Halvorsen fra Hjertet: If A Song Could Get Me Sorrow

Jeg vet.

Du vet sikkert du også, akkurat den følelsen du får noe noe treffer deg. Rett i hjerteroten. Roten til alt godt, og til alt vondt. Kjærligheten. Og det som følger etter. Kjærlighetssorgen.

Jeg vet. Når en tekst treffer meg. Stemmen. Stemningen. Melissa Horn er ofte en mester i å treffe meg. Men når jeg hørte deg, Siri Nilsen, da visste jeg at jeg hadde funnet min norske mester. Med en stemme så skjør og så sterk, så varm, vakker og ven, ren, naken og naturlig.

Jeg vet. Når noen våger å kle seg uten hud. Når ordene treffer, når en sang treffer meg. Og den traff. Så nøyaktig at den fikk meg til å ønske kjærlighetssorg der og da. Det vondeste av det vonde. Når alt stopper opp. Du slites i stykker. Kan ikke tenke. Kan ikke la være å tenke. Kan ikke stå, synker sammen, men det prikker og verker i en livløs, nummen kropp. Så du må opp igjen. Snurrer rundt deg selv. Snurrer rundt tonene. Til du faller igjen.

Jeg falt pladask. Slik jeg har gjort noen ganger før. Bare på en annen måte. Foran han som puster nytt liv under huden din. Han som gjør at du ikke bare reiser deg igjen, men vokser til en stolt drage på blått lerret over verden. Så blir vinden for sterk. Nå faller du fritt. Mens du vet at den du elsket høyere enn alt annet gradvis skal bli borte. Sorgen sliper tankene. Det gjør vondt når sorgen slipper taket. Morgendagen legger seg vart rundt minnene, ser dem viskes ut av vinden. Langsomt blir han en fremmed, blant andre fremmede. Ham du var aller nærest.

Det spiller ingen rolle om jeg gikk eller ble forlatt. Noen ganger vet jeg ikke forskjell. Og det betyr ingenting. Det eneste som betyr noe er at det ikke lenger skal bety noe.

Først kjenner du ingenting. Du er lammet

Så, en stille rød strøm

Smerten kjenner du først når du ser at det blør

Da kjenner du alt

Kveles

Ilden blir til desperate, små glør

Så blir selv kvelingen stille kvalt

Ingenting. Overalt

Det eneste du har er ordene. Ikke dine egne, de er borte. Nei, ordene som triller ut av musikkanlegget; det du har satt på for ikke å høre tankene dine. Ordene sier:

«Og jeg har sett alt dette før. Jeg vet hvordan det går. Det går sånn som det gjør når man er redd det man ikke forstår. Men jeg vil høre noen si at også dette. Det skal gå over».

Det sier ordene, dine ord. De ordene du synger så inderlig nakent, nært og vakkert at jeg ønsker jeg ikke var alene her i Paris, men hadde besøk av kjærlighetssorgen. Slik at jeg kunne synke sammen med ordene dine. Reise meg. Synke sammen. Ikke se forskjell på himmel og hav.

Men jeg vet. Neste gang jeg står der og ønsker at noen skal si at også dette. Det skal gå over. Da er det du som er der og fyller rommet for meg, Siri.