If A Song Could Get Me Sorrow - feat. Maria Mena

Jeg vet. 

Du vet sikkert du også. Akkurat den følelsen du får når noe treffer deg. Rett i hjerterota. Rota til alt godt; kjærligheten. Og til alt vondt. Det som følger etter; kjærlighetssorgen.

Jeg vet. Når en tekst treffer meg. Stemmen. Stemningen.
Sist jeg sank sammen var det Siri Nilsens skjøre, men sterke stemme som bar ordene, og jeg visste at jeg hadde funnet min norske mester. For litt siden ble jeg endelig truffet igjen og fikk enda en norsk mester, riktig nok på engelsk. Igjen en stemme så skjør og så sterk, så naken og naturlig. 

What I´m about to say, won´t be easy to swollow

Jeg sier det likevel.

Jeg vet. Når noen våger å kle seg uten hud. Når ordene treffer. Når en sang treffer.

Og den traff. Endelig var det en sang som traff igjen. Så nøyaktig og pinlig perfekt, at den fikk meg til å ønske kjærlighetssorg der og da. 

Tiden når alt stopper opp. 

Du slites i stykker. Kan ikke tenke. Kan ikke la være å tenke. Kan ikke stå, synker sammen, mens det prikker og verker i en livløs, nummen kropp. Må opp. Snurrer rundt deg selv. Snurrer rundt tonene. Ordene. Til du faller hjelpesløst igjen.

Og jeg skulle ønske jeg snart falt. Slik jeg har gjort noen ganger før. Foran han som puster nytt liv under huden din. Han som gjør at du ikke bare reiser deg igjen, men vokser til en stolt drage på blått lerret over verden. Før vinden igjen skal bli for sterk. Før du igjen hører Siri Nilsen, eller Maria Mena, komme nærmere. Nærmere. 

Så faller du fritt. 

Mens du vet at den du elsket høyere enn alt annet gradvis skal bli borte.
Sorgen sliper tankene. Det gjør vondt når sorgen slipper taket.
Morgendagen legger seg vart rundt minnene, før de viskes ut av vinden. Og langsomt blir han en fremmed, blant andre fremmede. Han du var aller nærest. 

Det spiller ingen rolle om jeg gikk, eller ble forlatt. Noen ganger vet jeg ikke forskjell. Og det betyr ingenting. Det eneste som betyr noe er at det ikke lenger skal bety noe. 

     

Først kjenner du ingenting. Du er lammet.

Så, en stille rød strøm

Smerten kjenner du først når du ser at det blør

Da kjenner du alt

Kveles

Ilden blir til desperate, små glør

Så blir selv kvelingen stille kvalt

Ingenting. Overalt

Det eneste du har er ordene. Ikke dine egne, de er borte. Nei, ordene som triller ut av musikkanlegget. Det du har satt på for ikke å høre tankene dine.
Og ordene sier:

What I'm about to say, Won't be easy to swallow. What you felt today. Will be as painful tomorrow. 

      

Det sier ordene dine. Ordene du synger så inderlig vakkert, nakent og nært at jeg ønsker jeg ikke var alene i rommet, men hadde besøk av kjærlighetssorgen. Slik at jeg kunne synke sammen med ordene. Reise meg. Synke sammen. Ikke se forskjell på himmel og hav.

Men jeg vet. Neste gang jeg står der og ønsker at noen skal si at også dette. Det skal gå over. Da er det du som er der og fyller rommet for meg, Maria.

I´m not leaving you 

LIVETS LYS - mens du elsker

Han sitter på en grønnmalt benk i parken. Ser en liten pike fare forbi, mørkeblått skjørt, turkis topp. Rosa strikk i ulevd hår. Hører fontenen bortenfor sildre stillestående liv. Tonsetter tankene hans, de som er omgitt av et hode med gråstenkt hår. 

Livets fontene tenker han, mens tankene reiser til en annen tid. Den gangen han elsket for første gang. Begjærte sin første, uten å tenke på verken sin neste eller sin nestes ektefelle. 

Øyeblikket

Da kroppen skalv.
Enda litt mer for hvert plagg som i redselsfull fryd forlot kroppen. Han krevde at lyset skulle være av. Men øynene hans var vidåpne, slik at han likevel skulle se litt; bildelegge lukten av lyst, takket være lyset fra lyktestolpen utenfor som skar forsiktig gjennom vindusglasset og falt skjevt inn i rommet gjennom gardinglippen.

Han gjorde glippen litt større neste gang. Litt mer lys. For hver gang han trengte inn i henne. For hver gang de trengte hverandre. For å glemme mørket der ute.     

Helt til han en dag tålte både lampe- og dagslys. Uten at han egentlig hadde registrert overgangen. Etter hvert var det ikke bare greit, han forlangte faktisk å ha lyset på.

     

Slik elsket han, gjennom dager, uker, måneder og år.

Helt til han en dag lå der med øynene igjen. Mens han elsket. I lyset. 

Fra vidåpne, flakkende øyne i mørket til lukkede øyne badet i lys.

Han innså at livet hadde ikledd seg en ny fasett, fått en ny farge. En dypere, og når man kjente forsiktig etter, en mørkere farge. Han var ikke lenger ung. 

Fra nå av ville han alltid elske med fortiden. 

Førtispensjonist

”Verdas vakreste 40-årskrise” lød Frode Gryttens hyllest til Ole Einar Bjørndalen etter hans OL-gull i Sotsji. Her jeg ligger, finnes det overhodet ikke noe vakkert med min. Fosterstilling. Ingen førsteplass. Ingen gullmedalje hengende rundt halsen. Bare 40-årskrisens klamme klør som tar strupetak. Får ikke puste. Prøver å reise meg. Slås knockout av min egen ånde. Det er dagen etter min førtiende bursdag.

Det var fest i går. Vi feiret at jeg var 365 raske skritt nærmere døden siden sist jeg ble feiret. Jeg kom for sent til min egen fest. Jeg er alltid han som kommer for sent. Bortsett fra når det gjelder én ting: Kriser.

Jeg er sannsynligvis den eneste i verden som har hatt 10-årskrise og 20-årskrise. 30-årskrisen smalt inn da jeg var 28. Og nå er jeg her igjen.

Jeg drakk i går. Ikke av glede. Jeg drakk for å glemme. For å unngå å tenke på hvor langt jeg har kommet. Nå ser jeg så vidt gjennom to rødsprengte øyne. Hodet ble skutt i filler noen timer tidligere. En shot. To shot. Tre shot. Fire shot. Fem shot. Midt i fleisen. Alle blinkene ble stående. Jeg falt.

     Og smerten kravler under huden på tusenvis av små insektben. Jeg er en bylt av spenninger og uro. En aldrende bylt som blør. Redd for å dø. Velkommen til virkeligheten. Dagenderpå.

Jeg pøser på med kaldt vann. Krummer ryggen. Bestemmer meg for å gå inn i katastrofeområdet. Uten rustning. Uten skjold. Kanskje kan det hjelpe meg til å overvinne frykten. Jeg vil dissekere krisen. Lete etter årsaker. Finnes det fysiologiske forklaringer? Kommer 40-årskrisen helt av seg selv? Eller trer samfunnet den over hodet på oss? Jeg oppsøker psykolog:

     – Vi har en tendens til å gjøre den mer unaturlig enn den er. Alle livets overganger innebærer potensielle kriser, forteller Peder Kjøs.

     – Du må gjøre opp regnskap. Reorganisere livet på noen områder. Det skjer blant annet rundt førtiårsalderen. Mange opplever også lignende krisesymptomer rundt tretti- og femtiårsalderen, men førtiårskrisen er nok selve symbolet på denne typen livskrise.

     – Rammer den uavhengig av samfunnets forventninger?

     – En del av krisen er nok psykologisk betinget, men i tillegg finnes det fysiologiske og sosiale endringer i denne fasen som spiller inn. Kroppen begynner å preges mer av alder. Energinivået er ikke like høyt. Mange opplever også mindre seksuell lyst.  

     Det siste har jeg ikke merket så mye til. Men en kropp som verker litt mer? Jo. Litt mindre energi enn før? Jo, det stemmer vel, det også. Sofaen vinner stadig oftere over sentrum. Jeg trår stadig oftere og tidligere ut av rekka foran bardisken fredag kveld etter jobb. Nesten like ivrig som Bjørndalen etter å komme meg i mål. Hjemme. Med Gullrekka i blikket. Rekker du meg fjernkontrollen?

Når sluttet festen? Når begynte livet?

Mindre energi til tross, på treningsfronten holder jeg koken. Kanskje enda mer enn før. Positivt, tenker du? Neida, nok en sørgelig bekreftelse på den gryende midtlivskrisen. Symptomene er nemlig klare. Du beveger deg så fort du klarer. I løpetights. Så fort du kan bortover en landevei. Maratonmannen. Eller på ski. Birkebeiner deg gjennom løypa mens harehjertet slår raske dobbeltslag. Så fort du makter. Forsøker å løpe fra tankene dine. Staker febrilsk i et fånyttes forsøk på å få en luke til skrikene inni deg.

Personlig avviker jeg fra noen av symptomene. Ja, jeg trener ofte, men jeg har ikke behov for å slepe meg gjennom fire mil, hverken på asfalt eller snø. Trening skal være sunt, tenker jeg. Belaster jeg kroppen for mye, er det usunt – ergo vil jeg dø tidligere. Og det vil jeg jo ikke.

     Jeg er livredd for døden, og jeg har aldri forstått de som ikke har det likedan. Det er jo dette punktet som skiller oss fra dyrene. Vi er de eneste som er bevisste vår egen forgjengelighet. «Jeg er ikke redd for å dø selv, men jeg er redd for å miste noen jeg er glad i», hører jeg ofte folk si. Hallo! Hva tror du skjer når du dør? Du mister ikke bare en du er glad i. Du mister alle. Samtidig!

Pulsklokka slår. Sekundene går. Tikk. Takk. Tikk. Takk.

Forsøker febrilsk å trykke på pause. Det er som om tiden er stappet full av anabole steroider. Da jeg var liten, føltes en sommer lang som et helt liv. Nå rekker jeg knapt å tenne grillen før høststormen blåser glørne i øya på meg. Så skal vi være like kalde igjen i åtte nye måneder. Kalde som lik.

     Da jeg var tjue, kunne jeg optimistisk tenke: Jeg har kanskje levd en femtedel av livet. Nå, tjue år senere, tenker jeg at jeg mest sannsynlig er halvveis. For en dramatisk forskjell!

Tikk Takk

Menneskene rundt deg gjør sitt beste for å døyve smerten. Førti, feit og ferdig? Næhæhæi – gjelder i alle fall ikke deg! Samtidig som de spyr ned Facebookveggen din med klisjeer som «Du er som en god flaske vin – blir bare bedre med årene» kommer de trekkende med alle livsløgners mor. Du har garantert hørt dem – mennesker som blir eldre og proklamerer med høy og tydelig røst at aldri, nei, aldri har vel livet vært bedre! Kroppsspråket kler ordene med kamuflasje. Men én ting glemmer de. Løgnen avsløres alltid gjennom de forpinte øynene.

Med fare for å fremstå som en hykler; noe riktig har påstanden likevel ved seg. Det finnes nemlig enkelte fordeler ved å bli eldre, utenom at du ikke er død selvsagt. Du blir klokere i all din uvitenhet. Tryggere i all din utrygghet. Og du blir mer selektiv. Du våger å ta plass og prioritere der du før lot andre velge plassen for deg. Du våger å velge bort, ikke bare ting, men også mennesker som ikke er verdt å investere i. Tiden er dyrebar, innser du, når du er på vei mot det tidløse.

Mens du kjenner smerten som kravler under huden. Panikken. Alt du ikke rakk.

Tikk Takk

Jeg er en bølge uten hav. Jeg bare later som jeg har kontroll. Skjelvingene pakkes inn som stilig rock’n roll. Likevel, jeg føler meg som en dans uten trinn. Ett nytt slag. Vender det annet kinn. Hey, psykolog Peder, har du noen gode råd? Spiller ingen rolle om de er dyre!

     – Det beste rådet jeg kan gi er å forsøke å godta situasjonen. Belag deg på at enkelte ting blir annerledes, og forhold deg til den alderen du faktisk har. Se etter verdi i den nye livsfasen og de nye rollene du får. Kriser innebærer alltid mulighet til vekst og utvikling. Du har valget mellom å lære ganske mye eller ikke å lære noe i det hele tatt.

     Jeg lar ordene synke inn sammen med rødvinen jeg aldri hadde sett meg råd til å kjøpe da jeg var tjue. Kjenner pulsen slå litt roligere. Puster litt lettere.  

Førti, masse feite opplevelser, ferdigsnakka!

Eller vent, bare ett spørsmål til, psykolog Peder! På vegne av alle menn som kommer etter meg: Er det mulig å styre unna krisen?

     – Nei, du kan ikke unngå livskriser, men det går an å takle dem bra. Mange velger fornektelse. Later som om ingenting endres, og lever livet som om de fortsatt er 25. Den taktikken funker ikke så godt på sikt. De vil bare utsette smellen. Dessuten er vel lite tristere enn godt voksne menn som fortsatt går rundt og kaller seg selv gutt?

Det er bare å ta det som en alfahann, tenker jeg og løfter blikket. Sola skinner inn loftsvinduet. Det er snart vår i luften. Utepils rundt neste hjørne. Jeg har ikke tid til flere bekymringer.

Og skal jeg fortelle deg det aller beste med å være førr?

Jeg er gammel nok til å vite bedre. Ung nok til å gjøre det likevel.

Foto: Godeste Egil Nordlien

Tørr kalkun & svidde drømmer

Enda ett år forbi. Det gjøres opp regnskap som skal puttes i ringpermer og stues inn i skap. Sammen med alle de andre årene som fôr like hastig forbi. 

     Utenfor er det kaldt. En gold gren rasler mot ruta. Det lukter kalkun. Et vindu åpnes, og livet siver sakte ut. Kjenner deg brått kvalm. Tenker på alle planene du har pønsket på, alle drømmene du har stått og drømt alle de andre nyttårsaftenene. Drømmene som blandet seg med duften av kalkun, før de forsvant opp i frostrøyk.

     Et annet sted i rommet står en dame og tenker på ungdomskjæresten, før hun lar tankene gli over til en plastisk operasjon hun gjerne skulle tatt. Eller var det én hun ikke skulle tatt? 

Brøytebilene står parkert i garasjen under kommunehuset. Snøen legger seg ikke lenger. En lykt blinker uregelmessig ved innkjørselen til skolen. Der du gikk mens livet fortsatt var lyst. Verden var en autostrada av muligheter. Highway verden! Du ventet bare på å få lappen. Så skulle alt begynne. 

Hvor lenge holder et håp? Fem år? Femten? Femti?

Rakettene slukes av himmelen. Drømmene forblir svevende. Setter seg som verk i kroppen. Litt verre for hver kork som sprettes. Helt til du går krokbøyd inn i den siste livsfasen og klager over hvor vondt det gjør.  

En gjeng ungdommer passerer til fots utenfor vinduet. Jakter på en fest de ikke vet om eksisterer. Leppene beveger seg raskere enn føttene. Taktløst. Sømløst. Skamløst.

     Inne i varmen står de voksne og presser frem ordene. Til liten nytte. Ingen hører likevel etter hva som blir sagt. Bomullen legger seg som et beskyttende lag over alt som brast. Fyrverkeri. 10..

9.. 8.. 7.. 6.. 5.. 4.. 3.. 2.. 

1! 

Du løfter glasset og skåler. Kjenner boblene. Ett lite øyeblikk. Kullsyren som kiler nedover halsen. 

Når solen er slukket og lyset blitt til mørke. Jeg har elsket deg så høyt.

Et par slår seg ned like inntil bølgeskvulpene. Noen skal snart komme til å slukke solen. Det sterke, gule lyset skal snart forsvinne i havet, først mot den blå overflaten, blander seg til grønt, før det forsvinner ned mot den mørke bunnen. Det bunnløse mørket. Mens den ene plasserer hendene på den andres rygg. Den andres lår. Hår. Forsøker å rufse til uvillige, små krøller. Fingre som strever, strekker seg. Rekker seg mot den andres hånd. Hånden som trekker seg unna med et lite rykk. Munnen som strammer seg til et fåret smil. Frister få det til å forsvinne. Prøver å kysse, men den andres munn sørger for at leppene bare møtes, kjapt, flyktig, like tørt som underlaget. Blikket festet rett fram, ikke til siden. Hadde øynene hans sett til siden, inn i dine, ville øyeblikket badet i en blank brønn. Om øynene hans hadde sett inn i dine. I stedet ser de rett frem. Øynene til han som ligger ved siden av deg. Han du en gang kjente. Han som har blitt en fremmed uten at du rakk å legge merke til det. 

Hånden din glir ned mot vannflasken. Du løfter flasken fra sanden. Skrur av den blå korken. Lyden av den siste, levende kullsyren er for lengst preteritum, fortid, forbi. Like stille som hjertet hans er lyden, lister forsiktig frem hvert slag, hvert sekund. Du lener hodet bakover, setter flasken på høykant, og i samme bevegelse fører du den mot ansiktet. Slik at innholdet skjuler stier av sorg som renner nedover kinnene dine.   

     
Øyeblikk du ikke vil se. Ikke vil kjenne.    

Ser du det ikke selv? Kjenner du det ikke? Hører du ikke hvor rolig hjertet slår i sanden ved siden av? Hjertet som aldri gjør et eneste, ekstra lite lykkehopp. Ikke ett eneste, lite hopp. Aldri. Noen gang.

     Jo, selvsagt kjenner du det. Like sterkt som lyset fra solen, solen som brennmerker deg i pannen før den slukkes. Bare jeg gir enda litt mer kjærlighet, tenker du. Ofrer litt mer. Jeg klarer jo det. Bare jeg viser enda litt sterkere hvor mye jeg bryr meg. Da blir alt bra igjen. Alt var jo så bra. Var det ikke? Jo, bare jeg gir enda litt mer kjærlighet. Da vil øynene hans se, hjertet hans kjenne, hoppe over et slag. 

Følelse av fortid blandes i nåtid. Mens du kjenner desperasjonen bre seg som en kreftsvulst fra hjertet og ut i kroppen. Ut i hver eneste celle i kroppen. Hele kroppen er en stor, verkende kreftbyll. Smerten kravler under huden på tusenvis av små insektben. Og hjertet ditt blør.

     Jeg har elsket deg så høyt at jeg ikke vet om jeg kan være alene lenger. Så høyt har jeg elsket deg. Jeg orker ikke starte på nytt. Tenker du. Jeg orker ikke bli forlatt. Jeg blir litt til. Selv om jeg innerst inne vet at jeg bør gå. 

     Du burde gjort det for lenge siden, tenker du, mens leppene dine nærmer seg hans, hånden stryker ham vart over kinnet. 

Kjærester ingen adgang!

Velkommen til Rio! City of God. City of Sins.

Eimen av brent gringohud blander seg med marihuana over Ipanema-stranden. Mañana, mañana. 

Det er som om hele byen har trykket på pause. Dj´s for dagen er de lokale cariocaene. Som stolte bautaer meislet i stein, står de der. Foran et overfylt, pulserende dansegulv av sand.

     Ja, de står, minst like mye som de sitter. De hyrer strandstoler, men det er mest for å ha et sted å henge håndkleet virker det som. Så der står de. Kikker oppover, nedover. Oppned. Bakover, sidelengs. Baklengs. Mens de retter på badebuksa i ett bankende kjør. Speedo Gonzales.

     Glinser i sola, sola som går sin seiersgang fra Arpoador, surfernes favoritt, over Posto 8, 9, 10 og 11. Helt til den sier takk for følget og går ned i vannet bortenfor fjelltoppene Dois Irmãos (to brødre) og Vidigal, favelaen med byens beste utsikt - dit for kriminelt få år siden ingen skulle tru at Beckham kunne bu. (Ja, han har visst kjøpt seg hus her).

     Før den forsvinner i havet, som et omvendt fyrverkeri, en synkende salutt, skal solen rekke å farge himmelen gul, så oransje og rød, men før solen skal komme så langt skal øyne møtes, begjær gjøres levende, noen ganger gjengjeldt, andre ganger ikke. Atlanterhavet kjøler ned hete hoder. Og selv om svetten renner bare ved å være til, løper kroppene forbi i joggesonen rett bortenfor. Et skritt fram, to blikk tilbake. 

     Med noen hundre meters mellomrom står stativene lagelig til for dips, chins og armhevinger. T-skjorter eller singlets er like uvanlig som å høre Skavlan starte en setning  uten ”eh”.

    ”Eh eh I love you when the sun comes up! I love you when the sun goes down. Love you when the sun goes down, and the sun comes up!” LidoLido gir lyd til lerretet. Libido. Føttene er trommestikker som holder takten.  Kilometer på kilometer med sand. Land for å se og bli sett. Se deg ikke tilbake. Ikke nå. Turn up the life!

Og når det er karneval, parader og fest, skrus volumet på max. Høyere, hetere! Ipanema prøver å finne pustehull mellom menneskemassene som har stimlet sammen for å glemme alt som er vanskelig. I kveld tenker vi ikke! I kveld lever vi bare. I kveld lever vi drømmer. Våte drømmer.

     Festfolket trenger ikke språk, her er for mange mennesker, for høye på livet. Kroppsspråket tar over. Der hvor Esperanto feilet, lever kroppsspråket i beste velgående. Og man taler i tunger. Dype samtaler. Kristus må vri seg på sokkel-lesten i fortvilelse der han står oppe på Corcovado-høyden og våker over byen. Aldri fred å få.

Det burde vært dørvakter utenfor Rio. Dørvakter som løftet armene ut til siden og sa: ”Kjærester slipper ikke inn!”

     Å ha med kjæreste hit er nemlig som å ta med lunken Ringnes på boks, mens festen flommer over av iskald, fresh øl fra kran.

     Og du holder fast ved din boksøl med den samme etiketten som du alltid har drukket av. ” Yeayh, jeg liker min lunkne Ringnes jeg. I´m the only one who needs a cure for unwanted stiffness."

     Men nå tar dørvakta tak i skulderen på kjæresten din: ”Sorry, du slipper ikke inn!”

     Og du, du kan ikke gjøre annet enn å trekke på egne skuldre, du har jo tross alt reist langt, kan ikke la hele turen gå til spille nå, det er jo en god del penger som allerede er betalt. Frister få det til å se troverdig trist ut, selv om du vet at det fårete smilet som allerede har tatt bolig i ansiktet ditt forteller mer enn tusen bortforklaringer.

     Det er ikke annet å gjøre enn Kiss and tell:

     ”Ses når jeg er tilbake i Norge! Hvis jeg kommer tilbake...”
     Så får du passet ditt påskrevet og kan trå inn.

Jeg har vært i Rio seks ganger. Fem ganger uten kjæreste. Én gang med. Det var den første.

Vil jeg gifte meg igjen?

Jeg lurer på hvilken låt som skal bli signaturlåten for oppholdet, når jeg nå reiser tilbake til min "tredje hjemby" Rio de Janeiro. Låten som for alltid skal minne meg om den måneden som fortsatt ligger foran meg som framtid. Sist var det Lady Gaga´s "Marry The Night".
     Tre år har gått. Er jeg klar for å gifte meg med natten på ny? Eller har jeg blitt gammel, lat og vil legge meg klokka ni? Det gjenstår å se. Uansett, her er lyden av totusenogtolv, slik det hørtes ut den gangen:
    
Her om dagen brøt jeg ut i spontan latterkrampe for meg selv midt på gata, i det jeg passerte to lokale karer, lett lutede i ryggen, men med stolte, sølvgrå manker og nystrøkne skjorter. Akkurat i det jeg går forbi sier nemlig den ene noen ord som sammen hørtes prikk like ut følgende setning:

Hva skjer´a?

Han nærmest roper ut ordene. Kompisen sliter vel med hørselen, til tross for de store ørene, tenker jeg. Uansett, jeg klarer ikke la være å overdøve de påfølgende ordene med latter. Jeg forsøker å late som om jeg ler av noe annet. Et relativt håpløst prosjekt der jeg vandrer for meg selv. 

     Sannsynligvis finner du ikke dette fullt så morsomt som jeg gjorde. Poenget er vel at på samme måten som et par skaper sin interne humor, innser jeg at jeg kan være i ferd med å utvikle min egen interne enmannshumor. Vil det skape problemer for min reintegrering i det norske samfunnet når kalenderen bikker juli? Vel, den tid den sommersorg. Inntil videre plukker jeg opp alle små, rare hendelser og legger dem varsomt inn på den mentale minnepinne.

Solen går sin gang. Dagliglivet går sin gang. Nattelivet går sin seiersgang. Her er nemlig natten lang. Mens dere sover gjøres natten levende av ledige hofter og heftige rytmer. 
     Som alle somre har også denne sin signatursang. Den heter «Marry the night» og synges av Lady Gaga. Tonene fyller barer, diskotek og dansegulv. Dansegulv fylt opp av spreke kropper, store smil.

Vanligvis tilhører jeg ikke Lady´ens fremste fans, men jeg innser at jeg for alltid kommer til å ha et nært forhold til denne sangen. Den vil alltid fylle meg med minner. Minne meg på den gangen jeg hoppet opp i eventyrvogna. Veltet inn i en tilværelse jeg hadde ventet på. Så lenge. Akkurat så lenge at jeg ikke kunne vente lenger. Så lenge hadde jeg ventet. Den gangen jeg gjorde det jeg hadde drømt om. Sommeren jeg bosatte meg i Rio. Jeg og Rio de Janeiro. Lille meg og store Rio. Store meg og lille Rio. 

     Hver gang jeg hører sangen kommer jeg til å kjenne hvordan munnvikene trekker seg oppover. Mot gode minner, mest sannsynlig ispedd noen gram melankoli. Like fullt peker munnvikene oppover. Oppover langs kinnene. Sånn vil det alltid være. Selv den dagen jeg sitter lett lutrygget med store ører og nystrøket skjorte på gamlehjemmet, lener meg over, dulter kompisen min i siden og nærmest roper ut ordene: 

     

Hva skjer´a?