torsdag 12. januar 2012

Med døden i setet ved siden av...

På den syvende dagen...
Uke 1 er over. En av 24 uker av mitt eventyr. Som en lang julekalender - eller rettere sagt julikalender. Reisen som starter i sommer og slutter i sommer. 23 (l)uker igjen å åpne! 
Jeg gleder meg til å lukke opp hver og en av dem og se hva som åpenbarer seg av nye opplevelser.
De første syv dagene har vært gode mot meg. Det samme kan jeg ikke si om selve reisen over: 
Dagen før avreise så jeg på flybilletten og oppdaget at det stod Torp med små bokstaver bak Oslo. Ikke ante jeg at KLM fløy derfra, men takk gud for at jeg oppdaget det i tide... Med avgang grytidlig før alle buss- og togavganger var det likevel en strek i reiseregningen. Hva skulle man gjort uten gode kompiser som stiller opp med godt humør og bil midt på natta. 
     På Torp ventet KLMs aller minste fly. Den puslete skapningen med vinger ble ikke akkurat tatt vel imot av et Schiphol i full storm. Nedfarten ble en særdeles slengete og turbulent affære! 
     Få meter før vi tar rullebanen i Amsterdam drar kapteinen i spakene og gjør full retrett. Hardt presset tilbake i setet bærer det krapt til værs igjen. Ved siden av meg sitter en ung dame med forknytte, foldede hender. Svetten pipler frem, ødelegger sminken. Sannsynligvis er det ikke det hun bekymrer seg mest over nå. Selv har jeg en viss rutine i avbrutte landingsforsøk ettersom dette er mitt tredje. Jeg tar det derfor ikke like tungt, men en hyggelig opplevelse er det jo aldri. Og minuttene før et nytt landingsforsøk er ikke de morsomste man har. Heldigvis var det andre gangen som gjaldt. 
     På neste flyvning havner jeg ved siden av en dame som skravler. Og skravler. Uavbrutt kan brukes som en underdrivelse. Etter tre år i Europa skal hun tilbake til Brasil for å lage revolusjon. Intet mindre. Og det spiller ingen rolle om hun dør. Hun er ikke redd for å dø. Hele tiden, mens ordene spyttes ut av munnen, balanserer hun en slags krystallstein med væske inni - fra den ene hånden til den andre.
Halvveis på turen tar hun ned hele kofferten sin, triller den bortover midtgangen og låser seg inn på toalettet. Der blir hun i 15-20 minutter. Minst. 
Tikk takk.. 
     Er det da man bør kontakte personalet og melde fra om mistenkelig atferd? Eller er det meg de vil betrakte som en paranoid, mentaltikkende bombe?
     Jeg blir sittende.
     Vel tilbake fortsetter hun revolusjonspraten. Hun har med seg kamera for å dokumentare alt. Hun skal reise rundt i hele landet. Snakke til folket sitt. Skrike til folket sitt, og hun begynner like godt dokumentarfilmen sin der i setet ved siden av meg.
Etter disse to flyturene kunne det strengt tatt bare gå en vei. Og det gjorde det. Brattere enn den avbrutte landingen på Schiphol:
     Uthvilt våkner jeg til den første dagen og blir ønsket velsignet velkommen av sol og tretti grader. 
     Vinterblek kropp tiner. Huden puster. Jeg myser mot varmeelementet langt der oppe på strøkenblått lerret. Smilet i ansiktet levner ingen tvil.
Jeg har funnet min plass i solens rike.
Fortsetning følger...
Men for denne gang:
*Fred ut fra Rio*

2 kommentarer:

  1. Kjære vene, hvor lang var den siste flyturen ... jeg er lite glad i å fly, men din revolusjonære venninne får meg nesten til å tenke at jeg ville valgt en kaptein med landingsbesvær fremfor denne skravlebøtta. Glad du er trygt fremme, Tommy.

    SvarSlett
  2. hehe ja, det var nesten å foretrekke. :) Skjønt det er vanskelig å velge mellom to onder.
    Den revolusjonære flyturen varte i drøye 11 timer. I blant kan 11 timer føles som en ekte evighet...

    SvarSlett