onsdag 30. desember 2015

Tørr kalkun & svidde drømmer

Enda ett år forbi. Det gjøres opp regnskap som skal puttes i ringpermer og stues inn i skap. Sammen med alle de andre årene som fôr like hastig forbi. 
     Utenfor er det kaldt. En gold gren rasler mot ruta. Det lukter kalkun. Et vindu åpnes, og livet siver sakte ut. Kjenner deg brått kvalm. Tenker på alle planene du har pønsket på, alle drømmene du har stått og drømt alle de andre nyttårsaftenene. Drømmene som blandet seg med duften av kalkun, før de forsvant opp i frostrøyk.
     Et annet sted i rommet står en dame og tenker på ungdomskjæresten, før hun lar tankene gli over til en plastisk operasjon hun gjerne skulle tatt. Eller var det én hun ikke skulle tatt? 

Brøytebilene står parkert i garasjen under kommunehuset. Snøen legger seg ikke lenger. En lykt blinker uregelmessig ved innkjørselen til skolen. Der du gikk mens livet fortsatt var lyst. Verden var en autostrada av muligheter. Highway verden! Du ventet bare på å få lappen. Så skulle alt begynne. 

Hvor lenge holder et håp? Fem år? Femten? Femti?

Rakettene slukes av himmelen. Drømmene forblir svevende. Setter seg som verk i kroppen. Litt verre for hver kork som sprettes. Helt til du går krokbøyd inn i den siste livsfasen og klager over hvor vondt det gjør.  

En gjeng ungdommer passerer til fots utenfor vinduet. Jakter på en fest de ikke vet om eksisterer. Leppene beveger seg raskere enn føttene. Taktløst. Sømløst. Skamløst.
     Inne i varmen står de voksne og presser frem ordene. Til liten nytte. Ingen hører likevel etter hva som blir sagt. Bomullen legger seg som et beskyttende lag over alt som brast. Fyrverkeri. 10..

9.. 8.. 7.. 6.. 5.. 4.. 3.. 2.. 

1! 

Du løfter glasset og skåler. Kjenner boblene. Ett lite øyeblikk. Kullsyren som kiler nedover halsen. 




tirsdag 24. november 2015

Når solen er slukket og lyset blitt til mørke. Jeg har elsket deg så høyt.

Et par slår seg ned like inntil bølgeskvulpene. Noen skal snart komme til å slukke solen. Det sterke, gule lyset skal snart forsvinne i havet, først mot den blå overflaten, blander seg til grønt, før det forsvinner ned mot den mørke bunnen. Det bunnløse mørket. Mens den ene plasserer hendene på den andres rygg. Den andres lår. Hår. Forsøker å rufse til uvillige, små krøller. Fingre som strever, strekker seg. Rekker seg mot den andres hånd. Hånden som trekker seg unna med et lite rykk. Munnen som strammer seg til et fåret smil. Frister få det til å forsvinne. Prøver å kysse, men den andres munn sørger for at leppene bare møtes, kjapt, flyktig, like tørt som underlaget. Blikket festet rett fram, ikke til siden. Hadde øynene hans sett til siden, inn i dine, ville øyeblikket badet i en blank brønn. Om øynene hans hadde sett inn i dine. I stedet ser de rett frem. Øynene til han som ligger ved siden av deg. Han du en gang kjente. Han som har blitt en fremmed uten at du rakk å legge merke til det. 

Hånden din glir ned mot vannflasken. Du løfter flasken fra sanden. Skrur av den blå korken. Lyden av den siste, levende kullsyren er for lengst preteritum, fortid, forbi. Like stille som hjertet hans er lyden, lister forsiktig frem hvert slag, hvert sekund. Du lener hodet bakover, setter flasken på høykant, og i samme bevegelse fører du den mot ansiktet. Slik at innholdet skjuler stier av sorg som renner nedover kinnene dine.   
     
Øyeblikk du ikke vil se. Ikke vil kjenne.    
Ser du det ikke selv? Kjenner du det ikke? Hører du ikke hvor rolig hjertet slår i sanden ved siden av? Hjertet som aldri gjør et eneste, ekstra lite lykkehopp. Ikke ett eneste, lite hopp. Aldri. Noen gang.
     Jo, selvsagt kjenner du det. Like sterkt som lyset fra solen, solen som brennmerker deg i pannen før den slukkes. Bare jeg gir enda litt mer kjærlighet, tenker du. Ofrer litt mer. Jeg klarer jo det. Bare jeg viser enda litt sterkere hvor mye jeg bryr meg. Da blir alt bra igjen. Alt var jo så bra. Var det ikke? Jo, bare jeg gir enda litt mer kjærlighet. Da vil øynene hans se, hjertet hans kjenne, hoppe over et slag. 

Følelse av fortid blandes i nåtid. Mens du kjenner desperasjonen bre seg som en kreftsvulst fra hjertet og ut i kroppen. Ut i hver eneste celle i kroppen. Hele kroppen er en stor, verkende kreftbyll. Smerten kravler under huden på tusenvis av små insektben. Og hjertet ditt blør.
     Jeg har elsket deg så høyt at jeg ikke vet om jeg kan være alene lenger. Så høyt har jeg elsket deg. Jeg orker ikke starte på nytt. Tenker du. Jeg orker ikke bli forlatt. Jeg blir litt til. Selv om jeg innerst inne vet at jeg bør gå. 
     Du burde gjort det for lenge siden, tenker du, mens leppene dine nærmer seg hans, hånden stryker ham vart over kinnet. 



tirsdag 3. november 2015

Kjærester ingen adgang!


Velkommen til Rio! City of God. City of Sins.

Eimen av brent gringohud blander seg med marihuana over Ipanema-stranden. Mañanamañana
Det er som om hele byen har trykket på pause. Dj´s for dagen er de lokale cariocaene. Som stolte bautaer meislet i stein, står de der. Foran et overfylt, pulserende dansegulv av sand.
     Ja, de står, minst like mye som de sitter. De hyrer strandstoler, men det er mest for å ha et sted å henge håndkleet virker det som. Så der står deKikker oppover, nedover. Oppned. Bakover, sidelengs. Baklengs. Mens de retter på badebuksa i ett bankende kjør. Speedo Gonzales.
     Glinser i sola, sola som går sin seiersgang fra Arpoador, surfernes favoritt, over Posto 8, 9, 10 og 11. Helt til den sier takk for følget og går ned i vannet bortenfor fjelltoppene Dois Irmãos (to brødre) og Vidigal, favelaen med byens beste utsikt - dit for kriminelt få år siden ingen skulle tru at Beckham kunne bu. (Ja, han har visst kjøpt seg hus her).
     Før den forsvinner i havet, som et omvendt fyrverkeri, en synkende salutt, skal solen rekke å farge himmelen gul, så oransje og rød, men før solen skal komme så langt skal øyne møtes, begjær gjøres levende, noen ganger gjengjeldt, andre ganger ikke. Atlanterhavet kjøler ned hete hoder. Og selv om svetten renner bare ved å være til, løper kroppene forbi i joggesonen rett bortenfor. Et skritt fram, to blikk tilbake. 
     Med noen hundre meters mellomrom står stativene lagelig til for dips, chins og armhevinger. T-skjorter eller singlets er like uvanlig som å høre Skavlan starte en setning  uten ”eh”.
    ”Eh eh I love you when the sun comes up! I love you when the sun goes down. Love you when the sun goes down, and the sun comes up!” LidoLido gir lyd til lerretet. Libido. Føttene er trommestikker som holder takten.  Kilometer på kilometer med sand. Land for å se og bli sett. Se deg ikke tilbake. Ikke nå. Turn up the life!

Og når det er karneval, parader og fest, skrus volumet på max. Høyere, hetere! Ipanema prøver å finne pustehull mellom menneskemassene som har stimlet sammen for å glemme alt som er vanskelig. I kveld tenker vi ikke! I kveld lever vi bare. I kveld lever vi drømmer. Våte drømmer.
     Festfolket trenger ikke språk, her er for mange mennesker, for høye på livet. Kroppsspråket tar over. Der hvor Esperanto feilet, lever kroppsspråket i beste velgående. Og man taler i tunger. Dype samtaler. Kristus må vri seg på sokkel-lesten i fortvilelse der han står oppe på Corcovado-høyden og våker over byen. Aldri fred å få.

Det burde vært dørvakter utenfor Rio. Dørvakter som løftet armene ut til siden og sa: ”Kjærester slipper ikke inn!”
     Å ha med kjæreste hit er nemlig som å ta med lunken Ringnes på boks, mens festen flommer over av iskald, fresh øl fra kran.
     Og du holder fast ved din boksøl med den samme etiketten som du alltid har drukket av. ” Yeayh, jeg liker min lunkne Ringnes jeg. I´m the only one who needs a cure for unwanted stiffness."
     Men nå tar dørvakta tak i skulderen på kjæresten din: ”Sorry, du slipper ikke inn!”
     Og du, du kan ikke gjøre annet enn å trekke på egne skuldre, du har jo tross alt reist langt, kan ikke la hele turen gå til spille nå, det er jo en god del penger som allerede er betalt. Frister få det til å se troverdig trist ut, selv om du vet at det fårete smilet som allerede har tatt bolig i ansiktet ditt forteller mer enn tusen bortforklaringer.
     Det er ikke annet å gjøre enn Kiss and tell:
     ”Ses når jeg er tilbake i Norge! Hvis jeg kommer tilbake...”
     Så får du passet ditt påskrevet og kan trå inn.

Jeg har vært i Rio seks ganger. Fem ganger uten kjæreste. Én gang med. Det var den første.










tirsdag 27. oktober 2015

Vil jeg gifte meg igjen?

Jeg lurer på hvilken låt som skal bli signaturlåten for oppholdet, når jeg nå reiser tilbake til min "tredje hjemby" Rio de Janeiro. Låten som for alltid skal minne meg om den måneden som fortsatt ligger foran meg som framtid. Sist var det Lady Gaga´s "Marry The Night".
     Tre år har gått. Er jeg klar for å gifte meg med natten på ny? Eller har jeg blitt gammel, lat og vil legge meg klokka ni? Det gjenstår å se. Uansett, her er lyden av totusenogtolv, slik det hørtes ut den gangen:
    
Her om dagen brøt jeg ut i spontan latterkrampe for meg selv midt på gata, i det jeg passerte to lokale karer, lett lutede i ryggen, men med stolte, sølvgrå manker og nystrøkne skjorter. Akkurat i det jeg går forbi sier nemlig den ene noen ord som sammen hørtes prikk like ut følgende setning:
Hva skjer´a?
Han nærmest roper ut ordene. Kompisen sliter vel med hørselen, til tross for de store ørene, tenker jeg. Uansett, jeg klarer ikke la være å overdøve de påfølgende ordene med latter. Jeg forsøker å late som om jeg ler av noe annet. Et relativt håpløst prosjekt der jeg vandrer for meg selv. 
     Sannsynligvis finner du ikke dette fullt så morsomt som jeg gjorde. Poenget er vel at på samme måten som et par skaper sin interne humor, innser jeg at jeg kan være i ferd med å utvikle min egen interne enmannshumor. Vil det skape problemer for min reintegrering i det norske samfunnet når kalenderen bikker juli? Vel, den tid den sommersorg. Inntil videre plukker jeg opp alle små, rare hendelser og legger dem varsomt inn på den mentale minnepinne.
Solen går sin gang. Dagliglivet går sin gang. Nattelivet går sin seiersgang. Her er nemlig natten lang. Mens dere sover gjøres natten levende av ledige hofter og heftige rytmer. 
     Som alle somre har også denne sin signatursang. Den heter «Marry the night» og synges av Lady Gaga. Tonene fyller barer, diskotek og dansegulv. Dansegulv fylt opp av spreke kropper, store smil.

Vanligvis tilhører jeg ikke Lady´ens fremste fans, men jeg innser at jeg for alltid kommer til å ha et nært forhold til denne sangen. Den vil alltid fylle meg med minner. Minne meg på den gangen jeg hoppet opp i eventyrvogna. Veltet inn i en tilværelse jeg hadde ventet på. Så lenge. Akkurat så lenge at jeg ikke kunne vente lenger. Så lenge hadde jeg ventet. Den gangen jeg gjorde det jeg hadde drømt om. Sommeren jeg bosatte meg i Rio. Jeg og Rio de Janeiro. Lille meg og store Rio. Store meg og lille Rio. 
     Hver gang jeg hører sangen kommer jeg til å kjenne hvordan munnvikene trekker seg oppover. Mot gode minner, mest sannsynlig ispedd noen gram melankoli. Like fullt peker munnvikene oppover. Oppover langs kinnene. Sånn vil det alltid være. Selv den dagen jeg sitter lett lutrygget med store ører og nystrøket skjorte på gamlehjemmet, lener meg over, dulter kompisen min i siden og nærmest roper ut ordene: 
     
Hva skjer´a? 



søndag 27. september 2015

Jeg er sjalu

Jeg er sjalu
på vinden som får rufse til luggen din
varsomt kysse ditt kinn

Sjalu på natten som får ligge naken inntil deg

Jeg er sjalu på dagen som får deg til å ville leve
På sola som får deg til å smile 
eller grine

Jeg er sjalu på månen som holder deg våken

Sjalu på gresset som får kile deg under føttene
Sjalu på bladene som gir deg oksygen
Jeg kveles!
Er livet grønnere på den andre siden?

Jeg er sjalu på havet som får deg til å sitte ned å lytte
Sjalu på årets første bad som gir deg gåsehud

Sjalu på avtrykk i sanden som viser en ny vei
Sjalu på måten du er lykkelig uten meg




fredag 7. august 2015

Bli med meg dit

Dit vi en gang lekte
Dit hvor du første gang tok min hand
skrev sangen vår nakent i sand
ord for ord

Dit vi ble litt klokere på livet
uten å forstå det der og da
Dit vi kranglet for første gang
kjente gleden over å løse

Dit vi begge forsto
Dit vi første gang kjente smerten
redselen for å miste 
noen andre enn oss selv

Dit vi bare var
lystige
lyst på mer
Dit vi fikk vårt første, felles kyss
mange fler´

Dit leppene lekte 
uten ord
helt nakne, du og jeg mot moder jord
Dit vi ble voksne sammen, fortsatt unge
tunge mot tunge
helt til latteren tok oss
først du så jeg

Slik lå vi
elsket å le
selv natten dempet ikke lys latter

Om natten var det bare oss
om dagen også
bli med meg dit

Dit hvor jeg kjente alt annet bli borte
alt jeg så var deg
du så meg
slik ingen før hadde sett meg
hele meg
for den jeg var og den jeg skulle bli
tenkte jeg
mens jeg så på deg
slik jeg aldri hadde sett på noen

Dit hvor hjertet hoppet over ett slag
over til deg
Dit hvor jeg visste at endelig var det min tur
sammen med deg
hver dag som skulle komme
oss
to
sammen

Dit hvor sammen endelig fikk mening
Dit hvor gresset var grønnere enn på alle andre sider
rett under oss
men det så vi ikke
fordi to øyne så rett inn i to andre 
dypt inn
Dit hvor alle verdens løgner aldri kunne nå oss
alle tankene, alle ordene badet i en rød foss
og to ord rant ut av fossen

vår vei

Dit du for første gang med skjelvende stemme sa
jeg tror jeg elsker deg

Bli med meg dit igjen




tirsdag 14. juli 2015

Si aldri at du ikke kan leve uten meg


Det ansvaret vil være for tungt å bære
Likevel gjør du det igjen
Misforstått godhet? Redsel? Frykt? 
Er det så vanskelig å lære?

Du må bære deg selv, slik jeg vil bære meg

Vær den som ønsker å være sammen med meg
Ikke fordi du ikke klarer å leve alene
Men fordi du ønsker å dele livet med akkurat meg

Den som lar meg være mørk innimellom, uten å frykte for oss
Den som lar meg være stille, de gangene det ikke er noe å si
Uten å drepe meg med spørsmål

Vær der for meg, slik jeg vil være for deg
Støtt meg slik jeg vil støtte deg
Ikke annenhver gang, men når vi skal

Respekter meg, slik jeg vil respektere deg
Le med meg, slik jeg vil le med deg
Omslutt meg sammen med mørket, slik jeg vil omslutte deg når du ikke ser 
Elsk meg, slik jeg vil elske deg
Berør meg, slik jeg vil berøre deg
Hør meg. Se meg. Føl meg!

Ha det godt med deg selv
Frykt ikke ensomheten, selv i stunder senere enn sene
Vit at du klarer deg godt alene

Ikke vær en kopi av meg, ikke snakk meg etter munnen
Gi meg motstand, utfordre meg!
Fordi du vil meg vel
og fordi du ønsker det samme selv

Løft meg, slik jeg skal løfte deg
Vit at jeg elsker deg
Vis at du elsker meg

Men husk en ting:

Si aldri at du ikke kan leve uten meg




lørdag 20. juni 2015

I verdens varmeste land


Hørte du noen gang Tomas Ledin synge «Sommaren är kort, det mesta regnar bort» i fjor? 
Nei, ikke jeg heller.

Sommeren 2014. Rekordsommeren. Sommeren som om førti år vil få oss til å si: "Alt var bedre før. Jeg husker sommeren 2014!" Selve referansesommeren. Sommeren som for all tid vil definere hva en sommer er. Sommeren da folk flyttet inn i havet og meldte adresseendring til Posten: 
0194 Fjorden Baby! 

Byer i brann. Mennesker kastet trøya, kastet seg i fontener for å overleve! De få som ennå ikke hadde evakuert asfalten. Smilte, ja sa sogar hei til folk de ikke kjente. Jeg har ikke opplevd liknende byhete siden karnevalet i Brasil. Fest i gatene på en helt vanlig tirsdag. Samba-onsdag. Tango-torsdag. I tanga! 
Det luktet varm søppel. 
Magisk, rått, berusende, unorsk, skittent, sexy. Hett! 
«Dette er så awesome! Lite crowded her i dag´a lizm..», sa munnene til de SATS-serieproduserte utgavene av SK2014 som landet på Huk hver dag. I rute. Definerte mageruter. Solbrune biceps. 24 grader i vannet. «Fett!» 4 prosent kroppsfett.

Det var sommeren da støvsugeren kun samlet støv fordi den ikke ble brukt. «Husarbeid? Nei, det tar vi når regnet kommer!» 
Men det kom aldri. Det eneste som lagde summende lyd var humla. Var ikke den og fetere enn noensinne?
Hjemmene ble kun et sted vi søkte til for en kald dusj mellom heteslagene. Å kjøle seg ned i havet gikk jo ikke. 
Krisetelefoner ble opprettet for dem som hadde bestilt riviera- og sydenturer før påske:
«14 grader og regn. Not so Nice!» Regn, regn. FUeRTEventura. «Ali´cante vi bare dra hemat igjen´a?» 
Det var den første sommeren på tyve år der VG ikke «moret» befolkningen med tittelen «Varmere i Alta enn på Malta!» den ene dagen i løpet av sommeren det stemte. For i fjor var det jo normalen. Det var ingen nyhet lenger. Norge er det nye Syden! Solkysten fra nå av heter Rio de Risør, Buenos Arendal og Playa del Kristiansand. Ikke nok med at vi at vi har det sorte gullet, nei nå har vi jaggu den guleste sola også! I verdens varmeste land.   

Og de samme folka som alltid klager over den lange, kalde vinteren, de klaget like ivrig over den lange, varme sommeren. «Holder ikke ut! Får ikke sove. Det er grusomt». 
Selv flyttet jeg ut på balkongen, sa natta til mannen i månen, følte meg fri. Lett solregn pustet meg forsiktig i ansiktet tidlig om morgenen «hei, du må våkne.»

I dag våknet jeg til solstråler. Balkongen brenner. Fra høyttaleranlegget roper Susanne Sundfør mykt "Running To The Sea". Röyksopp er med på notene.
Jeg blir med jeg og!

21, 22, 23...
Here we go again! 

Et mobilbilde på sommeren 2014.: Magisk, sexy, rått, berusende, unorsk, skittent. Hett som FY! 

onsdag 8. april 2015

Min mormor

Min mormor 
Som alltid passet på. 
Du som hadde så mye omsorg at jeg lurer på hvordan det ble noe omsorg igjen for andre å vise.
Du som elsket våren. Sommeren. Og lyset. 
De siste årene ble tunge og mørke.
Det er de lyse minnene jeg skal ta med videre. 

Den du var.

Du som gledet deg som en unge til hver gang et fly fraktet oss fra sør til nord, eller deg og far fra nord til sør. 
Du som jevnlig sendte flyfraktede "nødhjelpspakker" bestående av sjokolade, poser med vaffelrøre og annet snadder, samt håndskrevne brev med høytidsstemt løkkeskrift, da den unge håpefulle hadde begitt seg til hovedstaden for å studere.

Du som ringte og snakket i tre kvarter. Minst. Og som ringte opp igjen ett minutt senere, fordi du hadde glemt å fortelle noe du hadde lest i avisen som jeg ikke måtte spise, eller andre farer som truet. 
Du som passet på at jeg hadde lue på hue og stillongs på lår. Helt til sola varmet.

Sola som tørket klærne på den lille altanen i blokka i Anna Eides veg. 
Og når jeg skulle raske med meg favorittgenseren mente du den fortsatt var fuktig og våt. Jeg hevdet den var tørr som sanden vi lå på om sommeren. Mens vi kikket opp på den samme sola. 
Og nåde den i nabolaget som lot klærne henge ute på søndagene! Hvis noen fortsatt våger, er jeg sikker på at du i ren oppdragelse vil la det regne ned fra himmelen. Og dråpene vil også falle ned på den lille steinaltanen, dit hvor far pleide å lure seg ut for å smugrøyke. Nå har han hatt røykskyen sin i fred noen år, men jeg er helt sikker på at han er glad for at du har kommet, likevel. 

Du var den første som så meg da jeg i litt forsinka ungdomsopprør bleika håret hvitt som en go´værssky. Mai 1997. 
"Nei, guuuu han har farga håret...!!" 
Du som vanligvis snakka som en flomrammet foss sa ikke mer den dagen...
  
Så ble hørselen svakere, men både stemmen og du var lenge like sterk.
Det var ikke like lett å fortsette å være sterk når de andre sakte, likevel brått falt fra.
Min morfar, din bror, dine nære venninner. Livets lag. Stadig færre. Som den siste på ditt aldersbestemte landslag var du igjen, selve lagkapteinen, den som alltid hadde holdt styringa.

Dagene var langt fra enkle. For ikke å snakke om nettene. Like fullt ga du ikke opp. Fortsatte å kjempe. 
Du som levde for andre. "Alt mitt er ditt" var selve signatursetningen din. Du som kjente den sterkeste glede av å kunne glede. Da kom smilet. I et levd ansikt. Min mormors ansikt. Det smilet er for alltid smeltet inn i sjela mi. 
Smilet var deg. Den du var. Den du skal fortsette å være. Hver gang jeg tenker på deg.  

Mormor, du skal vite at min takknemlighet er evig og for alltid stor. Jeg er så glad for at jeg alltid har hatt deg. Du er mormora alle drømmer om å ha. Strået som skiller seg ut. Et band som står opp over marka. Og strekker seg mot himmelen. Bare du. 

Så ble vinden for sterk.
Nå skal du få hvile.

Helt fra jeg var en liten gutt har jeg alltid grått når vi måtte si ha det. Nå gråter jeg igjen.
Men hver gang jeg kikker opp mot sola skal jeg smile. 

Takk for alt du var!  

Verdens aller beste mormor.




søndag 1. februar 2015

Høyt blodtrykk og et hjerte på flukt


Jeg hadde høyt blodtrykk og et rastløst hjerte på flukt
To brustne ribbein og noen brustne drømmer i tillegg

Jeg hadde 3. gradsforbrenning og brent meg på kjærligheten for 8. gang

Og jeg som trodde vi var dus
Det eneste jeg sitter igjen med fra du smalt igjen døra er tinnitus

Jeg hadde pådratt meg magesår og sår på sjelen
Arr i alle retninger
Som et trøblete kart
Umulig å finne riktig vei
Nord blir sør
Øst går rett vest

Jeg hadde akutt blindtarmbetennelse
Akutt kjærlighetssorg
Kjærlighet gjør blind
Her har du litt bandasje som heler sår og sinn

Jeg hadde kraniebrudd. Og enda et brudd

Gråt du eller lo du da du vred kniven rundt? 
Et siste stikk
Stikk for helvete! Stikk! 

Den som ler sist...
Å le. Ler. Lo. Har leddgikt

Jeg hadde vann i lungene og mer enn nok med å holde hodet over vannet

Jeg hadde hovne mandler og falt for nok en hoven blei

Jeg hadde forstuet foten og mistet fotfestet
Små skrubbsår, mange nok til at de svei

En ødelagt hæl fra fotballbanen. Gips med hjerter på 
Uhell i spill. Hæl i kjærlighet

Jeg hadde falt. Ikke klart å ta meg for med hender
Utslått og mistet to tenner 
Håpet hadde jeg også mistet et sted på veien

En hvit frakk ber om å få komme til orde:
Hold ut. Med kirurgi kan vi rekonstruere. Glatte over
Få alt til å se ut slik det gjorde 

Hva med håpet? Kan du rekonstruere også det?

Hvor lenge holder nyblekede tenner?
Hvor lenge holder et håp?

Jeg hadde fått en ny vorte og resept på Paralgin Forte
Jeg hadde flere knuste bein og ett knust hjerte

Ellers sa legen at alt var okay