Enda ett år forbi. Det gjøres opp regnskap som skal puttes i
ringpermer og stues inn i skap. Sammen med alle de andre årene som fôr like
hastig forbi.
Utenfor er det kaldt. En gold gren rasler mot
ruta. Det lukter kalkun. Et vindu åpnes, og livet siver sakte ut. Kjenner deg
brått kvalm. Tenker på alle planene du har pønsket på, alle drømmene du har
stått og drømt alle de andre nyttårsaftenene. Drømmene som blandet seg med
duften av kalkun, før de forsvant opp i frostrøyk.
Et annet sted i rommet står en dame og tenker
på ungdomskjæresten, før hun lar tankene gli over til en plastisk operasjon hun
gjerne skulle tatt. Eller var det én hun ikke skulle tatt?
Brøytebilene står parkert i garasjen under kommunehuset. Snøen
legger seg ikke lenger. En lykt blinker uregelmessig ved innkjørselen til
skolen. Der du gikk mens livet fortsatt var lyst. Verden var en autostrada av
muligheter. Highway verden! Du ventet bare på å få lappen. Så skulle alt
begynne.
Hvor lenge holder et håp? Fem år? Femten? Femti?
Rakettene slukes av himmelen. Drømmene forblir
svevende. Setter seg som verk i kroppen. Litt verre for hver kork som sprettes.
Helt til du går krokbøyd inn i den siste livsfasen og klager over hvor vondt
det gjør.
En gjeng ungdommer passerer til fots utenfor vinduet. Jakter på en
fest de ikke vet om eksisterer. Leppene beveger seg raskere enn føttene.
Taktløst. Sømløst. Skamløst.
Inne i varmen står de voksne og presser frem
ordene. Til liten nytte. Ingen hører likevel etter hva som blir sagt. Bomullen
legger seg som et beskyttende lag over alt som brast. Fyrverkeri. 10..
9.. 8.. 7.. 6.. 5.. 4.. 3.. 2..
1!
1!
Du løfter glasset og skåler. Kjenner boblene. Ett lite øyeblikk.
Kullsyren som kiler nedover halsen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar