Fra et treningsstudio: Stedet jeg trener har en treningsveileder, eller professor som det står på ansattskjorten. Utseendet står mer i stil med vårt bilde av en professor enn en trener. Tykk. Ordentlig tykk. Ikke kraftig tykk, men rett og slett med en ordentlig stor kulemage. Og runde briller. Like runde som magen. Han og magen og øynene bak brillene er der alltid, ivrige etter å veilede. Men jeg kjenner at jeg ikke stoler på fagkunskapene. På samme måte (i motsatt vektklasse) som man har vanskelig for å stole på en tynn kokk. Kanskje er det urettferdig. Sannsynligvis er det det. Kanskje er det like urettferdig som å si at Andreas Viestad eller Bocuse d´Or vinner Geir Skeie ikke kan lage mat, tenker jeg mens kjente toner plutselig strøs over meg fra det halvsjabre stereoanlegget: Det er Donkeyboys´ ambisjoner som strøs over meg:
«And if somebody´s going to make it, then this somebody ought to be you»
Jeg kjenner tonene fyller meg, mens jeg løfter litt ekstra til denne sangen jeg har likt fra første gang jeg hørte den.
Visst søren er det jeg som skal klare det! Tenker jeg. Ett øyeblikk uten tvil. Ikke et aldri så lite snev av tvil en gang, den tvilen som alltid kommer snikende på deg når du begynner å tenke, vurdere; først gjør den deg usikker, deretter ustø før den til slutt velter deg overende i det forsvarsløse øyeblikket du har vekten på feil bein. Nå lar jeg ikke tvilen komme. Jeg er i Rio. De spiller Donkeyboy på den lokale hitradiostasjonen. Det må være en mening i sånt, tenker jeg og legger på et par ekstra kilo på hver side av stanga.
Løfter så lett. Så lett.
Fra en seksmanns sovesal: Amerikaner som lurer på om jeg vil vil være med han ut. Kompisen er nemlig homo og skal ha kvelden på skeiva. Men jeg må ikke si at han har «sladra». Det er mellom oss. Mellom oss mannfolk, som han legger til. Selv er han nemlig fryktelig straight. Bare så det er sagt. Og den fryktelig straighte amerikaneren lurer altså på om jeg vil være med ut og sjekke damer i kveld.
Han snakker forresten uavbrutt. Godt i gang med neste resonnement før du rekker å svare på det forrige. Og han vet alt. Absolutt alt. Selvsagt gjør han det, som god amerikaner. God, straight amerikaner. Han har vært i Rio i to dager. Første besøk, og han skal fortelle meg alt jeg trenger å vite om byen. Hvor jeg bør spise. Hvor jeg bør gå. Og ikke minst hvor jeg ikke bør gå. Det er min fjerde gang i Rio. Jeg har tilbrakt omtrent to tusen prosent mer tid her enn amerikaneren som vet å vite alt. Steder han anser som farlige i flokk på dagtid har jeg vandret alene nattestid (mamma har heldigvis ikke internett). Jeg vurderer et lite sekund å si noe, men jeg slår det fra meg. Orker ikke. Lar han snakke, drømmer om uka i mer private omgivelser som venter, mens ørene mine er lukket. Jeg lar det ikke en gang passere inn det ene og ut det andre. Høflig avslår jeg byturen. Sier jeg er sliten. For så vidt har jeg midt på det tørre. Sliten av bedrevitende amerikanere. Allvitende amerikanere, som eier verden. Og verdensrommet rundt.
Den skeive kompisen er forresten en snorker av uante dimensjoner. Det er rart han ikke vekker seg selv! Meg holder han i alle fall borte fra søvnen. Jeg betrakter meg selv som en ganske tålmodig kar, men den andre, den tredje natten kjenner jeg at jeg er SÅ nær å klyve ned de fire trinnene fra køyesenga, gå de fire skrittene bort til snorkeren og riste liv i han, med alle mine filleristerkrefter. Det burde finnes en liste over verdens verste snorkere, en liste obligatorisk på alle verdens hostel. Like høyt prioritert som de verste forbrytere på Interpols liste. Søvnforkjempernes Interpol. Det er da en forbrytelse å frarøve andre natten? Igjen og igjen og igjen. Uten at noen tar affære!
Jeg kjenner aggresjonen velter opp i meg. Fra den ytterste tånegl og hele veien til topps. Passerer gjennom hver blodåre, hver lille arterie fylles av aggresjon, en kokende strøm av aggresjon. Jeg er SÅ nær... Å klyve ned de fire trinnene. Gå de fire skrittene bort. Riste liv i han. Men jeg slår det fra meg.
Fra et hostelfelleskjøkken: Jeg har sovet godt noen netter. På mitt eget private rom. Så godt at jeg kan unne meg litt ekstra nett-tv før sengetid. Nå vet jeg jo at jeg får sove så fort jeg legger hodet på puta.
Jeg lager meg sen kveldsmat. På langbordet sitter det to smålugubre menn i førti-femtiårene. Engelske. Den ene med en sleip, svett hestehale.
«Where to find shemales in Rio», sier den ene og titter ned i det som må være en guidebok. En guidebok for spesielt interesserte... Høyt og tydelig gjentar han ordene, mens kompisen lener seg over for å lete fram svaret.
«I think that must be in Copacabana, or Lapa».
Fortsatt litt usikre på svaret vagger de jaggu bort på ublu ben til resepsjonen og søker svaret hos den lille, spinkle brasilianeren som er hentet inn for å holde seg våken gjennom natten.
Etterpå er det min tur til å oppsøke resepsjonisten, i et helt annet ærend må jeg skynde meg å legge til! Legge igjen beskjed slik at vaskepersonellet skifter håndklær og rydder rommet mitt i morgen - slik de skal gjøre hver fjerde dag ved forespørsel.
Resepsjonisten titter ned i papirene. Det er bare to enkeltrom her. På rommet ved siden av bor en svensk blondine som bærer to store pupper og navnet Britt.
Den lille mannen bak skranken titter så vidt opp fra papirene og sier:
«Are you Britt or Tommy?»
Tommy! Sier jeg med sterk, klar og mandig røst, så mandig som jeg makter, mens jeg ber en stille bønn om at engelskmennene ikke har hørt spørsmålet. De kunne jo komme til å tro at målet var der - rett foran øynene på dem...
Fra et hostelbad og en strand like ved: I går klippet jeg meg, eller rettere sagt barberte meg selv for første gang. Vanligvis er det frisøren som gjør det, cirka en gang i måneden. Men nå på reisefot tenkte jeg at jeg skulle gjøre det selv, både for enkelhets- og budsjettsskyld. Hvor vanskelig kan det egentlig være? Tenkte jeg før jeg dro og gikk til innkjøp av min første hårtrimmermaskin.
Så står jeg der med gul badeshorts matchende Z.bra-hostelets gule striper, litt spent, kommer jeg til å se helt dust ut? Stiller inn på ni millimeter. Ni millimeter nok. Tunga rett til venstre i munnen.
Nitti sekunder senere er jeg ferdig. Og resultatet ser tilsynelatende ikke noe annerledes ut enn etter besøktet hos frisøren. (I alle fall ikke forfra og fra siden). Jeg skjønner at i dette øyeblikk er jeg blitt min egen «frisør», min nye faste. Fornøyd vandrer jeg de hundre meterne ned til vannet, vel vitende om at 300 kroner spart hver måned - 3600 kroner hvert år - ja det blir på de femogtyve nærmeste årene budsjettet for denne turen.
Jeg synker ned i sanden med et smil om munnen, mens jeg tenker at seks måneders «gratis» eventyrreise ikke er det dummeste man kan ha...
Good Hair Day! (& Love from Rio)
Sånn ja...
Hei Britt Tommy! Så herlig du har det!!! Er avondsjuk som faen! De små historiene gjør opp tilsammen en fin-fin reise. Kos deg masse og ikke glem bloggen, her i 24 minus trenger vi den. Stor februarkald klem! Dan.
SvarSlett:) Ja, sola skinner. Rio på sitt beste. Straks klar for stranda. Du skulle vært her! Neste år drar vi sammen igjen. Hold ut i kulda, lukk øynene og drøm deg langt bort, hit!
SvarSlett