Speedo Gonzales

To små Rio-betraktninger på ustøe verseføtter:

Dag

Speedo Gonzales

De hyrer strandstoler 

Men det er mest for å ha et sted og henge håndkleet virker det som
De står 

Kikker oppover, nedover. Oppned  

Bakover, sidelengs. Baklengs

Mens de retter på badebuksa 

I ett bankende kjør 

& Natt 

Du levende, Lapa
Rio Scenarium, Carioca da Gema

Den største festen har himmelen til tak

Titusenvis er bedt. Alle kunne komme

Fest uten fast føde 

Cerveja. Caipirinha
Gatelangs. Betatt

Sambasuggererende. Smil
Helt til solen lyser vei, og folket danser hjemover

Så har reisen nådd sitt Point of no South America return. Tiden har kommet for å fly hjem på poesiens vinglete vinger, med bagasje på bristepunktet, nesten ikke til å få igjen. Fire måneder pakket med minner. Mest gode.

     Sør-Amerikas solfylte dager og lange netter legges bak meg for denne gang. Solfylt sies forresten som et stort understatement. Jeg har knapt sett dråper av duskregn. Men den siste dagen i Rio har det virkelig regnet, slik det bare kan regne her - i solens rike. Det finnes symbolikk i slikt, for de som er opptatt av den slags. 
     Nå venter noen raske dager hjemme i Norge, før Paris og Budapest er siste stoppesteder på min tur(né). På tur opp. I lufta. Med vemod og forventning. Nok en gang river livets kontraster i kroppen. Det renner en tåre nedover, og den skal møte motstand i et smil som har hektet seg fast oppe på kinnet. 

Takk Rio, Joao Pessoa, Salvador, Morro, takk Brasil! Takk Buenos Aires, takk Argentina!  

Nå fortsetter eventyret på Europaveien

Dag:

Og når de ikke står i sanda, trener de rett ved siden´a:

Natt: