Velkommen til Rio! City of God. City of Sins.
Eimen av brent
gringohud blander seg med marihuana over Ipanema-stranden. Mañana, mañana.
Det er som om hele byen har trykket på pause. Dj´s for dagen
er de lokale cariocaene. Som stolte bautaer meislet i stein, står de der. Foran
et overfylt, pulserende dansegulv av sand.
Ja, de står, minst like mye som de sitter. De hyrer
strandstoler, men det er mest for å ha et sted å henge håndkleet virker det som.
Så der står de. Kikker oppover,
nedover. Oppned. Bakover, sidelengs. Baklengs. Mens de retter på badebuksa i ett bankende kjør. Speedo Gonzales.
Glinser i sola, sola som går sin seiersgang fra Arpoador,
surfernes favoritt, over Posto 8, 9, 10 og 11. Helt til den sier takk for følget og går ned i vannet bortenfor fjelltoppene Dois Irmãos (to brødre) og Vidigal, favelaen med byens beste utsikt - dit for kriminelt få år siden ingen skulle tru at Beckham kunne bu. (Ja, han har visst kjøpt seg hus her).
Før den
forsvinner i havet, som et omvendt fyrverkeri,
en synkende salutt, skal solen rekke å farge himmelen gul, så oransje og rød,
men før solen skal komme så langt skal øyne møtes, begjær gjøres levende, noen
ganger gjengjeldt, andre ganger ikke. Atlanterhavet kjøler ned hete hoder. Og
selv om svetten renner bare ved å være til, løper kroppene forbi i joggesonen rett
bortenfor. Et skritt fram, to blikk tilbake.
Med noen hundre
meters mellomrom står stativene lagelig til for dips, chins og armhevinger. T-skjorter
eller singlets er like uvanlig som å høre Skavlan starte en setning uten ”eh”.
”Eh eh I love
you when the sun comes up! I love you when the sun goes down. Love you when the
sun goes down, and the sun comes up!” LidoLido gir lyd til lerretet. Libido. Føttene er
trommestikker som holder takten. Kilometer på kilometer med sand. Land for å se og bli sett.
Se deg ikke tilbake. Ikke nå. Turn up the life!
Og når det er karneval, parader og fest, skrus volumet på max. Høyere, hetere! Ipanema prøver å finne pustehull mellom menneskemassene
som har stimlet sammen for å glemme alt som er vanskelig. I kveld tenker vi ikke! I kveld lever vi bare. I kveld lever vi drømmer. Våte drømmer.
Festfolket
trenger ikke språk, her er for mange mennesker, for høye på livet. Kroppsspråket
tar over. Der hvor Esperanto feilet, lever kroppsspråket i
beste velgående. Og man taler i tunger. Dype samtaler. Kristus må vri seg på
sokkel-lesten i fortvilelse der han står oppe på Corcovado-høyden og våker over
byen. Aldri fred å få.
Det burde vært dørvakter utenfor Rio. Dørvakter som løftet armene ut til siden og sa: ”Kjærester slipper
ikke inn!”
Å ha med
kjæreste hit er nemlig som å ta med lunken Ringnes på boks, mens festen flommer
over av iskald, fresh øl fra kran.
Og du holder fast
ved din boksøl med den samme etiketten som du alltid har drukket av. ” Yeayh,
jeg liker min lunkne Ringnes jeg. I´m the only one who needs a cure for unwanted stiffness."
Men nå tar
dørvakta tak i skulderen på kjæresten din: ”Sorry, du slipper ikke inn!”
Og du, du kan
ikke gjøre annet enn å trekke på egne skuldre, du har jo tross alt reist langt, kan
ikke la hele turen gå til spille nå, det er jo en god del penger som allerede
er betalt. Frister få det til å se troverdig trist ut, selv om du
vet at det fårete smilet som allerede har tatt bolig i ansiktet ditt forteller
mer enn tusen bortforklaringer.
Det er ikke annet å gjøre enn Kiss and tell:
”Ses når jeg er
tilbake i Norge! Hvis jeg kommer tilbake...”
Så får du passet ditt påskrevet og
kan trå inn.
Jeg har vært i
Rio seks ganger. Fem ganger uten kjæreste. Én gang med. Det var den første.