tirsdag 28. februar 2012

City of God (city of sins)

Man kan lett få kultursjokk på flere måter når man kommer fra vinterkulde til sommer og varme. Følelsene skrus opp, som om sjela puttes i mikrobølgeovn på full effekt. Det er lett at snøkrystaller smelter.
     Samtidig skjønner man fort forskjellene. Kjærlighetskulturen framstår annerledes. Følelsene annerledes uttrykt. Mer utadvendte, sogar noen ganger utagerende følelser, eller mer korrekt flørt, begjær. Det er ikke uvanlig å oppleve tilsynelatende et nyforelsket par heftig oppslukt av hverandre. Taler i tunger. Dype samtaler... Så plutselig snur de på hælen, og få sekunder senere har de funnet en ny «samtalepartner». I alle fall er det vanlig i festlige tider som karnevalstid. Klinetid.
     Kristus selv, som står rett her borte i høgda, må flere ganger ha snudd seg rundt på sokkel-lesten og fortvilt beboernes mangel på bluferdighet. I alle fall når det gjelder den yngre garde. Sømmeligheten vokser i alle fall tilsynelatende som seg hør og bør med alderen.
     Blant de unge er det ikke like vanlig å være i parforhold som hjemme, er inntrykket. Jeg har snakket med flere langt opp i tyveårene som aldri har hatt kjærester. De får dette litt undrende blikket. Innerst inne kunne de nok tenkt seg det likevel, røper den lille stillheten som følger øyeblikket. Stillheten som varer i noen sekunder, før smilet igjen seirer.
     Inntil videre får kjærligheten vente, sier smilet. Inntil videre er et kyss bare et kyss. Lett. Lystig. Flytende. Flyktig. 
Uansett, her er historien om mitt første kyss: 
"Tommy tycker om mej och jag vet att det är sant a-a-ant." 
Carolas mektige schlagerstemme runger ut av den flate kassettspilleren ved siden av sengen på rommet til den søte, jevngamle jenta i rekkehusleiligheten vegg i vegg med vår. Belysningen er dempet. Gry har nettopp trykket på play. Sang nummer en: 
«Jag sitter på mitt rum och drömmer mej bort när
Tommy visslar utanför. Han säger: – Hej, kom ut till
mej. Fast du är tjej så är du helt okey.» 
Året er 1984. Jeg er åtte år og ukysset. Gry reiser seg. Setter blikket i meg. 
«Tommy tycker om mej och jag vet att det är sant a-a-ant.
Det finns ingen annan som får mej känna likadant.» 
Jeg kjenner angsten velte frem. Griper etter kassettcoveret og leser bakpå med uvanlig stor interesse.
«Steg För Steg» er tittelen på albumet. Går ikke vi vel fort frem?
Jeg leser videre. Sang nummer to: «Jag har funnit mej själv».
Det er i alle fall en som tydeligvis har gjort det.
Gry kommer mot meg med bestemte skritt. Blikket mitt glir videre nedover coveret:
«I am a woman, I am».
Jøss, det gikk jaggu fort! 
Neste låt – «Thunder & lightning».
Det er slik det føles inni meg. Kaos. Hjerteslagene overdøver basstonene i rommet.
Jeg har snart lest gjennom alle sangtitlene. Sang nummer ti: «Ännu en dag».
Jeg krysser fingrene og håper jeg overlever denne… 
Gry setter seg ned ved siden av meg. Legger armene rundt halsen min. Leppene mine er tørre, men jeg har ikke noe valg. Jeg lukker øynene. Hun limer leppene
sine mot mine. I evighet. I alle fall føles det slik.
Carola gir jernet en siste gang. 
«Tommy tycker om mej
och fast han är nonchalant a-a-ant.
Är han den jag gillar. Och han känner likadant.
Det är sant!» 
Jeg sitter fastfrosset i sofaen. Klarer ikke å få fram et ord. 
Tommy. Fortsatt åtte år. Ikke lenger ukysset.




onsdag 15. februar 2012

Moods of Nowhere

Hvis det er noen som fortsatt skulle gå rundt i den villfarelse:
     Vårt kjære Norge er ikke og kommer aldri til å bli noe i nærheten av verdens navle. 
     Vi et et bittelite (nesten) usynlig navlelo, en liten utpost av verden som kun noen få her har hørt om. Resten nikker ivrig, smiler og framstår som om Norge var deres andre hjemland, men et kjapt oppfølgingsspørsmål avslører at du like gjerne kunne sagt du bodde i en utgått skosåle med tyggegummi under. De hadde garantert besøkt den utgåtte skosålen, eller i det minste hatt familie der.
     Når det gjelder de få som faktisk forbinder noe i det hele tatt med Norge, er det snodig nok bacalao de har festet seg ved. Bacalao - vårt verdensvaremerke nummer en. Denne fiskeretten med opprinnelse i Portugal som jeg har smakt to, tre ganger i hele mitt liv. Men jeg smiler og later som om ja bacalao, det er jeg fostret opp på. Den har gjort meg til den jeg er i dag. Den bacalaoen, den bacalaoen.
     De spesielt opplyste lar bacalaoen ligge og trekker frem laksen. Og oljen. Når det gjelder kjente norske personer er «havet» tomt. Med ett unntak. Det unntaket vi gjerne skulle hatt usett. Uhørt. Ugjort. Det er nemlig ikke Nansen, Amundsen, Liv Ullmann eller Kong Harald som er Norges mest berømte person. Ei heller Thor Heyerdahl, Gro Harlem Brundtland, Ole Gunnar Solskjær, Jo Nesbø, Ibsen, Munch (eller Jan Thomas). Nei, det er som de sier her: «That crazy guy who killed all those people». Det er hans ansikt de forbinder med Norge. Terrorens ansikt. Vårt ansikt utad. Vårt eneste ansikt. Uendelig synd, men sant.
For noen uker siden, kort tid etter min ankomst fikk også Rio sin sommertragedie. Ikke like grusom i sitt vesen som vår tragedie, men uansett er tragedien like stor for dem som rammes hardest: De som mister livet, og de som mister sine umistelige. En tyvestasjes bygning i Centro raste brått sammen. Mange mennesker ble like brått revet bort. Gravlagt i ruinene. 
     Når jeg besøkte stedet stod mange og kikket på arbeiderne som rev de siste delene av bygget. Tok bilder. Holdt rundt hverandre. Stille. Sammen. De døde var fraktet vekk for flere dager siden. Som et tankevekkende bilde på tragedien så jeg rester etter kjøkken nedover, etasje for etasje, på samme sted i hver leilighet. Kjøleskap nesten i løse lufta; stående på den halvmeteren av gulv som fortsatt klorte seg fast til nabobygget. Kjøleskap uten eier. Kjøleskap uten liv.




Nå har jeg ankommet Salvador da Bahia, byen som tok over nyhetsbildet her borte etter tragedien i Rio. Salvador har nemlig den seneste tiden vært rammet av politistreik. En streik som har ført til anarkilignende tilstander i gatene; i en by kjent for en god dose ran til vanlig.
     Når jeg legger ved tidligere opplevelser, som å havne midt i ett på det daværende tidspunkt kaotisk og uoversiktelig svineinfluensautbrudd i Mexico by og jordskjelv i Guatemala, så skal ingen kunne si at Tommy ikke har det med å havne i begivenhetenes nyhetssentrum hva gjelder ulykker og elendighet (som en trøst til dere som tror at absolutt alt bare er en endeløs sukkertopp og sambadans på strandstrødde roser her på den varme sida av verda). 
     Apropos elendighet. Jeg ankom Salvador på Valentinsdagen. Sliten etter to timers varm, strabasiøs tur med den lokale bussen på nesten stillestående "korkveier". (Det sparte meg for tre hundre kroner, men om det var verdt det? Tja..) 
     Endelig fremme finner man ut at kjeltringene på det relativt lugubre hostelet (ja bilder ser alltid bedre ut enn vikeligheten!) krever fire ganger så høy sum som man allerede har fått bekreftet og betalt depositum på fra Hostelbookers. Fordi det er karneval. Og fordi Hostelbookers tydeligvis må ha gjort en feil og gitt meg vanlig, utenomkarnevalpris. Klovner! 
     Ikke vet jeg hvor feilen ligger, men her får noen andre ta støyten.
     
Se for deg følgende scene som avslutning på en strevsom reisedag: 
     I irritert «passiar» med skurken bak skranken. Sulten og tørst. Veldig sulten og tørst! Har ikke sett noe til Valentinsmiddager, har i det hele tatt ikke sett noe mat på mange timer. Så mange at jeg ikke har energi til å regne etter. De som kjenner meg vet hvordan Tommy blir uten mat. Ganske apatisk. Eventuelt humørsyk. Eventuelt følsom. (Enda mer enn normalt.) Så hva presterer man da å gjøre. Jo man setter seg ned og har date med Mac´en på en hard pinnestol på et slitt betonggulv (Wi-Fi´en virket da i alle fall etter et kvarters kamp). Klikker seg inn på VG Nett. Videre inn på den endeløse rekken av VG-lesernes egne Valentinshilsener. Alene på et slitt hostel i Salvador. Sulten og tørst. Forbanna. Følsom. Syv sider med kjærlighetsbilder og de fineste ord. Til alle andre.
    Er det noen som tenker selvtortur i sitt stille sinn?
Vel, det er i alle fall varmt. Jeg har det i det minste varmere enn alle dem som har sendt hverandre hilsener. (Eller kanskje ikke med tanke på at de sikkert sitter foran peisen nå med pledd, eller uten, tett omslynget, hud mot hud, og deretter varm sjokolade rett i kroppen! 
     Midnatt. Jeg stenger ned alt mikk Mac. Stenger ned dagen. Går mot senga dekket av et laken med hull i enden. Fokuserer på at Salvador skal være et nydelig sted, slik alle sier. Og i morgen skal jeg hoppe i havet! Da vet jeg at alt kommer til å føles så mye bedre. 
Hipp hopp hurra for en ny herlig dag! Vær snille og ta vare på hverandre, folkens! 
Uten hverandre har vi lite, rødt eller ingenting. 














torsdag 9. februar 2012

Meister-lig dobbelgjengar!

På vei inn til et nytt hostel, fra privatliv til sovesal 1. Hostellet er hyggelig. Personalet likeså. Med beskjed om å velge hvilken seng jeg vil som ikke har rosa-rødt laken på madrassen entrer jeg seksmanns-/damerommet. Kun en madrass har det rosa-røde lakenet dekket over seg, likt det jeg bærer under armen. De andre fem madrassene er blå, utildekkede. Lovende tenker jeg i mitt stille sinn. Her burde mulighetene til god søvn absolutt være til stede.
     Jeg rekker nesten å putte sekken inn og lukke skapdøren før dormatory-døren slenges opp.
     Olá! (portugiserne sløyfer den likevel stumme h´en). 
     Tommys tur til å bli stum. Eh.. Olá bandola. Rett foran meg står den brasilianske utgaven av Linni Meister. Lik på en prikk! Silikonblikk. Lar blikket gli over meg, mens hun retter på den store utringningen. Som om det skulle være nødvendig å vise enda mer. Fordelene henger i lufta, rett ut. 
     «Where you from? Ah, Noruega! Long, long way... What´s you name?» 
     Hun strekker ut den lille lanken; det eneste som er lite og i naturlig størrelse. Leppene truer med å hoppe ut av ansiktet. 
    «You, party tonight?» Spør hun mens hun lar hoftene duve lett fra side til side.
    Eh, little tired. Maybe..
    «Soooo good party tonight!». Hun suger frem ordene. Dytter lillefingeren inn i munnen.
    Mens hun smiler. Lystig. Eller listig. Jeg krysser fingrene og håper på alternativ nummer en...
Etter ti minutter kan jeg sette opp en liste over hva jeg vet så langt om den unge damen:

1. Hun kommer fra et sted mellom Sao Paulo og Rio. (Jeg oppfattet ikke helt nøyaktig. Diksjonen ble noe forstyrret av lillefingeren halvveis inn i munnen.)

2. Hun heter Ef, Efy eller noe i den duren. (Se parantes under punkt en.) 
    For enkelhets skyld kaller jeg henne bare Linni. Linni med leppene og lillefingeren.

3. Hun simpelthen eeeelsker å feste!!

4. Hun hater å legge seg tidlig!

5. Det er bare en ting hun om mulig hater enda mer enn punkt 4: Nemlig å stå opp tidlig. 
    Derfor gjør hun det aldri. 

6. Hun er treningsinstruktør. 

7. Linni jobber bare om kvelden. ALDRI tidlig!!
Nå må hun på badet. 
Linni snur seg lett på hælen idet hun går ut døra:
     «Bye»! 
     De tre bokstavene forlater leppene og sendes silkemykt i min retning, mens hun blunker med det ene øyet.
Jeg kryper opp i overkøya, gjemmer meg under lakenet. Stille. Prøver å gjøre meg usynlig. Hyssssj.. Ingen kan se meg.
     Hvis noen hadde dratt lakenet bort ville de sett at jeg lå i kompleks fosterstilling, med kryssede armer og bein, og foldede hender:
Fader vår (hvis du finnes, du MÅ finnes!!)
Du som er i den blå himmelen over Rio.
La Tommy holdes hellig.
La ditt rike komme.
La Linnis vilje skje på på den jordiske festen i kveld, slik at hun når himmelen før hun kommer tilbake.
Gi Linni i dag hennes daglige brød.
Forlat Linni for min skyld, som jeg og forlater, sogar hyller hennes skyldnere.
Led henne ikke inn i fristelse på sovesal 1,
men frels Tommy fra det onde.
For riket er ditt,
mens makten og æren min er i behold. 
Ah..menn


(Jeg fikk meg aldri til å ta noe bilde av Linni. Som erstatning bringer jeg bilder av den geipende kunstneren i trappen Escadaria Selarón som maler kopier av seg selv, og noen bilder ellers fra den fargerike, levende bydelen Lapa der jeg for tiden oppholder meg.)














torsdag 2. februar 2012

Scener fra et uvanlig hverdagsliv


Fra et treningsstudio: Stedet jeg trener har en treningsveileder, eller professor som det står på ansattskjorten. Utseendet står mer i stil med vårt bilde av en professor enn en trener. Tykk. Ordentlig tykk. Ikke kraftig tykk, men rett og slett med en ordentlig stor kulemage. Og runde briller. Like runde som magen. Han og magen og øynene bak brillene er der alltid, ivrige etter å veilede. Men jeg kjenner at jeg ikke stoler på fagkunskapene. På samme måte (i motsatt vektklasse) som man har vanskelig for å stole på en tynn kokk. Kanskje er det urettferdig. Sannsynligvis er det det. Kanskje er det like urettferdig som å si at Andreas Viestad eller Bocuse d´Or vinner Geir Skeie ikke kan lage mat, tenker jeg mens kjente toner plutselig strøs over meg fra det halvsjabre stereoanlegget: Det er Donkeyboys´ ambisjoner som strøs over meg:
     
     «And if somebody´s going to make it, then this somebody ought to be you»
Jeg kjenner tonene fyller meg, mens jeg løfter litt ekstra til denne sangen jeg har likt fra første gang jeg hørte den. 
     Visst søren er det jeg som skal klare det! Tenker jeg. Ett øyeblikk uten tvil. Ikke et aldri så lite snev av tvil en gang, den tvilen som alltid kommer snikende på deg når du begynner å tenke, vurdere; først gjør den deg usikker, deretter ustø før den til slutt velter deg overende i det forsvarsløse øyeblikket du har vekten på feil bein. Nå lar jeg ikke tvilen komme. Jeg er i Rio. De spiller Donkeyboy på den lokale hitradiostasjonen. Det må være en mening i sånt, tenker jeg og legger på et par ekstra kilo på hver side av stanga. 
     Løfter så lett. Så lett. 
Fra en seksmanns sovesal: Amerikaner som lurer på om jeg vil vil være med han ut. Kompisen er nemlig homo og skal ha kvelden på skeiva. Men jeg må ikke si at han har «sladra». Det er mellom oss. Mellom oss mannfolk, som han legger til. Selv er han nemlig fryktelig straight. Bare så det er sagt. Og den fryktelig straighte amerikaneren lurer altså på om jeg vil være med ut og sjekke damer i kveld. 
     Han snakker forresten uavbrutt. Godt i gang med neste resonnement før du rekker å svare på det forrige. Og han vet alt. Absolutt alt. Selvsagt gjør han det, som god amerikaner. God, straight amerikaner. Han har vært i Rio i to dager. Første besøk, og han skal fortelle meg alt jeg trenger å vite om byen. Hvor jeg bør spise. Hvor jeg bør gå. Og ikke minst hvor jeg ikke bør gå. Det er min fjerde gang i Rio. Jeg har tilbrakt omtrent to tusen prosent mer tid her enn amerikaneren som vet å vite alt. Steder han anser som farlige i flokk på dagtid har jeg vandret alene nattestid (mamma har heldigvis ikke internett). Jeg vurderer et lite sekund å si noe, men jeg slår det fra meg. Orker ikke. Lar han snakke, drømmer om uka i mer private omgivelser som venter, mens ørene mine er lukket. Jeg lar det ikke en gang passere inn det ene og ut det andre. Høflig avslår jeg byturen. Sier jeg er sliten. For så vidt har jeg midt på det tørre. Sliten av bedrevitende amerikanere. Allvitende amerikanere, som eier verden. Og verdensrommet rundt. 
Den skeive kompisen er forresten en snorker av uante dimensjoner. Det er rart han ikke vekker seg selv! Meg holder han i alle fall borte fra søvnen. Jeg betrakter meg selv som en ganske tålmodig kar, men den andre, den tredje natten kjenner jeg at jeg er SÅ nær å klyve ned de fire trinnene fra køyesenga, gå de fire skrittene bort til snorkeren og riste liv i han, med alle mine filleristerkrefter. Det burde finnes en liste over verdens verste snorkere, en liste obligatorisk på alle verdens hostel. Like høyt prioritert som de verste forbrytere på Interpols liste. Søvnforkjempernes Interpol. Det er da en forbrytelse å frarøve andre natten? Igjen og igjen og igjen. Uten at noen tar affære!
     Jeg kjenner aggresjonen velter opp i meg. Fra den ytterste tånegl og hele veien til topps. Passerer gjennom hver blodåre, hver lille arterie fylles av aggresjon, en kokende strøm av aggresjon. Jeg er SÅ nær... Å klyve ned de fire trinnene. Gå de fire skrittene bort. Riste liv i han. Men jeg slår det fra meg. 
Fra et hostelfelleskjøkken: Jeg har sovet godt noen netter. På mitt eget private rom. Så godt at jeg kan unne meg litt ekstra nett-tv før sengetid. Nå vet jeg jo at jeg får sove så fort jeg legger hodet på puta. 
     Jeg lager meg sen kveldsmat. På langbordet sitter det to smålugubre menn i førti-femtiårene. Engelske. Den ene med en sleip, svett hestehale.
     «Where to find shemales in Rio», sier den ene og titter ned i det som må være en guidebok. En guidebok for spesielt interesserte... Høyt og tydelig gjentar han ordene, mens kompisen lener seg over for å lete fram svaret.
     «I think that must be in Copacabana, or Lapa». 
     Fortsatt litt usikre på svaret vagger de jaggu bort på ublu ben til resepsjonen og søker svaret hos den lille, spinkle brasilianeren som er hentet inn for å holde seg våken gjennom natten. 
     Etterpå er det min tur til å oppsøke resepsjonisten, i et helt annet ærend må jeg skynde meg å legge til! Legge igjen beskjed slik at vaskepersonellet skifter håndklær og rydder rommet mitt i morgen - slik de skal gjøre hver fjerde dag ved forespørsel. 
     Resepsjonisten titter ned i papirene. Det er bare to enkeltrom her. På rommet ved siden av bor en svensk blondine som bærer to store pupper og navnet Britt.
     Den lille mannen bak skranken titter så vidt opp fra papirene og sier: 
     «Are you Britt or Tommy?»
Tommy! Sier jeg med sterk, klar og mandig røst, så mandig som jeg makter, mens jeg ber en stille bønn om at engelskmennene ikke har hørt spørsmålet. De kunne jo komme til å tro at målet var der - rett foran øynene på dem...
Fra et hostelbad og en strand like ved: I går klippet jeg meg, eller rettere sagt barberte meg selv for første gang. Vanligvis er det frisøren som gjør det, cirka en gang i måneden. Men nå på reisefot tenkte jeg at jeg skulle gjøre det selv, både for enkelhets- og budsjettsskyld. Hvor vanskelig kan det egentlig være? Tenkte jeg før jeg dro og gikk til innkjøp av min første hårtrimmermaskin. 
     Så står jeg der med gul badeshorts matchende Z.bra-hostelets gule striper, litt spent, kommer jeg til å se helt dust ut? Stiller inn på ni millimeter. Ni millimeter nok. Tunga rett til venstre i munnen.
     Nitti sekunder senere er jeg ferdig. Og resultatet ser tilsynelatende ikke noe annerledes ut enn etter besøktet hos frisøren. (I alle fall ikke forfra og fra siden). Jeg skjønner at i dette øyeblikk er jeg blitt min egen «frisør», min nye faste. Fornøyd vandrer jeg de hundre meterne ned til vannet, vel vitende om at 300 kroner spart hver måned - 3600 kroner hvert år - ja det blir på de femogtyve nærmeste årene budsjettet for denne turen. 
     Jeg synker ned i sanden med et smil om munnen, mens jeg tenker at seks måneders «gratis» eventyrreise ikke er det dummeste man kan ha...
     Good Hair Day! (& Love from Rio)


Flekk tenner da!
 Du kan bedre!
     Sånn ja...