mindre viktig enn for eksempel dette:
PETTER NORTHUG HAR VUNNET I POKER!
Et rask sveip over nettsiden til statskanalen og andre medier viser at de ikke er det spøtt bedre. Hvorfor er det slik? Er vi virkelig oss selv så sørgelig nærmest?
Bryr vi oss ikke om at barn drepes så lenge det ikke er blå øyne som stirrer livredde inn i geværløpet? Så lenge det ikke er blondt hår som vaier i vinden mens de løper for livet? Så lenge det ikke er kritthvite, skjelvende hender som skjuler ansiktet i desperat redsel? Så lenge det ikke er navn vi kjenner til og kan uttale med riktig diksjon? Er resten av verden bare en uviktig fiksjon? En virkelighet som ikke eksisterer, fordi vi ikke kan se den?
Svaret smerter. Svaret skjærer seg vei inn til et hjerte som er godt beskyttet. Omgitt av Omega-3 og sunne planteoljer. Hvilepuls. Dunk ka dunk. Dunk ka dunk. Det slår helt av seg selv. Helt for seg selv. Ute av stand til å slå så mye som ett eneste slag for andre.
Hjertene våre blødde da vi mistet våre egne. Hjertene våre blør ikke for alle som nå like grusomt og meningsløst er revet bort. «Størst av alt er kjærligheten», sa vi, og holdt rundt hverandre. Den var ikke stor nok til å nå Nigeria. «I dag er gatene fylt av kjærlighet», sa vi og løftet rosene våre. Siden ble vi bare fylt av oss selv, og rosene visnet. Svaret er så enkelt som at mediene ikke omtaler tragedien fordi vi ikke bryr oss.
Identifikasjon lyder ett av de viktigste nyhetskriteriene. Det er for langt til Nigeria. For langt til at følelsene våre finner veien. Vi kan ikke identifisere oss med ofrene. Ukraina rakk vi akkurat. Kanskje fordi våre medier og øyne allerede var på plass like ved og fulgte klodens viktigste hendelse så langt i år, Olympiske Leker.
Mens OL-ilden sluknet ble en skole satt i brann. 59 skoleelver ble brutalt myrdet og massakrert. 16 jenter kidnappet. Og det skjer lignende hendelser mange andre steder i verden. Uten at våre øyne er med. Barneøyne stirrer inn i geværløp. Det er det siste de ser.
Mens krigstypene lyser imot oss fra norske medier:
GEVÆRET TIL BJØRNDALEN HAR FORSVUNNET!
1 milliard mennesker sulter og mangler mat i verden i dag. Hver eneste dag dør 25.000 - 35.000 mennesker av sult og sultrelaterte årsaker:
DEN NYE GRANDIOSAEN FÅR BARE TERNINGKAST TO!
Mennesker uten penger til klær fryser i hjel på gata. Vinteren kan være brutal:
SKIENE GLIR IKKE! SKANDALE!! NOEN MÅ GÅ!!!
Klisterhjernene har ikke plass til å ta inn det som er for langt borte. Det skjer jo så mye annet viktig i vår verden:
ENDELIG BLOGGER OGSÅ MENN OM MOTE!
Jeg husker så inderlig vel hvordan vi blogget om vår egen storhet. Samtidig som verden hyllet oss fine nordmenn, det fineste folkeslaget som er å finne, da tragedien rammet oss selv. Og jeg husker hvordan vi vokste, både hver for oss og sammen. Fordi vi så. Og fordi vi ble sett.
Er det ikke vår tur til å se snart?
Vi burde sett. Hver eneste gang. Hver gang. Hver gang vi møtes - Ole Paus featuring Arnulf Øverland: «Mitt lille land - du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv!»
På "Lindmo" sist lørdag hørte jeg noen kloke ord fra en dame som sannsynligvis blir den første nordmannen i verdensrommet:
«Jeg tror det blir stort. De som har vært der ute og sett ned sier de får et helt annet syn på verden. Grensene viskes ut. Menneskeheten blir ett».
«Jeg tror det blir stort. De som har vært der ute og sett ned sier de får et helt annet syn på verden. Grensene viskes ut. Menneskeheten blir ett».
Kanskje burde vi alle foreskrives en tur med romrakett på blå resept.
59 pulter skal for alltid stå tomme. Sannsynligvis 16 til.
Hjemme hos 75 familier skal det fra i dag og for all framtid dekkes på til en for lite. En seng som mor ikke lenger skal re. Ett søsken mindre å krangle med. Le med.
Hadde bare noen kunnet se dem. Høre gråten deres. Holde rundt dem.
Slik at den bunnløse sorgen ikke var den eneste som var til stede.
Breaking news:
GEVÆRET TIL BJØRNDALEN ER FUNNET!
Kan noen være så vennlig å melde fra når vi har funnet igjen samvittigheten vår?