LIVETS LYS - mens du elsker

Han sitter på en grønnmalt benk i parken. Ser en liten pike fare forbi, mørkeblått skjørt, turkis topp. Rosa strikk i ulevd hår. Hører fontenen bortenfor sildre stillestående liv. Tonsetter tankene hans, de som er omgitt av et hode med gråstenkt hår. 

Livets fontene tenker han, mens tankene reiser til en annen tid. Den gangen han elsket for første gang. Begjærte sin første, uten å tenke på verken sin neste eller sin nestes ektefelle. 

Øyeblikket

Da kroppen skalv.
Enda litt mer for hvert plagg som i redselsfull fryd forlot kroppen. Han krevde at lyset skulle være av. Men øynene hans var vidåpne, slik at han likevel skulle se litt; bildelegge lukten av lyst, takket være lyset fra lyktestolpen utenfor som skar forsiktig gjennom vindusglasset og falt skjevt inn i rommet gjennom gardinglippen.

Han gjorde glippen litt større neste gang. Litt mer lys. For hver gang han trengte inn i henne. For hver gang de trengte hverandre. For å glemme mørket der ute.     

Helt til han en dag tålte både lampe- og dagslys. Uten at han egentlig hadde registrert overgangen. Etter hvert var det ikke bare greit, han forlangte faktisk å ha lyset på.

     

Slik elsket han, gjennom dager, uker, måneder og år.

Helt til han en dag lå der med øynene igjen. Mens han elsket. I lyset. 

Fra vidåpne, flakkende øyne i mørket til lukkede øyne badet i lys.

Han innså at livet hadde ikledd seg en ny fasett, fått en ny farge. En dypere, og når man kjente forsiktig etter, en mørkere farge. Han var ikke lenger ung. 

Fra nå av ville han alltid elske med fortiden.