Jeg har flere, fine venner, snille venner, gode venner, morsomme venner, venner å le med, venner å gråte med. Jeg blir alltid glad av å møte vennene mine, og jeg blir alltid glad når de ringer eller sender sms. Men denne gangen ble jeg ikke glad. Denne gangen leste jeg ordene. Så kom tårene.
16.34: Jeg registrerer så vidt et pip på telefonen, men jeg har ikke tid til å se hvem det er fra, eller hva det står. Jeg er i innspurten av en hektisk dag på jobb; en dag med opp- og nedturer.
Dagen starter med champagnekorker som spretter! Økning i lesertall er ikke hverdagskost. Suksessterte på lønsjmenyen. Feir hver seier i arbeidslivet! Feir hver seier i livet!
Men etter den søte seier... Rydding og flytting i det åpne landskapet, før halvannen time med reiseoppgjør og kvitteringer på tampen av dagen. Kompliserte og lite fleksible systemer fører geipen nedover.
«Åh, jeg er sliten» forteller jeg meg selv. «Nå trenger jeg en god treningsøkt for å blåse bort frustrasjonene», sier jeg til meg selv.
Slenger baggen over skuldrene, fingrene sklir over tastaturet mens beina allerede er halvveis nede i trappa. Meldingen er fra Trine.
Gode Trine. Fine Trine. Morsomme Trine. Trine som jeg satt på trikken med for bare halvannen uke siden og flira så høyt at vi nesten spora av. Trine som aldri ser problemer. Trine som er den evige optimisten. Modige Trine. Trine som jobbet som klovn i cruisefart, da hun falt pladask og tok av seg maska for den vakre danseren, Diana fra øst.
Det var bare ett problem. Diana var kjæreste med kapteinen. Eller sa jeg problem? Problemer eksisterer jo ikke fra Trines perspektiv...
Hun tar raskeste vei til toppen:
Hun tar raskeste vei til toppen:
Ai, kæpt´n! «Elsker du henne virkelig? Vil du gifte deg med henne? Det vil nemlig jeg!»
Kort tid senere mønstrer de av sammen, klovnen og danserinnen. Trine og Diana har vært gift i 12 år nå.
Ordene står der så virkelige i all sin uvirkelighet, eller kanskje heller så uvirkelige i all sin virkelighet. Så sterke, og likevel så skjøre:
«Da er det bekrefta. Kreft i skjoldbruskkjertelen. 2,5 centimeter. Spredning er det ikke stor fare for. Gode prognoser sånn sett. 4-6 uker venting på operasjon. Så da er det bare å vente da...»
Beina mine løper litt til. Jeg har dårlig tid som vanlig, hvis jeg skal rekke neste T-bane. Beina går av seg selv nå. Hodet henger ikke med. Jeg visste jo at hun har slitt med helsa i flere måneder allerede. Som en brikke i puslespillet de hvite frakkene strever med å fullføre.
Jo, jeg visste det, men likevel. Likevel tenker man at det ikke kan være noe slikt.
Mens vognene smeller inn på perrongen treffer ordene meg. Hardt. De firkantede ordene som får ovale tårer til å renne nedover kinnene.
Trine, åh Trine! Fineste Trine!
Nytt pip:
«Ja, jeg tror det går seg til. Alltid en fare, men det er det ved å krysse gata også.:)»
Tårene møter motstand i munnviker som peker oppover. Så typisk! Typisk Trine, tenker jeg. Hel ved. Aldri halvveis. Noen ganger smeller det vel høyt. Men det er Trine det og. Trine slik jeg liker. Rene ord for penga. Ærlighet, men alltid fremført med kjærlighet.
Dørene i T-banevogna smeller igjen. En dame rekker akkurat ikke å komme seg på rett side, før toget raser videre. Jeg ser irritasjonen hennes velte utover perrongen bak oss - den som blir stadig mindre og snart skal bli helt borte - akkurat slik jeg ville veltet min egen irritasjon utover, om det var jeg som stod der.
En ventetid kan være så mangt. Noen blir som bittesmå, ja nærmest usynlige paranteser i tilværelsen. Andre borrer seg ned i marka som voldsomme utropstegn. Utropstegn som stanser både tog og tid. Og jeg tenker på kraften. Den kraften som mennesker henter frem når de må. Den kraften som Trine allerede er i ferd med å ikle seg.
Lyset fra tunnelåpningen legger seg vart om vogna. Og jeg tenker: Er det en jeg er trygg på vil kjempe og stå han av, så er det Trine! Tøffe Trine. Du som er født med solen i øya og aldri har fryktet skyggen som følger med.
Lyset fra tunnelåpningen legger seg vart om vogna. Og jeg tenker: Er det en jeg er trygg på vil kjempe og stå han av, så er det Trine! Tøffe Trine. Du som er født med solen i øya og aldri har fryktet skyggen som følger med.
Nå er det din tur til å fylles av så mye kjærlighet at det ikke blir plass til en eneste dum, syk celle i hele kroppen!
Og når du igjen er frisk skal vi feire. Suksessterte i trynet. Champagnekorker som spretter veggimellom. Mens vi fyller glassene med latter.
For en fest vi skal lage!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar