Hvis det er noen som fortsatt skulle gå rundt i den villfarelse:
Vårt kjære Norge er ikke og kommer aldri til å bli noe i nærheten av verdens navle.
Vi et et bittelite (nesten) usynlig navlelo, en liten utpost av verden som kun noen få her har hørt om. Resten nikker ivrig, smiler og framstår som om Norge var deres andre hjemland, men et kjapt oppfølgingsspørsmål avslører at du like gjerne kunne sagt du bodde i en utgått skosåle med tyggegummi under. De hadde garantert besøkt den utgåtte skosålen, eller i det minste hatt familie der.
Når det gjelder de få som faktisk forbinder noe i det hele tatt med Norge, er det snodig nok bacalao de har festet seg ved. Bacalao - vårt verdensvaremerke nummer en. Denne fiskeretten med opprinnelse i Portugal som jeg har smakt to, tre ganger i hele mitt liv. Men jeg smiler og later som om ja bacalao, det er jeg fostret opp på. Den har gjort meg til den jeg er i dag. Den bacalaoen, den bacalaoen.
De spesielt opplyste lar bacalaoen ligge og trekker frem laksen. Og oljen. Når det gjelder kjente norske personer er «havet» tomt. Med ett unntak. Det unntaket vi gjerne skulle hatt usett. Uhørt. Ugjort. Det er nemlig ikke Nansen, Amundsen, Liv Ullmann eller Kong Harald som er Norges mest berømte person. Ei heller Thor Heyerdahl, Gro Harlem Brundtland, Ole Gunnar Solskjær, Jo Nesbø, Ibsen, Munch (eller Jan Thomas). Nei, det er som de sier her: «That crazy guy who killed all those people». Det er hans ansikt de forbinder med Norge. Terrorens ansikt. Vårt ansikt utad. Vårt eneste ansikt. Uendelig synd, men sant.
For noen uker siden, kort tid etter min ankomst fikk også Rio sin sommertragedie. Ikke like grusom i sitt vesen som vår tragedie, men uansett er tragedien like stor for dem som rammes hardest: De som mister livet, og de som mister sine umistelige. En tyvestasjes bygning i Centro raste brått sammen. Mange mennesker ble like brått revet bort. Gravlagt i ruinene.
Når jeg besøkte stedet stod mange og kikket på arbeiderne som rev de siste delene av bygget. Tok bilder. Holdt rundt hverandre. Stille. Sammen. De døde var fraktet vekk for flere dager siden. Som et tankevekkende bilde på tragedien så jeg rester etter kjøkken nedover, etasje for etasje, på samme sted i hver leilighet. Kjøleskap nesten i løse lufta; stående på den halvmeteren av gulv som fortsatt klorte seg fast til nabobygget. Kjøleskap uten eier. Kjøleskap uten liv.
Nå har jeg ankommet Salvador da Bahia, byen som tok over nyhetsbildet her borte etter tragedien i Rio. Salvador har nemlig den seneste tiden vært rammet av politistreik. En streik som har ført til anarkilignende tilstander i gatene; i en by kjent for en god dose ran til vanlig.
Når jeg legger ved tidligere opplevelser, som å havne midt i ett på det daværende tidspunkt kaotisk og uoversiktelig svineinfluensautbrudd i Mexico by og jordskjelv i Guatemala, så skal ingen kunne si at Tommy ikke har det med å havne i begivenhetenes nyhetssentrum hva gjelder ulykker og elendighet (som en trøst til dere som tror at absolutt alt bare er en endeløs sukkertopp og sambadans på strandstrødde roser her på den varme sida av verda).
Apropos elendighet. Jeg ankom Salvador på Valentinsdagen. Sliten etter to timers varm, strabasiøs tur med den lokale bussen på nesten stillestående "korkveier". (Det sparte meg for tre hundre kroner, men om det var verdt det? Tja..)
Endelig fremme finner man ut at kjeltringene på det relativt lugubre hostelet (ja bilder ser alltid bedre ut enn vikeligheten!) krever fire ganger så høy sum som man allerede har fått bekreftet og betalt depositum på fra Hostelbookers. Fordi det er karneval. Og fordi Hostelbookers tydeligvis må ha gjort en feil og gitt meg vanlig, utenomkarnevalpris. Klovner!
Ikke vet jeg hvor feilen ligger, men her får noen andre ta støyten.
Se for deg følgende scene som avslutning på en strevsom reisedag:
I irritert «passiar» med skurken bak skranken. Sulten og tørst. Veldig sulten og tørst! Har ikke sett noe til Valentinsmiddager, har i det hele tatt ikke sett noe mat på mange timer. Så mange at jeg ikke har energi til å regne etter. De som kjenner meg vet hvordan Tommy blir uten mat. Ganske apatisk. Eventuelt humørsyk. Eventuelt følsom. (Enda mer enn normalt.) Så hva presterer man da å gjøre. Jo man setter seg ned og har date med Mac´en på en hard pinnestol på et slitt betonggulv (Wi-Fi´en virket da i alle fall etter et kvarters kamp). Klikker seg inn på VG Nett. Videre inn på den endeløse rekken av VG-lesernes egne Valentinshilsener. Alene på et slitt hostel i Salvador. Sulten og tørst. Forbanna. Følsom. Syv sider med kjærlighetsbilder og de fineste ord. Til alle andre.
Er det noen som tenker selvtortur i sitt stille sinn?
Vel, det er i alle fall varmt. Jeg har det i det minste varmere enn alle dem som har sendt hverandre hilsener. (Eller kanskje ikke med tanke på at de sikkert sitter foran peisen nå med pledd, eller uten, tett omslynget, hud mot hud, og deretter varm sjokolade rett i kroppen!
Midnatt. Jeg stenger ned alt mikk Mac. Stenger ned dagen. Går mot senga dekket av et laken med hull i enden. Fokuserer på at Salvador skal være et nydelig sted, slik alle sier. Og i morgen skal jeg hoppe i havet! Da vet jeg at alt kommer til å føles så mye bedre.
Hipp hopp hurra for en ny herlig dag! Vær snille og ta vare på hverandre, folkens!
Uten hverandre har vi lite, rødt eller ingenting.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar