Kjærester ingen adgang!

Velkommen til Rio! City of God. City of Sins.

Eimen av brent gringohud blander seg med marihuana over Ipanema-stranden. Mañana, mañana. 

Det er som om hele byen har trykket på pause. Dj´s for dagen er de lokale cariocaene. Som stolte bautaer meislet i stein, står de der. Foran et overfylt, pulserende dansegulv av sand.

     Ja, de står, minst like mye som de sitter. De hyrer strandstoler, men det er mest for å ha et sted å henge håndkleet virker det som. Så der står de. Kikker oppover, nedover. Oppned. Bakover, sidelengs. Baklengs. Mens de retter på badebuksa i ett bankende kjør. Speedo Gonzales.

     Glinser i sola, sola som går sin seiersgang fra Arpoador, surfernes favoritt, over Posto 8, 9, 10 og 11. Helt til den sier takk for følget og går ned i vannet bortenfor fjelltoppene Dois Irmãos (to brødre) og Vidigal, favelaen med byens beste utsikt - dit for kriminelt få år siden ingen skulle tru at Beckham kunne bu. (Ja, han har visst kjøpt seg hus her).

     Før den forsvinner i havet, som et omvendt fyrverkeri, en synkende salutt, skal solen rekke å farge himmelen gul, så oransje og rød, men før solen skal komme så langt skal øyne møtes, begjær gjøres levende, noen ganger gjengjeldt, andre ganger ikke. Atlanterhavet kjøler ned hete hoder. Og selv om svetten renner bare ved å være til, løper kroppene forbi i joggesonen rett bortenfor. Et skritt fram, to blikk tilbake. 

     Med noen hundre meters mellomrom står stativene lagelig til for dips, chins og armhevinger. T-skjorter eller singlets er like uvanlig som å høre Skavlan starte en setning  uten ”eh”.

    ”Eh eh I love you when the sun comes up! I love you when the sun goes down. Love you when the sun goes down, and the sun comes up!” LidoLido gir lyd til lerretet. Libido. Føttene er trommestikker som holder takten.  Kilometer på kilometer med sand. Land for å se og bli sett. Se deg ikke tilbake. Ikke nå. Turn up the life!

Og når det er karneval, parader og fest, skrus volumet på max. Høyere, hetere! Ipanema prøver å finne pustehull mellom menneskemassene som har stimlet sammen for å glemme alt som er vanskelig. I kveld tenker vi ikke! I kveld lever vi bare. I kveld lever vi drømmer. Våte drømmer.

     Festfolket trenger ikke språk, her er for mange mennesker, for høye på livet. Kroppsspråket tar over. Der hvor Esperanto feilet, lever kroppsspråket i beste velgående. Og man taler i tunger. Dype samtaler. Kristus må vri seg på sokkel-lesten i fortvilelse der han står oppe på Corcovado-høyden og våker over byen. Aldri fred å få.

Det burde vært dørvakter utenfor Rio. Dørvakter som løftet armene ut til siden og sa: ”Kjærester slipper ikke inn!”

     Å ha med kjæreste hit er nemlig som å ta med lunken Ringnes på boks, mens festen flommer over av iskald, fresh øl fra kran.

     Og du holder fast ved din boksøl med den samme etiketten som du alltid har drukket av. ” Yeayh, jeg liker min lunkne Ringnes jeg. I´m the only one who needs a cure for unwanted stiffness."

     Men nå tar dørvakta tak i skulderen på kjæresten din: ”Sorry, du slipper ikke inn!”

     Og du, du kan ikke gjøre annet enn å trekke på egne skuldre, du har jo tross alt reist langt, kan ikke la hele turen gå til spille nå, det er jo en god del penger som allerede er betalt. Frister få det til å se troverdig trist ut, selv om du vet at det fårete smilet som allerede har tatt bolig i ansiktet ditt forteller mer enn tusen bortforklaringer.

     Det er ikke annet å gjøre enn Kiss and tell:

     ”Ses når jeg er tilbake i Norge! Hvis jeg kommer tilbake...”
     Så får du passet ditt påskrevet og kan trå inn.

Jeg har vært i Rio seks ganger. Fem ganger uten kjæreste. Én gang med. Det var den første.