Og aldri så vi lenger tilbake. Aldri lenger frem. Dette er vår historie.

Vi skal komme til å møtes på en benk i parken. Det skal komme til å være en torsdag ettermiddag i slutten av april, eller tidlig mai. Ikke en av de perfekte vårdagene, litt overskyet, men likevel med et streif av sol, eller to, nok til at vi i ettertid skal komme til å huske den litt bedre og gjenfortelle den som en perfekt vårdag, en slik dag der du kjenner solen varme ordentlig for første gang det året, ikke bare en der du ønsker så hardt at den skal varme at du tror den faktisk gjør det. Nei, en slik dag da solen faktisk varmer helt av seg selv. 

Du skal komme til å se på meg. Uten at noen av oss har sagt ett eneste ord skal du komme til å begynne og le. Jeg skal spørre hva du ler av, og du skal komme til å svare: Jeg vet ikke. Uten at du klarer å stoppe. Jeg kommer til å le med.
Vi kommer til å avtale og møtes dagen etter, samme sted. Vi kommer til å sitte på benken og øse historier om verden og oss selv, mest oss selv, og vi kommer til å glemme at mørket har tatt over for dagen. Du kommer til å si: Lukk øynene og tell til ti. Jeg kommer til å gjøre som du ber meg om, og når jeg åpner dem er du borte. Det kommer til å ta meg cirka tre sekunder å finne ut at du har gjemt deg under benken. Og jeg kommer til å tenke at det er håpløst romantisk, som i en dårlig amerikansk film, likevel skal jeg komme til å elske det. 
Vi kommer til å tilbringe hele den påfølgende helgen sammen. Jeg skal ikke komme til å ta blikket fra deg en eneste gang. Jeg skal komme til å tenke at du er det vakreste jeg noen gang har sett. I det du ser på meg og begynner å le. Akkurat slik du gjorde i parken tre dager i forveien.
Tre uker senere kommer vi til å flytte sammen, overbevist om at ingenting kan gå galt. Vi skal komme til å kle oss nakne for hverandre. Den sommeren kommer vi til å ligge så tett at kroppene våre ikke får puste.
Det skal komme til å gå bra i ett år, to, nesten tre. Ikke det at vi aldri skal komme til å krangle. Det kommer vi nemlig til å gjøre iblant, ikke så ofte, men definitivt oftere enn aldri, og når vi krangler, da skal vi komme til å krangle høyt. Men vi kommer alltid til å vite at vi er venner før vi legger hodet på puta og kroppene tett inntil hverandre. Etter en krangel skal du alltid komme til å si: Jeg er så glad for at vi kan ha en deilig, frisk krangel! Tenk om vi aldri kranglet? Jeg håper vi kommer til å kaste gebissene etter hverandre på gamlehjemmet! Så skal du komme til å se på meg og le, slik du alltid kommer til å gjøre etter at vi har kranglet og du har sagt nøyaktig de samme ordene som etter hver krangel.
Så skal jeg komme til å kjenne latteren stilne. Kjenne tusenvis av insektben kravle under huden. Jeg kommer til å bedra deg. En gang. To ganger. Tre. Brøler angsten frem, mens jeg ligger over en annen, fyller ham med min redsel, og det eneste jeg skal komme til å se er deg.
Så skal jeg komme til å fortelle alt. Jeg kommer til å se ansiktet ditt visne. Selv om det vannes av tårer. Jeg skal komme til å tenke at jeg ikke visste det fantes så mange tårer. Det kommer til å være alt jeg klarer å tenke mens du ligger foran meg. Et gråtkvalt hvorfor skal komme til å fylle rommet. Og selv om jeg kjenner at alle ordene er så små, så kommer jeg ikke til å klare å si ett eneste ett av dem. Det eneste jeg skal komme til å klare er å snu rundt. Jeg kommer ikke til å gråte før jeg er alene. 
Selv om du kommer til å si at du er villig til å prøve, prøve å forstå, skal jeg komme til å forlate deg. Hver dag, hver time, hvert sekund kommer jeg til å kjenne deg, føle deg, se deg, lukte deg, latteren som ga meg liv, dreper meg innenfra. Jeg kommer til å kjenne at alt jeg vil er å være nær, og jeg vet jeg må være borte. Ett år, to, nesten tre. 
Så skal jeg komme til å vende tilbake. Det kommer til å være en tidlig vårdag. Ikke en av de perfekte vårdagene, litt overskyet men med et streif av sol, eller to. Jeg skal komme til å se på deg. Uten at noen av oss har sagt et eneste ord skal jeg komme til å begynne å gråte. Du skal spørre hva jeg gråter av, og jeg skal komme til å svare: Jeg vet ikke. Uten at jeg klarer å stoppe. Du kommer til å gråte med.
Jeg skal aldri komme til å forlate deg igjen.  

Brenn ned epletreet!

Etter vinter kommer vår plan

Brenn ned epletreet! 

Flammen følger med

Fryktløst lykkelige min venn

La oss være små igjen

Brenn ned epletreet! 

Den brente skrotten faller ikke langt fra stammen

Vår egen stamme

Utskudd og blinkskudd

Skudd i blinde

Alt, absolutt alt å vinne

Hver mann hver kvinne

Små

Brenn ned epletreet!

Stod før

Ligger nå

Lykkelige sammen

Grønne, ikke blå

Som epleslanger kryper vi fram

Uler mot sola

Ta en stor bit før den råtner

Flammen følger oss

Selv etter at sola har gått ned

Brenner våre spor

Uansett hva som kommer

Lar det bare skje

Brenn ned epletreet!

Umodne
Kart uten retninger

Nord blir sør

Rett vest går mot øst

Vi er globuser som ruller i askegrått gress

Absolutt ingenting er et must

Skrøner slukes utygget og rå

Bare en ting gjelder

Brenn ned det satans epletreet

Nå! 

 

Jeg bare later som

Jeg bare later som jeg er normal

jeg roper høyt når ingen ser

Jeg ler når andre gråter

gråter når andre ler

Jeg er en kvadruppel salto som ingen klarer å lande

en piruett uten ballett

Jeg bare later som jeg ikke trenger noen

jeg seiler på et blått laken når jeg legger meg

Jeg er en bølge uten hav

Gi meg løgnene dine i kveld

det spiller ingen rolle likevel

Jeg bare later som jeg har kontroll

skjelvingene pakkes inn som stilig rock´n roll

Jeg er en dans uten trinn

Ett slag
vender det annet kinn

Jeg er en tango uten to
En simpel paso doble i to fjerdedels utakt

Et brev uten avsender
frankert, men uten frakt

Jeg bare later som jeg kan stå

later som jeg kan gå

Min tur? Når? Nå?

En av dem som alltid håper på hell

jubler når jeg taper likevel

Jeg er en ball med harde kanter

Jeg bare later som jeg ruller rett frem

Jeg er fjellsiden. Rett opp. Rett ned

Jeg er han som må leses mellom de bratte linjene

Jeg bare later som tiden står stille

jeg er øyeblikket fortapt i evighet

Jeg er skyggen som bannlyser det sorte i sort

Jeg bare later som du er min

hjertet mitt slår ensomme dobbeltslag

Jeg er rødt mot rødt. Eller ingenting

Gi meg løgnene dine i kveld

jeg står oppreist likevel

Mitt julemirakel

Dette skal ikke handle om jomfrufødsler, eller andre mirakler som visst nok skal ha funnet sted for godt og vel to tusen år siden. I stedet er dette ordene om et lite mirakel jeg selv ble vitne til noen juler tilbake i tid.
    Som en av mange med foreldre på to ulike steder, deler jeg meg i to hvert år. Det er her, midt imellom, jeg befinner meg nå. I bussen. På vei fra mor til far. Om få sekunder skal mirakelet finne sted.

Et mirakel, eller under, defineres som en uforklarlig eller uforståelig hendelse.
     Jeg husker ikke hva jeg undret meg over der jeg satt i bussetet. Sannsynligvis bladde tankene gjennom de seneste dagene. Gamle venner jeg hadde møtt igjen i jula. Venner det var altfor lenge siden sist man så. Kanskje undret jeg hvorvidt  årets aller siste julegaver ville falle i smak. Posen jeg snart skulle overlevere stod trygt i setet ved siden av meg. To pakker i glanset papir med engler. Rundt papiret gyllent bånd - med to, små merkelapper festet innerst, mot pakkens overside.
     Jeg husker at det bare var to andre passasjerer i bussen. En eldre dame et stykke framfor meg, og en yngre et stykke bak. Folk flest satt vel hjemme rundt spisebordet og nøt sin 2.dags julefrokost.

Bussjåføren trykker rutinert inn bremsene, jeg merker at vi gradvis mister fart. Litt før de hvite stripene i fotgjengerovergangen, de som ikke lenger er synlige på grunn av snøen som falt natten i forveien, stanser vi helt opp. En liten jente med blondt, halvlangt hår og rosa strikkegenser skal krysse veien.
     Jeg tipper jenta er fem-seks år. Hun titter opp mot sjåføren. Smiler. Varmt. Kulda har tatt en dags juleferie.
     Så begynner hun å gå.

Noen hundre meter bortenfor ser jeg en personbil nærme seg. Raskt.
     Likevel tenker jeg ikke mer over det. Det er åpen slette - fri sikt. Sjåføren kan umulig unngå å se henne. Hun som skal krysse veien i rosa strikkegenser.
     Jenta passerer vår veibane. Forbi midtrabatten. Trår ut i motsatt kjørefelt. Ett skritt. To. Tre skritt.

Solen lager gylne striper i det lyse håret. Og bilen har kommet nærmere. Altfor nært!
Farten er like høy.

"Neeeeeeeei!", roper bussjåføren.
     Jeg blunder i samme sekund som jeg forventer å høre det grimme dunket. Tør nesten ikke åpne dem igjen. Redd for synet som venter.
     Presser dem opp. Da ser jeg det:
     Jenta som står like hel i den lille midtrabatten. I øyekroken rekker jeg så vidt å registrere bilen som forsvinner bak oss, høyt over fartsgrensen.
     Hva sjåføren i bilen tenkte på er ikke godt å si. Og selv undres jeg fortsatt hvordan det gikk til at jenta kom seg tilbake mellom veibanene. Der og da rakk jeg ikke å tenke stort. I stedet tittet jeg opp mot himmelen.
Den var knall blå.  

Kjærlighet + Tommy =Oslo

Jeg tror jeg er ganske bra på å se det vakre i det stygge. Ofte er det der blikket fester seg. Det perfekte er fint i øyeblikket, men blir fort kjedelig dersom innholdet bak fasaden ikke trigger. Det kan gå for folk, gjenstander og det kan gå for byer. Oslo for eksempel.
     For all del, jeg liker det vakre. Det er masse vakkert med Oslo. I Oslo. Men jeg tror kanskje det er det stygge jeg liker aller best; det som gjør byen så menneskelig og god å bo i. Jeg kan kle meg i løsnet graffiti. Kjenne meg som lavvann under Vaterlandsbroen. Eller høy som Postgirobygget. Høy og mørklagt. Man trenger liksom ikke pynte seg for byen.

- Kom som du er, sier den. - Slik jeg er som jeg er.

Jeg har dager hvor jeg føler meg vakker, jeg har sider som jeg føler er vakre og så har jeg andre dager der jeg føler meg stygg. Dager der sola brennmerker meg og gjør mine skjevheter og skavanker ekstra synlige. De dagene jeg helst bare vil forbli i senga, dra rullgardina ned og omsluttes av mørket så vondt det lar seg gjøre. Akkurat slik tror jeg Oslo tenker om seg selv og. Det er det som gjør oss til sjelevenner. Danner et usynlig kjærlighetsbånd. Et bånd som ikke lar seg bryte.

Jeg elsker byen min. Men iblant trenger jeg avstand. 
Tid og rom til å savne, slik man alltid trenger der hvor lidenskapen lever. 

Derfor skal jeg igjen pakke sekken, og i den hvite desembersnøen kommer jeg til å etterlate meg fotavtrykk som vitner om min vei videre. Og selv om snøen trolig vil smelte kommer minnet av de kalde, hvite fotavtrykkene til å brenne seg fast i hukommelsen min, slik at jeg finner veien hjem igjen til våren. Jeg vil vende tilbake slik jeg alltid har gjort.

     Og jeg vil kjenne at jeg fylles av en underlig, sterk glede. En slik glede du bare kan gledes av når du kommer hjem. Til dine egne. Til din egen by. Slik vil jeg altså fylles der jeg står med blikket vendt utover. Innover i meg selv. Mens jeg kjenner at det er her jeg vil bo. I byen min. Og jeg vil kjenne trangen til å rope det ut:

Oslo, din vakre jævel!

Kan man danse i himmelen?

Jeg har våknet uthvilt, jeg har våknet sliten, jeg har våknet med et smil, til og med av min egen latter. Jeg har bråvåknet kaldsvett, redd av drømmene som red meg. Men aldri, ikke før i dag, har jeg våknet mens jeg faktisk gråt.

     I natt drømte jeg nemlig noe veldig trist. Som vanlig flyter drømmen inn i, over og utover seg selv. Bortover. Og i det man beveger seg fra halvsovende til våken tilstand er man egentlig ikke lenger helt klar over hva man drømte. Men avslutningen var i alle fall slik:

Jeg holder en person i armene mine. Det er uklart for meg om det er en venn, en kjæreste eller kanskje en som var i ferd med å gå over fra å være venn til kjæreste. Og vedkommende dør. Akkurat der. I armene mine. 

     Jeg tror det var en overraskende, brå død. Ikke en død etter lang tids sykdom. Men det kunne like gjerne vært det. Følelsen ville nok vært ganske lik. Jeg har uansett aldri opplevd en slik situasjon. Det kunne vært den tåredryppende avslutningen på en film. Eller en sluttscene fra virkeligheten. Så levende var drømmen at jeg våknet av tårer som rant nedover kinnene og landet mykt, lydløst på puta. 

Og jeg ser han ligger der med beina rett ut, hviler hodet i fanget mitt. Den ene armen i cirka nitti graders vinkel, håndflaten over sitt eget hjerte og med blikket vendt oppover. Øyne som er i ferd med å forsvinne. Inn i mine. Og jeg hører de siste ordene hans:

«Vi fikk i hvert fall danset sammen»

Han rekker akkurat å si det før øynene glir igjen. Så er han borte. 

Øynene mine slåes opp. Våte stier er de eneste sporene etter nattens siste dans. Gjennomsiktige stier. Stille stier. Av sorg. Som har vært, eller som skal komme?

I går diskuterte jeg igjen døden. Sannsynligvis er nattens drømmer underbevisthetens måte å bearbeide samtalen og tankene som fulgte etter. Min samtalepartner var ikke redd for å dø. Men han fryktet å miste de som står han nær. Det gjør selvsagt jeg også. Men i fare for å virke egosistisk måtte jeg innrømme at jeg og er redd for å dø selv. Livredd faktisk. Fordi jeg er så innmari glad i å leve. Å få oppleve alt det rare, spennende, morsomme, underlige, vidunderlige og av og til litt skumle som er å oppleve i denne verden. Miste meg selv. Men selvsagt også å miste de jeg er glad i. Og det er jo nettopp det man gjør når man dør. Man mister ikke bare en man er glad i. Man mister faktisk absolutt alle man er glad i. Samtidig! En nærmest uutholdelig tanke.

     Jeg har aldri klart å forsone meg med døden, selv om jeg stadig vekk prøver å tilnærme meg emnet. Veksler mellom å tenke at det beste er å tenke den ihjel og ikke tenke på den i det hele tatt. Snakke den ufarlig, eller fortie. Foreløpig har jeg ikke funnet fasiten, men en dag håper jeg å gjøre det.

     Inntil videre griper den tak i meg, med jevne eller ujevne mellomrom. Det kan gå uker, iblant måneder mellom hver gang. Men så plutselig! Fra dypet av magen sprenger den fram, farer opp gjennom meg, som en vond vulkan. Og jeg hopper til. Fysisk distraksjon, får tankene over på noe annet. Det varer bare sekunder; før jeg gjenvinner balansen.

     Slik har det vært så lenge jeg kan huske. Første gang var jeg bare et barn, sannsynligvis 3-4 år. Og døden grep tak i meg, helt uten grunn. 

     Jeg er redd for å dø, men jeg er ikke lenger redd for følelsen i seg selv. Frykten for å dø er også en side som er med å bygge den jeg er. Og selv om det kanskje høres rart ut - jeg ville ikke vært den foruten. Den gir meg nemlig et perspektiv jeg kanskje ellers ville manglet. Hvis jeg merker at jeg er i ferd med å få feil fokus, eller henge meg unødig opp i betydningsløse bagateller, da får «de store tankene» meg inn igjen på rett vei.

Og jeg går den veien som best jeg kan. Tenker at jeg vil leve det beste livet jeg kan klare å leve. Være så god jeg kan mot alle som står meg nær og kommer til å stå meg nær i framtida - det være seg familie, venner eller kjærester. 

Når den tiden kommer og det er på tide å si farvel; så er det jo lov å håpe

At man faktisk kan danse i himmelen.

 

Når maten smaker slik maten skal smake

«Så fin du er. Kommer du rett fra tennistrening?»

Jeg klyver trappetrinnene opp fra Grønland til Enerhaugen retning Tøyen Hills, med sedvanlige lange Tommyklyv. Iført min fineste, hvite shorts, kjøpt på secondhandbutikk i Paris. Foran meg på benken sitter en eldre, fremmed dame.

Så herlig, utypisk norsk! Tenker jeg, og stopper opp, nærmest i ren forbauselse. Ett lite øyeblikk er jeg tilbake i Brasil, eller Paris for den saks skyld.

Men damen snakker jo norsk. Ser norsk ut også. Det er bare holdningen og ordenes betydning som er så unorske. 

«Jeg gir ikke terningkast, men det der er veldig nær perfekt. Det er bare pannebåndet som mangler. Og du vet, jeg kledde opp hele Oslo mens han der Jan Thomas fortsatt lå i vugga», sier hun og blottlegger alt annet enn et Colgate-smil. Men sjarmen skinner!

«Pene ben har du og». 

Det gnistrer litt bak venstre brilleglass.

Karin-Christina heter hun. Jeg kan kalle henne Karinmor, for det gjør barna hennes. Eller Krissa. Eller Krisa. Hun ler håst.

Det er bare å velge!

Selv velger hun å fortsette og ha ordet. På innpust. Og utpust. Og på ingen pust i det hele tatt.

Jeg får servert politiske analyser, systemkritikk, konspirasjonsteorier, Norgeshistorien på ti minutter, Raske Menn hadde ikke rukket å komme ut av startblokkene før hun var i mål. De gamle er eldst!

     Spioner, horer og madonnaer. Krigshistorie, Sønsteby og gjengen.  Haakon Lie, de store statsmenn. Kongelige kretser. Familien hennes var innenfor. Hun kjenner dem alle, og jeg får servert avslørende detaljer få forunt. Før hun fortsetter med de største kulturpersonligheter. Erik Bye, Elsa Lystad, Wenche Foss.

     Apropos foss... Ordene danner ikke bare en flom, men ja, nettopp.. 

     Ordene hopper ut, raskere enn fra den rappeste rapper. Stopper kjeften selv på brå, kjekke breiflabber fra Bergen.

Akkurat som en sprettball

Akkurat som et ett-tall

Akkurat som et fossefall

Akkurat som en sett-ball

Kor e du ifra? Kor du vil dra?
Du e aldri for ong du er aldri for gammel
Fett!

Jeg rekker så vidt å skifte benstilling og rette på den hvite shortsen før hun smeller inn neste serveess: 

«Jeg har en jobb med taushetsplikt, skjønner du»

Akkurat...

«Men nå snakker jeg høl i huet på deg. Du har vel en kone som venter?»

Hun rekker ikke å høre svaret før hun fortsetter ufortrødent, og jeg kan ikke annet enn å smile:

Hvis du ser det lyser i første etasje er det bare å ringe på, sier hun og peker mot blokka si. I morgen er det fest i gården forresten. Mellom nummer 5 og 7. Du må gjerne komme!

Og snart må vi møtes igjen her på benken. Vi kan sitte en hel kveld. Vi tar med vin. Og blomster! Jubler hun ut i sommerkvelden.

«Men jeg kan ikke med sms og er ikke på internett, så du får henge opp en lapp på treet her med tidspunkt» sier hun med en stemme som mener det.

Så reiser hun seg. Rett opp og ned. Retter på sitt brune skjørt og matchende sjal mens det store korset i halsen vaier i varm sommervind. Så vaier hun brått med:

«Gud jeg ble litt dårlig jeg. Vet ikke hvor lang tid man har igjen vet du. Man må leve for fullt!»

Hun rekker frem en furet forehand:

Det var veldig koselig å møte deg! Her har jeg lagt ut om meg selv.. Vet du hva - du har en aura som lyser trygghet og tillit.

Min dag har fått sitt definitive høydepunkt. 

Jeg takker for de gode ordene, returnerer noen fine ord, skaper balanse. Deuce, eller egalité som de elegant sier på Roland Garros. Egalité en Enerhaugen.

     Høy og mørk og med en aura av tillit snur jeg på hæl´n. Nesten som Nadal ville gjort det...

Hun får matchballen også, og velger seg en double-makker:

Som sagt, jeg gir ikke ut terningkast, men jeg sier som Eyvind Hellstrøm:

Maten smaker slik maten skal smake. 

Da vet du det er bra.

Bare husk pannebandet neste gang´a!

For at folket skal få oppskriften på hvordan det ser ut når maten smaker slik maten skal smake (minus pannebånd) må jeg rett og slett gå til speiloverflaten og leke rosablogger for et stakket sekund:

Shorts: Second(back)hand, T-shirt: Samsøe Samsøe, Bag: Zara, 

Sokker: Ukjent, Sengetøy: Kid

Mwwwuuaaahh