Jeg har våknet uthvilt, jeg har våknet sliten, jeg har våknet med et smil, til og med av min egen latter. Jeg har bråvåknet kaldsvett, redd av drømmene som red meg. Men aldri, ikke før i dag, har jeg våknet mens jeg faktisk gråt.
I natt drømte jeg nemlig noe veldig trist. Som vanlig flyter drømmen inn i, over og utover seg selv. Bortover. Og i det man beveger seg fra halvsovende til våken tilstand er man egentlig ikke lenger helt klar over hva man drømte. Men avslutningen var i alle fall slik:
Jeg holder en person i armene mine. Det er uklart for meg om det er en venn, en kjæreste eller kanskje en som var i ferd med å gå over fra å være venn til kjæreste. Og vedkommende dør. Akkurat der. I armene mine.
Jeg tror det var en overraskende, brå død. Ikke en død etter lang tids sykdom. Men det kunne like gjerne vært det. Følelsen ville nok vært ganske lik. Jeg har uansett aldri opplevd en slik situasjon. Det kunne vært den tåredryppende avslutningen på en film. Eller en sluttscene fra virkeligheten. Så levende var drømmen at jeg våknet av tårer som rant nedover kinnene og landet mykt, lydløst på puta.
Og jeg ser han ligger der med beina rett ut, hviler hodet i fanget mitt. Den ene armen i cirka nitti graders vinkel, håndflaten over sitt eget hjerte og med blikket vendt oppover. Øyne som er i ferd med å forsvinne. Inn i mine. Og jeg hører de siste ordene hans:
«Vi fikk i hvert fall danset sammen»
Han rekker akkurat å si det før øynene glir igjen. Så er han borte.
Øynene mine slåes opp. Våte stier er de eneste sporene etter nattens siste dans. Gjennomsiktige stier. Stille stier. Av sorg. Som har vært, eller som skal komme?
I går diskuterte jeg igjen døden. Sannsynligvis er nattens drømmer underbevisthetens måte å bearbeide samtalen og tankene som fulgte etter. Min samtalepartner var ikke redd for å dø. Men han fryktet å miste de som står han nær. Det gjør selvsagt jeg også. Men i fare for å virke egosistisk måtte jeg innrømme at jeg og er redd for å dø selv. Livredd faktisk. Fordi jeg er så innmari glad i å leve. Å få oppleve alt det rare, spennende, morsomme, underlige, vidunderlige og av og til litt skumle som er å oppleve i denne verden. Miste meg selv. Men selvsagt også å miste de jeg er glad i. Og det er jo nettopp det man gjør når man dør. Man mister ikke bare en man er glad i. Man mister faktisk absolutt alle man er glad i. Samtidig! En nærmest uutholdelig tanke.
Jeg har aldri klart å forsone meg med døden, selv om jeg stadig vekk prøver å tilnærme meg emnet. Veksler mellom å tenke at det beste er å tenke den ihjel og ikke tenke på den i det hele tatt. Snakke den ufarlig, eller fortie. Foreløpig har jeg ikke funnet fasiten, men en dag håper jeg å gjøre det.
Inntil videre griper den tak i meg, med jevne eller ujevne mellomrom. Det kan gå uker, iblant måneder mellom hver gang. Men så plutselig! Fra dypet av magen sprenger den fram, farer opp gjennom meg, som en vond vulkan. Og jeg hopper til. Fysisk distraksjon, får tankene over på noe annet. Det varer bare sekunder; før jeg gjenvinner balansen.
Slik har det vært så lenge jeg kan huske. Første gang var jeg bare et barn, sannsynligvis 3-4 år. Og døden grep tak i meg, helt uten grunn.
Jeg er redd for å dø, men jeg er ikke lenger redd for følelsen i seg selv. Frykten for å dø er også en side som er med å bygge den jeg er. Og selv om det kanskje høres rart ut - jeg ville ikke vært den foruten. Den gir meg nemlig et perspektiv jeg kanskje ellers ville manglet. Hvis jeg merker at jeg er i ferd med å få feil fokus, eller henge meg unødig opp i betydningsløse bagateller, da får «de store tankene» meg inn igjen på rett vei.
Og jeg går den veien som best jeg kan. Tenker at jeg vil leve det beste livet jeg kan klare å leve. Være så god jeg kan mot alle som står meg nær og kommer til å stå meg nær i framtida - det være seg familie, venner eller kjærester.
Når den tiden kommer og det er på tide å si farvel; så er det jo lov å håpe
At man faktisk kan danse i himmelen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar