onsdag 23. mai 2012

Om å leve på en livsløgn

     - og en dag er det for sent å snakke sant

Kanskje er du en av dem, hvis ikke har du uansett sikkert lagt merke til dem: Mennesker som blir eldre og proklamerer med høy og tydelig røst, at aldri, nei aldri har vel livet vært bedre!
     Kroppsspråket kler ordene med kamuflasje. Men en ting glemmer vi. Løgnen avsløres alltid gjennom øynene.
     Vi fremsier ordene i ett forsøk på å overbevise oss selv. Aller mest for å trøste oss selv, samtidig gir det og trøst til andre. Ordene vokser frem til en stor, kollektiv løgn. Den aller største av livsløgner.
Noe riktig har påstanden likevel ved seg. Det finnes nemlig noen fordeler med å bli eldre:
Du blir klokere i all din uvitenhet. Tryggere i all din utrygghet. Og du blir mer selektiv. Du våger å prioritere der du før lot andre velge plassen for deg. Du våger å velge bort, også vennskap som var, men ikke lenger føles viktig og riktig å bruke tid på. Tiden er dyrebar; innser du når du er på vei mot det tidløse. 
     Det er oftest disse elementene som trekkes frem når vi skal legitimere vår kollektive livsløgn. Men innerst inne vet vi likevel, selv om vi aldri sier det høyt, at livet er lettest i den første fasen. Der hvor vi ikke er bevisst vår egen forgjengelighet. Der døden føles så langt unna at vi ikke føler grunn til bekymring. Vi er udødelige. Og vi kan klare hva som helst.
     Etter hvert brister illusjonene, ballongen spises opp av himmelen, blir borte. Vi ser at alle drømmene vi hadde kanskje skal forbli svevende i sin opprinnelige form, at alle målene vi satt oss kanskje aldri skal bli til tellende resultater. Det setter seg som verk i kroppen. Litt verre dag for dag. Helt til du går krokbøyd inn i den siste livsfasen, fase tre, og klager over hvor vondt det gjør. Den psykiske smerten er verst. Resten er symptomer. På ett liv som ikke ble slik du hadde tenkt.
    Det verker så vondt. For hver dag som går verker det litt mer. Døden som den siste dommer over livet ditt er en dag nærmere. Og du kjenner den uutholdelige, lammende følelsen bre seg i hver celle i kroppen. For alt du ikke rakk. 
Tikk takk..
Og døden som kommer nærmere for hver natt er nå også i drømmene dine - når du endelig har sovnet. Drømmene som er vonde, like vonde de som en lang, mørk våkenatt. Drømmene som heter mareritt. Du er i fase to av livet, og du har skjønt at du ikke er udødelig likevel. 
     Noen gripes av panikk. Innad. Utad hevder de fortsatt med overbevisende stemme, men med øyne som avslører løgnen, at alt blir bedre og bedre jo eldre du blir.
     Det er bare å innse det. Du har blitt en del av vår kollektive livsløgn. Og når du innser det har du to valg:
Resignere, og ende opp slik frykter aller mest, som gammel, bitter og full av verk. Angrende på alt du ikke gjorde, drømmene du aldri fulgte. Eller du kan starte her og nå - fylle livet ditt med opplevelser, mennesker - skape minner som gjør at når den dagen kommer kan du trekke et siste, lettelsens sukk, og med et smil om munnen si at livet var godt. Hele veien ut.
     Livet er for kort til ikke å leves med lidenskap! 
     Det min venn, er ingen løgn.  









 









                                      





tirsdag 15. mai 2012

If A Song Could Get Me Sorrow


Jeg vet. 

Du vet sikkert du også, akkurat den følelsen du får noe noe treffer deg. Rett i hjerteroten. Roten til alt godt, og til alt vondt. Kjærligheten. Og det som følger etter. Kjærlighetssorgen.

     Jeg vet. Når en tekst treffer meg. Stemmen. Stemningen. Melissa Horn er ofte en mester i å treffe meg. Men når jeg hørte deg, Siri Nilsen, da visste jeg at jeg hadde funnet min norske mester. Med en stemme så skjør og så sterk, så varm, vakker og ven, ren, naken og naturlig. 

     Jeg vet. Når noen våger å kle seg uten hud. Når ordene treffer, når en sang treffer meg. Og den traff. Så nøyaktig at den fikk meg til å ønske kjærlighetssorg der og da. Det vondeste av det vonde. Når alt stopper opp. Du slites i stykker. Kan ikke tenke. Kan ikke la være å tenke. Kan ikke stå, synker sammen, men det prikker og verker i en livløs, nummen kropp. Så du må opp igjen. Snurrer rundt deg selv. Snurrer rundt tonene. Til du faller igjen.

     Jeg falt pladask. Slik jeg har gjort noen ganger før. Bare på en annen måte. Foran han som puster nytt liv under huden din. Han som gjør at du ikke bare reiser deg igjen, men vokser til en stolt drage på blått lerret over verden. Så blir vinden for sterk. Nå faller du fritt. Mens du vet at den du elsket høyere enn alt annet gradvis skal bli borte. Sorgen sliper tankene. Det gjør vondt når sorgen slipper taket. Morgendagen legger seg vart rundt minnene, ser dem viskes ut av vinden. Langsomt blir han en fremmed, blant andre fremmede. Ham du var aller nærest. 

     Det spiller ingen rolle om jeg gikk eller ble forlatt. Noen ganger vet jeg ikke forskjell. Og det betyr ingenting. Det eneste som betyr noe er at det ikke lenger skal bety noe. 

     
     Først kjenner du ingenting. Du er lammet 
     Så, en stille rød strøm
     Smerten kjenner du først når du ser at det blør
     Da kjenner du alt
     Kveles
     Ilden blir til desperate, små glør
     Så blir selv kvelingen stille kvalt
     Ingenting. Overalt
Det eneste du har er ordene. Ikke dine egne, de er borte. Nei, ordene som triller ut av musikkanlegget; det du har satt på for ikke å høre tankene dine. Ordene sier:
     
«Og jeg har sett alt dette før. Jeg vet hvordan det går. Det går sånn som det gjør når man er redd det man ikke forstår. Men jeg vil høre noen si at også dette. Det skal gå over». 
Det sier ordene, dine ord. De ordene du synger så inderlig nakent, nært og vakkert at jeg ønsker jeg ikke var alene her i Paris, men hadde besøk av kjærlighetssorgen. Slik at jeg kunne synke sammen med ordene dine. Reise meg. Synke sammen. Ikke se forskjell på himmel og hav.
     Men jeg vet. Neste gang jeg står der og ønsker at noen skal si at også dette. Det skal gå over. Da er det du som er der og fyller rommet for meg, Siri. 





Kjærlighet gjør fargeblind
De forelskede på Pont Neuf

Found & låst love

                             



Dolly + Dolly = Sant, sku´bare mangle i Marais!


Til dere som ikke har hørt sangen:
http://www.myspace.com/sirinilsen/music/songs/jeg-vet-85243322

tirsdag 1. mai 2012

Speedo Gonzales


To små Rio-betraktninger på ustøe verseføtter:
Dag
Speedo Gonzales
De hyrer strandstoler 
Men det er mest for å ha et sted og henge håndkleet virker det som
De står 
Kikker oppover, nedover. Oppned  
Bakover, sidelengs. Baklengs
Mens de retter på badebuksa 
I ett bankende kjør 
& Natt 
Du levende, Lapa
Rio Scenarium, Carioca da Gema
Den største festen har himmelen til tak
Titusenvis er bedt. Alle kunne komme
Fest uten fast føde 
Cerveja. Caipirinha
Gatelangs. Betatt
Sambasuggererende. Smil
Helt til solen lyser vei, og folket danser hjemover
Så har reisen nådd sitt Point of no South America return. Tiden har kommet for å fly hjem på poesiens vinglete vinger, med bagasje på bristepunktet, nesten ikke til å få igjen. Fire måneder pakket med minner. Mest gode.
     Sør-Amerikas solfylte dager og lange netter legges bak meg for denne gang. Solfylt sies forresten som et stort understatement. Jeg har knapt sett dråper av duskregn. Men den siste dagen i Rio har det virkelig regnet, slik det bare kan regne her - i solens rike. Det finnes symbolikk i slikt, for de som er opptatt av den slags. 
     Nå venter noen raske dager hjemme i Norge, før Paris og Budapest er siste stoppesteder på min tur(né). På tur opp. I lufta. Med vemod og forventning. Nok en gang river livets kontraster i kroppen. Det renner en tåre nedover, og den skal møte motstand i et smil som har hektet seg fast oppe på kinnet. 

Takk Rio, Joao Pessoa, Salvador, Morro, takk Brasil! Takk Buenos Aires, takk Argentina!  
Nå fortsetter eventyret på Europaveien




Dag:



Og når de ikke står i sanda, trener de rett ved siden´a:



Natt: