Dette har sittet langt inne. Langt der inne. Så lenge. I så mange år. Og jeg vet ikke helt hvorfor det kommer her. Kanskje et lite håp om at du på ett eller annet mirakuløst vis skal ramle over det. Vite hvordan det var. Hvorfor det ble som det ble. Selv om jeg ennå ikke helt vet selv.
Dette er en kjærlighetshistorie. Som ender slik kjærlighetshistorier gjerne gjør. I kjærlighetssorg. Historien handler om Daniel, min første, store kjærlighet.
Han kom over grensen, så og vant med følgende fem, første ord:
«Se inte så ledsen ut!»
Fulgt av verdens største smil. Verdens største, svenske smil. Og selvsagt verdens, mest charmiga smil. Jeg var inte så ledsen. I alle fall ikke da lenger. Halvorsen sitt ferske Oslohjerte hjertet ekstra denne kvelden, og mange kvelder fremover. Daniel ble nemlig. En god stund. Før han til slutt måtte reise tilbake. Jeg fulgte snart etter. Så vekslet vi på. Med studentøkonomi, 16 timers bussing annenhver helg. Sammen hver helg. Ukedager av savn. Forventninger. Om snart å være sammen igjen med verdens beste Daniel. Han som lo den aller fineste latteren. Pianofingrene som fikk frem den mest varsomme melodi og hendene som formet et hjerte. Mitt hjerte. I Hässelbygård.
Munnen som formet det vakreste smilet. Den samme munnen som hentet frem den ertende, varme latteren. Min kjærestes munn. Stemmen som sang. Min første kjærlighet. Forlovelse; mange år senere fortsatt min eneste. Ung og forelsket med fremtiden foran meg. Foran oss. Helt til noe gikk galt. Først med meg, inni meg. Så med oss.
Var det avstanden? Var det redselen? Eller var det noe annet? Aller mest tror jeg det var alderen. Panikken som slår inn. Skal den første bli den siste? Være den beste? Hvordan kan jeg vite det uten å ha hatt noen andre?
Tommy tukler alt til. Først en gang. Så to ganger. Etter endelig å ha vunnet ham tilbake gjør jeg det samme på ny. Løper i panikk. Fra min egen skam, sjalusi, redsel, angst. Fra han som kommer uanmeldt på døra mi i Oslo en tidlig morgen. Med røde øyne og slitne kinn som har fått være våkne på skulderen til en ukjent dame hele bussnatten opp fra Stockholm.
Vi går, og vi forsøker finne ord. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Han finner dem igjen når han drar: «Den man elsker slipper man fri» sier han, verdens beste Daniel, mens han tar ringen av fingeren min, den ringen jeg ikke har klart å ta av selv, putter den i handa mi og lukker den vart med sin hand over. Så snur han seg og går ned trappetrinnene. Jeg hører det fortsatt. Tårer som treffer trinn.
Senere:
Telefonen ringer. Jeg vil ta den, men jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal si. Klarer ikke si noe. Så jeg lar være. Lar den ligge. Hører lyden av ringetoner som fånyttes forsøker å overdøve gråten. Min gråt.
Går på skole, går på jobb. Forsøker glemme alt. Merker ikke en gang at mobilen blir stjålet. Ett par døgn senere får jeg den sperret. Blakk og nede. Livet er sperret. Ingen linje ut, ingen linje inn. Flatt batteri. Får ikke kjøpt ny på tre uker. Og jeg har tenkt og tenkt. Tenkt du kan ha trodd at jeg sperret telefonen på grunn av deg. Kjenner den dårlige samvittigheten velte frem, spiser meg innenfra. Jeg skulle tatt kontakt så mange ganger. Forklart. Men jeg visste ikke hva jeg skulle si. Så jeg lot det være. Igjen og igjen. Tenker til slutt at det vil være bedre for deg ikke å høre fra meg igjen.
Årene går, det har gått femten år. Femten år. Om fem år er det like mange år som jeg var den gang da. Nå vet jeg ikke lenger hvor du er. Ser deg verken i telefonkatalogen eller på Facebook. Sannsynligvis har du aldri laget noen profil. Du har jo så mange venner å ta vare på. Være der for, verdens beste venn, verdens beste Daniel. Du har nok ikke tid til å sitte foran PC-skjermen. Kanskje har du kjæreste og familie også å bruke tiden din på nå. Jeg håper det. Jeg håper det har gått deg så inderlig vel! Jeg vet ingen i hele verden jeg unner det mer. Det største hjertet, den hjerteligste latteren, den latterligste humoren.
Når jeg lukker øynene ser jeg hjertet, da hører jeg latteren, gjenopplever øyeblikket. Da ser jeg deg. Slik du var den gangen. Slik vi var den gangen. Den gangen du sa:
«Se inte så ledsen ut!»
Og hvis du noen gang skulle se dette, Daniel. Da vet du nå at du alltid vil være der. I hjertet mitt. Selvsagt vil du det. Du vant den første delen. En stor del.
Verdens fineste Daniel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar