Jeg innrømmer det, glatt!
Jeg var spent. Spent på hvordan jeg skulle reagere på å være så langt borte, så lenge. Uten å se venner, familie, kjente. Kort tid før avreise gikk alvoret opp for meg. Og det hang ved meg de første dagene:
Spent på hvordan jeg ville takle å være så tett på meg selv, så lenge. Høre tankene mine. Ingen gode venner rundt seg å snakke med. Sortere. Le. Alvoret.
Jeg er ikke redd for å være alene. Tvert imot har jeg alltid kjent et behov for å være alene, om det skulle gå tid imellom. Men seks måneder?
Nå er det heldigvis ikke vanskelig å være sosial her. Enten man vil eller ikke. Folk er ikke som hjemme. De snakker til deg. Med deg. Her trues det ikke med adresseendring Gaustad, selv om du snakker til en foreløpig fremmed.
Tilbake på sporet, og apropos gal: Kan tankene gå trill rundt om man er for mye i sitt eget selskap? Faktum er at selv om jeg snakker, får nye bekjente, kanskje til og med venner, så kan det aldri rekke å bli som de beste vennene der hjemme. De du ikke trenger å si noe til. De som bare vet. De som du kan sitte tett på, slippe å lete febrilsk etter ordene dersom samtalen har stanset og tomheten fort fyller hele rommet. Der hvor stillheten faktisk føles god. Og du vet at du kan fortelle dine innerste, rare tanker uten at noen reagerer. Fordi de vet at du er du. Og ingen andre. At du har mange sider. Mange flere enn fire. At alle sidene til sammen skaper den du er. Litt skeiv i kantene, men elskverdig likevel.
Språkbarrierer, noen ganger små, ofte større, tillater heller ikke at man når like dypt. Man beveger seg mer på overflaten. Ler sammen. Her har jeg ingen jeg kan gråte med. Om jeg hadde ønsket.
Det er kjernen for uroen jeg kjente. Grunnen er borte under føttene mine. Den grunnen jeg er så glad i. Men nå har jeg skjønt at jeg på mange måter er i ferd med å reise en ny grunn. Kall det gjerne en mental grunnmur. Jeg har skjønt at når den gamle grunnen er tilbake i juli, så vil grunnen til sammen være dobbelt så sterk. Minst dobbelt så sterk, tenker jeg. For noen ganger blir en pluss en litt mer enn to.
Tanken forplanter seg, fører til at munnvikene vokser oppover. Hadde du stått ovenfor meg ville du sannsynligvis sett at munnen min er formet som et smil.
Smilet holder seg inn i neste resonnement - fordi jeg husker ordene den samme munnen formet før avreise. Munnen som nå er formet som et smil:
«Det jeg gleder meg mest til er å slippe rutinene. Slippe å ha noe jeg absolutt må gjøre akkurat den dagen».
Nå fortsetter munnen å være formet som et smil fordi jeg forstår at rutinene har en viktig funksjon. De leder meg inn mot det avgjørende balansepunktet; slik at jeg kan stå fjellstøtt, også i en fremmed verden. Dagene kan ikke bare flyte sine egne, uransakelige veier. I alle fall ikke altfor lenge. Det gjør dem urolige.
Derfor merket jeg at jeg ganske tidlig lette etter noen rutiner i min nye tilværelse:
Jeg lager egne måltider to ganger om dagen. Jeg setter av litt tid hver dag til skriving, og jeg har blitt medlem av et treningsstudio som jeg besøker nesten daglig. De andre dagene velger jeg heller å løpe i frisk sjøluft langs stranda. Noen dager slår jeg meg også ned i sanda. Andre ikke. Selv om sola skinner. Da holder jeg meg i skyggen. Jeg har funnet ut at jeg trives der også. Sånn er jeg. Har funnet min plass i sola, min plass i skyggen. Trives like godt i sola som i skyggene den skaper.
Rutinene bidrar til at livet her nede faller på plass. Jeg glir inn. Så kan jeg heller velge å gli ut og gjøre noe helt annet de dagene det føles riktig.
De spiller altså en rolle. Disse gjentakende handlingene. De er ikke bare kjedelige, ørkesløse. De skaper balanse. Trygghet. Limer tilværelsen sammen.
Sekund på sekund. Time på time. Dag på dag.
Tenk på det neste gang du klager over de kjedelige rutinene dine.
Vi har nemlig gjort også det til en rutine...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar