Pura Vida (men ikke for Plumbo...)

Hvis jeg skal lete frem ett ord som best beskriver følelsen jeg sitter med akkurat nå trekker Takknemlig kølapp nummer en. 

     Takknemlig for å få leve ut drømmen, takknemlig for å leve et eventyr, takknemlig for det ekte, enkle, gode liv. Det er nemlig det jeg føler jeg lever om dagen. Jeg bor midt i det gode liv, bokstavelig talt: På Pura Vida hostel. 

     Vel, akkurat selve hostellet er kanskje ikke så mye å rope hurra meg rundt for. Men i påvente av tre, fine leiligheter jeg skal ha en måned hver seg senere på turen, funker det helt greit. Hostellet er et stort casa i fjellsiden mellom Copacabana og Ipanema, Rios to berømte strender. Lukker man øynene, ser bort fra sliten fasade og søndagsslitne festfolk, er det ikke vanskelig å forestille seg en annen tid. Her bodde trolig svært velstående mennesker tett mot fjellet, men likevel nært havet. 

     Nærmeste nabo er en favela ved navn MUF - Museu de Favela. Jeg har tenkt å lure meg innenfor murene i morgen. Inngangen til favelaen er bare ti meter unna inngangen til Pura Vida og har et like fargerikt skilt som hostellet sitt. Jeg tipper på byens mest fargerike favellainngang. Kanskje det er selveste Gay Village, eller Fag Favela som i tilfelle blir den lokale varianten. Eller kanskje det bare rett og slett er «the only fag in the Favela» som har stått for dekorasjonen? Favelaens egen Finn Schjøll - han som liker å pønte & årne og ha det litt okei rundt seg...

Via min daglige oppdatering på nettaviser og Facebook fikk jeg med meg gårsdagens store nyhet hjemmefra. En for meg ukjent fyr i et ukjent band med en ukjent møkkalåt kalte, som sikkert alle allerede vet, Madcon for Mokkamenn på Statskanalen i beste sendetid! På Facebook gikk både folk og statusfelt i svart...

     Toppsaken på nettet fører til at jeg hører meg selv tenke høyt: Ja, da har du i alle fall ikke gått glipp av så mye der hjemme ennå, Tommy. 

     Politisk ukorrekt våger jeg dessuten å bloggutbryte:

     Kom igjen, folkens.. Slapp av! 

     En pinlig uttalelse? Ja, definitivt. Men derfra til rasismehysteri? Vi snakker sannsynligvis om en enkel mann som har sitt livs største øyeblikk, som sikkert synes det er sinnsykt fett bare få lov til å være på samme scene og fest som Madcon. Ønsker så sterkt å være en av de kule gutta. Han som alltid ble valgt sist står endelig først. Vet ikke hvordan han skal agere. Forsøker hardt å gli inn - plutselig glir tunga ut. Med ett er han hatet av en hel sal, en bransje, en nasjon. 

     Det er da vitterlig viktigere ting å stå opp imot enn en lett pinlig Plumbomann! Det finnes større problemer å ta tak i her i verden. 
     Jeg ser flere av dem i gatene hver dag.