Kanskje er du en av dem, hvis ikke har du uansett sikkert lagt merke til dem: Mennesker som blir eldre og proklamerer med høy og tydelig røst, at aldri, nei aldri har vel livet vært bedre!
Kroppsspråket kler ordene med kamuflasje. Men en ting glemmer vi. Løgnen avsløres alltid gjennom øynene.
Vi fremsier ordene i ett forsøk på å overbevise oss selv. Aller mest for å trøste oss selv, samtidig gir det og trøst til andre. Ordene vokser frem til en stor, kollektiv løgn. Den aller største av livsløgner.
Noe riktig har påstanden likevel ved seg. Det finnes nemlig noen fordeler med å bli eldre:
Du blir klokere i all din uvitenhet. Tryggere i all din utrygghet. Og du blir mer selektiv. Du våger å prioritere der du før lot andre velge plassen for deg. Du våger å velge bort, også vennskap som var, men ikke lenger føles viktig og riktig å bruke tid på. Tiden er dyrebar; innser du når du er på vei mot det tidløse.
Det er oftest disse elementene som trekkes frem når vi skal legitimere vår kollektive livsløgn. Men innerst inne vet vi likevel, selv om vi aldri sier det høyt, at livet er lettest i den første fasen. Der hvor vi ikke er bevisst vår egen forgjengelighet. Der døden føles så langt unna at vi ikke føler grunn til bekymring. Vi er udødelige. Og vi kan klare hva som helst.
Etter hvert brister illusjonene, ballongen spises opp av himmelen, blir borte. Vi ser at alle drømmene vi hadde kanskje skal forbli svevende i sin opprinnelige form, at alle målene vi satt oss kanskje aldri skal bli til tellende resultater. Det setter seg som verk i kroppen. Litt verre dag for dag. Helt til du går krokbøyd inn i den siste livsfasen, fase tre, og klager over hvor vondt det gjør. Den psykiske smerten er verst. Resten er symptomer. På ett liv som ikke ble slik du hadde tenkt.
Det verker så vondt. For hver dag som går verker det litt mer. Døden som den siste dommer over livet ditt er en dag nærmere. Og du kjenner den uutholdelige, lammende følelsen bre seg i hver celle i kroppen. For alt du ikke rakk.
Tikk takk..
Og døden som kommer nærmere for hver natt er nå også i drømmene dine - når du endelig har sovnet. Drømmene som er vonde, like vonde de som en lang, mørk våkenatt. Drømmene som heter mareritt. Du er i fase to av livet, og du har skjønt at du ikke er udødelig likevel.
Noen gripes av panikk. Innad. Utad hevder de fortsatt med overbevisende stemme, men med øyne som avslører løgnen, at alt blir bedre og bedre jo eldre du blir.
Det er bare å innse det. Du har blitt en del av vår kollektive livsløgn. Og når du innser det har du to valg:
Resignere, og ende opp slik frykter aller mest, som gammel, bitter og full av verk. Angrende på alt du ikke gjorde, drømmene du aldri fulgte. Eller du kan starte her og nå - fylle livet ditt med opplevelser, mennesker - skape minner som gjør at når den dagen kommer kan du trekke et siste, lettelsens sukk, og med et smil om munnen si at livet var godt. Hele veien ut.
Livet er for kort til ikke å leves med lidenskap!
Det min venn, er ingen løgn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar