Et duehjem

Når man har fått utlevert en over middels fantasi og evne til å dagdrømme, kan det oppstå mange, rare historier. Slik som denne, som landet i hodet på meg en herlig maidag i Paris, i det jeg ser en due oppe på en stolpe. Sted: Montmartre. På trappa foran Sacré-Coeur, med verdens vakreste hovedstad som kulisse. Her er visningen av “Et duehjem”:

Det er ikke det største hjemmet, men med byens beste utsikt har det den høyeste stolpemillimeterprisen i Paris. Nora prøvde seg først med lokkeduepris, men endte med å ribbe seg til skinnet da hun kjøpte stedet i 2009. Heldigvis kjenner hun Reidun, en av ravnene i Nordua, slik at lånebetingelsene ble gode. Siden den gangen har dessuten prisen i området steget ytterligere 20 prosent, så man kan trygt si at Nora skjøt gullfuglen. Derfor nyter hun i dag utsikten sin med en ekstra god følelse. Og utsikten kommer godt med. Det blir nemlig mye egentid etter at arbeidsdagen som brevdue i Paris’ postvesen er over. Ektemåken ser hun nemlig ikke mye til. Han er bare ute og flyr og vil at hun helst skal spille rollen som nikkedu(kk)e. Det hjelper lite at tulle-Torvald tilsynelatende kurr-tiserer Nora så godt han kan, de gangene han er hjemme, ved å omtale henne som sin lille lerkefugl.

     Men Nora er ikke dum! Hun vet utmerket godt at hun er en due og at det eneste Torvald bryr seg om er lommelerka og de lettkledde hønsa ved byens vannhull. Hvis han ikke passer seg blir han snart en av byens løse fugler. Som man reder ligger man. Nora har nemlig begynt å få fugleperspektiv på tilværelsen. Tenker at hun like gjerne kan spare seg alle frustrasjoner og heller være singel, fremfor en ensom fugl i forholdet. Kjenner hun lengter etter lidenskap. Det er lenge siden det kvitret inne fra fuglekassa, og tanken på hennes tidligere fugleelskere får det til å bruse i fjæra. Et par av- og påfugler, en brunstig broiler, en småkinky kalkun, en romantisk rødstrupe som tok igjen i manérer det han manglet i størrelse og virkelig visste hvordan han skulle behandle en ekte due, en sexglad skjære, en utholdende ugle, en trent testosteronbombe av en tiur, en hakkespett som visste å hakke på de rette knappene og sist men definitivt ikke minst: En velutstyrt værhane som får Torvald til å fremstå som en liten spurv i forhold.
     “Ja, det er på tide å slå ut vingene igjen”, tenker Nora. Reise seg fra ekteskapsasken som en Fugl Føniks.

For min egen del er det snart på tide å reise meg fra tastaturet og gå videre ut i fredagsverden. Hvem vet hvilke historier som venter der? Noen ganger overgår virkeligheten til og med fantasien.