Hey, la oss bare innrømme det. Ingen av oss liker forandring. Vi vil at ting skal være slik de var. Når de var bra vel og merke. Og sett i fortidas lys var jo alt bare bra, var det ikke?
I dag kreves det at vi er omstillingsdyktige, at vi ikke bare går inn i, men hyller, ja nærmest svøper oss i forandringen.
Og ting er forandret. Det innser jeg stadig vekk i min melankolske undring over tilværelsen. Det vil si - det er ikke slik at jeg konstant tenker tilbake, men det kommer en tid også for melankoli. Innimellom alle de hastige forandringene, husk å smile før neste endring, smiler villig vekk, endringsvillig. Mens du egentlig vil vekk. Til en annen tid. Fortiden.
Slik jeg kjente det stakk i meg på kaffebar her for litt siden:
Jeg bestilte min lille sorte og ble møtt av et stort smil fra den unge herren bak kassa. (Det er på sin plass å markere aldersforskjellen ved bruk av ord som «den unge herren»)
Han kan vel ha vært rundt 22-23 år. Samme alder som Halvorsen da han jobbet seg opp på kaffebar med studier på si. Verdens beste kafé, kaffebar (på dagtid) og bare bar (om kvelden) - Bar de Stijl. Der ble jeg kjent med fantastiske mennesker, både foran bardisken og ikke minst bak. De beste kolleger man kan ønske seg, de beste venner. Og vi hang. Fortsatt blant mine aller beste å henge med, Camilla, Kjell Åge, Trine og vår uslåelige hus-dj Cristina! Og «alle» visste hvem vi var, men det spilte ingen rolle. For vi visste det bedre selv enn noen andre. Hvem vi var. Og hvem vi ville bli. Vi hadde funnet en trygghet. I oss selv. I hverandre. Menneskene, stedet, det var som et hjem. Samtidig bodde jeg i verdens fineste (og billigste) kollektiv med de beste folka man kunne tenke seg å bo sammen med, Lena, Hedda, Anne og Lars, siden også bestis-Kjellis.
Multimusikertalent, i beste forstand merksnodige og godeste Lena vegg i vegg med meg, som stadig banket på og ville «vise» en ny sang hun hadde tryllet frem. Og jeg lot meg imponere. Glede. Ett rom lenger bort i gangen - fargerike, herlige Hedda - hun som pratet komplett uforståelig tsjekkisk veldig raskt på sene kvelder, etter røde strømmer av god drikke, hun som intenst lyttende med øret tett inntil stadig var like overbevist om at insekter hadde tatt bolig i den store, blanke radioen på kjøkkkenet. Enda en dør lenger til høyre, Anne, omsorgsfull og god, litt eldre, litt mer fornuftig enn alle oss andre og følgelig mor i huset, eller det vil si i vår romslige Majorstuleilighet på 226 kvadrat med skjeve tregulv. Og borterst i gangen, nærmest badet, stillfarne, snilleste Lars med sitt underfundige smil og varme vesen. Han som senere har blitt en suksessfull barnebokforfatter, sogar filmmanusforfatter. Til sammen uten tvil verdens beste kollektiv!
En gang iblant fantastiske fester, med føtter som fylte hver centimeter av leiligheten. Dagen etter var det bare fotspor igjen. Pluss oss fem da. På kjøkkenet. Omgitt av latter over alt det rare som hadde skjedd kvelden før, mens vi i fellesskap tryllet frem en vidunderlig dagen-derpå gulrotkake. Ja, gjerne bortsett fra Hedda da, fortsatt intenst opptatt med å lytte etter radioinsektene.
Ikke bare insekter var velkomne i kollektivlivet. Vi hadde også husspøkelser i denne fortryllende, vakre, gamle leiligheten som visst nok hadde rommet bordell i eldre dager. Det forklarte de små numrene på hver dør. Særlig spøkte det på Annes rom. Rommet med balkong. Der hendte det man våkna av at senga regelrett rista.
Men vi lot oss ikke skremme. Dette kollektivet var inkluderende! Vi hadde plass til både fargerike gjester - musikalske og umusikalske, insekter og spøkelser. Selvsagt hadde vi det. Framtida lå foran oss. Framtida utenfor de store vinduene. Ut mot Valkyrien plass. Ut mot verden. Kun fire etasjer ned en svingete trapp. En trapp jeg husker jeg alltid gikk ned med forventning, og opp med glede.
Når jeg gikk ned var det gjerne på Bar de Stijl jeg havnet, enten jeg skulle på jobb eller hadde fri. For å møte de jeg var blitt så glad i. Som på kort tid ble de aller næreste.
Selv om vi var slitne på åpningsvakt lå latteren aldri langt unna. På kveldsvakt skyndte vi oss å stenge, utålmodig ville vi videre. Med ulovlige, lange blikk kikket vi på hverandre før vi stengte ned porten: "Ja, vi kan gjøre det", sa blikkene før vi fylte kaffebeger med take-away øl til Oslos hyggeligste personalpris. Under et alibi av alkoholholdig skum forsvant vi ut. Ut I skumringen med store smil om munnen. Lykkelige. Og ingen kunne vite hva som egentlig skjulte seg under overflaten. Berusende, ungdommelig lykke med plastlokk.
Et par, tre timer senere var vi gjerne tilbake. Der satt vi, med lukket dør, pakket inn av hverandre, gode samtaler, sannheter, halvsannheter og regelrette skrøner. Med verden foran oss. Omgitt av verden, men likevel helt i vår egen verden. Den beste verden som var å være i. Helt til dagen kom og minnet oss om at det var på tide å danse hjemover.
«En stor dagens, vær så god!»
Den smilende unge herren rekker meg begeret med hvitt lokk og vekker meg tilbake til virkeligheten. Den jeg lever nå, 10-12 år senere. Den tiden jeg om nye 10-12 år innimellom kommer til å tenke tilbake på. Med melankoli, lengsel.
Blanke øyne smiler tilbake. Takknemlig.
Takknemlig for alle mennesker jeg har møtt. Mennesker som fyller livet med mening. Menneskene og fortida som har gjort meg til den jeg er i dag. Det er hva jeg tenker på mens jeg tar begeret med kaffe - ikke lenger «ulovlig» alkohol - åpner døra og myser mot sola, mot framtida.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar