«Jeg lukker øynene og ser eventyret stå skrevet i røde bokstaver: Tre. To. En.
Det er nå det begynner.»
Disse ordene avsluttet første blogginnlegg og innledet reisen. For snart seks måneder siden. Og nå har jeg kommer dit, i motsatt ende. Hit. Så fort. Og så langsomt. Så fort og så langsomt samtidig. Det er slik det føles. Jeg er ved veis ende.
I det siste har det føltes riktig å tenke på at jeg snart skulle vende tilbake. Den følelsen har fått meg til å forstå at jeg har oppnådd det jeg ubevisst ønsket med hele reisen.
23 bloggluker har jeg jeg åpnet i min «julikalender». Startet i Sør-Amerikasommer og slutter i Europasommer. 24 uker har jeg reist, sett, gått, løpt, sakte og raskt, opplevd, levd på egne ben. På vei. Utover i den store verden. Innover i meg selv. Utover og innover. Til samme tid. Et halvår jeg hadde unnet alle. Alle mine venner. Fiender og for den saks skyld, men jeg tror ikke jeg har noen. Ikke som jeg vet. Flere venner har jeg fått. Og ikke minst: Jeg er tettere på meg selv enn noen gang tidligere.
Et halvår. Så viktig. Så fint. Så sammen. Så alene. Så sårbar. Så sterk. Mange gleder, noen sorger, savn. Latter, noen tårer nedover kinn. Jubel, litt angst. Det er livet selv som har omgitt meg. Og jeg har vært hovedpersonen. Hovedperson i mitt eget liv. Hovedperson i livet.
Og det aller viktigste jeg sitter igjen med?
Jeg vet at jeg klarer meg.
Alltid.
Uansett.
Jeg føler jeg har fått dobbel bunn. Slik jeg trodde. Det jeg hadde fra før, og alt det nye jeg har lagt til. Klokere vet jeg ikke, men dette vet jeg:
Grunnmuren har vokst. Fortsatt sterk og samtidig skjør på sitt vis, men aldri har den vært mer stabil. Jeg står stødigere enn noen gang og vet at jeg klarer meg. Alltid og uansett.
Det føles som en viktig, god ballast når jeg nå starter på en ny reise. Det er den som skjuler seg bak luke 24. Den aller største luken: Veien videre. En ny vei. En vei der jeg forhåpentligvis etter hvert vil møte en jeg kan ta i hånda og gå den sammen med. Gå veien, mens den blir til. Veien som blir til av våre skritt. Hvert eneste skritt. Hverdagen. Hver dag.
Dette håper jeg å ta med meg:
Ambisjonen om å prøve og gjøre hver dag til en ny opplevelsesrik reise; hver eneste en av alle disse dagene som skal komme. Reisen trenger ikke være stor, men likevel, ambisjonen er nettopp det den er. Skape gode minner. Hver dag. Leve. Oppleve. Utover. Innover. Langs med. Av og til ett skritt foran, iblant ett bak. Tryggheten i å vite at man alltid snart igjen er ved siden.
Her stod jeg for seks måneder siden:
Avreise. Start. Og alt jeg hadde med meg var tre ord. Tre ord risset inn på underarmen, i tilfelle jeg noen gang skulle miste dem av syne. Tre ord for alt. Alt oppsummert i tre ord.
rødt eller ingenting
Tre ord jeg har reist med. Tre ord jeg visste var alle ordene jeg trengte å vite, alt jeg trengte å eie. Tre ord jeg har forsøkt å fargelegge reisen med. Tre ord som jeg så vel jeg kan skal fargelegge resten av livet med. De samme tre ordene.
Her står jeg nå:
Omgitt av rødt. Over, under, bakenfor, rød horisont.
Tre ord. De er alt jeg trenger å huske. Hver for seg enkle, små ord. Tre ord.
Tre.
To.
En. Slutt!
Det er nå det begynner
|
Jeg har flydd høyt |
|
Jeg har undret meg over hva som skal komme
|
|
Jeg har danset |
|
Jeg har vært på verdens største fest
|
|
Jeg har grått |
|
Men jeg har ledd oftere |
|
Jeg har levd for øyeblikket |
|
Jeg har opplevd øyeblikk av magi
|
|
Jeg har balansert |
|
Jeg har snurret rundt meg selv noen ganger |
|
Jeg har surfet på en bølge av opplevelser |
|
Jeg har sett kveldens dronning komme og gå
|
|
Jeg har iblant sett verden på en måte jeg ikke har gjort før
|
|
Jeg har opplevd paradiset
|
|
Jeg har sett fattigdommen på nært hold
|
|
Jeg har vært på toppen. Og jeg har tittet ned
|
|
Jeg har iblant begravd meg i tanker, men jeg har alltid holdt hodet over sanden
|
|
Jeg har sett framover |
|
Og jeg har sett bakover |
|
Jeg har kikket opp |
|
Jeg har bare hengt, funnet roen
|
|
Jeg har lengtet etter gode, gamle venners trygge hender
|
|
Jeg har blitt blendet av solnedgangen
|
|
Jeg har sett de søteste klovner og kjent at jeg har likt dem, jeg som aldri har likt klovner før
|
|
Og jeg har sett de vakreste smil
|
|
Jeg har bodd under en rød himmel
|
|
Jeg har kjøpt prinsessekjoler til mine to, nydelige, nye små onkelunger som ble født mens jeg var borte |
|
Jeg har følt meg som en i mengden
|
|
Jeg har kjent meg unik
|
|
Jeg har vært mer bak kamera enn foran |
|
Jeg har sett verdens dårligste, men likevel mest sjarmerende mimeartist på nært hold
|
|
Jeg har måttet kaste notene og improvisere
|
|
Jeg har vært sint
|
|
Jeg har fraktet rundt på tre, store fotografier som jeg bare måtte ha
|
|
Jeg har latt meg sjarmere av varme. Av en annen kultur
|
|
Jeg har sett mennesker vakrere enn malerier
|
|
Jeg har levd i en verden full av farger
|
|
Jeg har smilt til fremmede. Og fått smil tilbake. Noen større enn andre
|
|
Jeg har sett lykken på nært hold
|
|
Jeg har følt meg som en unge
|
|
Og jeg har kjent meg gammel
|
|
Jeg har kjent dødsangst, fryktet dagen da jeg ikke lenger skal få muligheten til å oppleve alt det rare, morsomme, noen ganger litt farlige men mest av alt fantastiske som er å oppleve i denne verden
|
|
Aller mest har jeg bare levd. Bare vært Tommy. Med hjertet utenpå.
Til alle jeg har møtt på veien, alle dere som har fulgt meg med fine ord (det har varmet veldig) og sist men ikke minst meg selv: Takk for reisen!
|
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar