torsdag 22. mars 2012

Tango for To(mmy)

    - under en rød himmel


Ett fyrrig glass rødt foran meg. På balkongen. I Buenos Aires. Tangoens arnested. Byen som bruser ekstra etter at mørket på ny har overvunnet dagslyset. Følelsene blir ekstra synlige i mørket. De danser i gatene, i vinglasset. De danser ned gjennom kroppen, ut i  fingertuppene. Tango på tastaturet. 
     Danser i røde drakter.
Inntil videre danser jeg på egen hånd. Rekker å tenke fram tanker mellom trinnene. Man rekker å tenke en hel del tanker alene på tur i seks måneder. De flyter fritt. På blått hav. I blant brått, i blant langsommere. Solen farger tankene, gjør dem gule, granskende, glade! Plutselig er de lilla eller fiolette. Lekende, florlette. Oransje, overrasker, sort, stille, ikke bare sort, og hvitt, vekslende. Venter på en ny farge som jeg ennå ikke vet hvordan blandes fram.
     Men i kveld er det rødt. Rød himmel. Røde tanker svømmer rundt i glasset.
     Og jeg tenker på han som en dag skal bli min. Hans farger som sammen med mine blir den fargen jeg ikke visste hvordan så ut.
     Jeg rekker å tenke på hvordan han bør være. Ikke så mye hvordan han bør se ut. Det ser man jo raskt. En å få være gul sammen med, granskende til det som omgir oss. Glade i det som omgir oss. Lilla, lekende i livet, fiolett florlett, følsom og fin. Oransje, overrasker. Små overraskelser. Ofte. I alle fall oftere enn sjeldent. En som lar meg være sort, stille de stundene det trengs. Uten at det føles skummelt. Selv om det er sort. Lyset er der likevel. Nært to hender som sammen gløder rødt. Rødt som kvelden i kveld. Kvelden som omgir blått hav. Selv om du ikke ser det like godt nå som kveldsmørket stille, nesten umerkelig har kapslet inn dagslyset, så er havet fortsatt blått. Berusende bølger. Frie. Sammen. På åpent hav. Med rød himmel over oss. Ser sola stuper i havet. En som ser meg og, slik jeg ser han. En som er sterk nok til å løfte meg og, slik jeg løfter han. Livet sammen løfter. Holder. Hender. Hav. Kjenner stormen ta tak nå og da. Et stikk av sjalusi, som et salt sjøsprøyt i det lille såret på hånda. Såret som oppstod da vi heiste seil. Det svir. Godt. Å kjenne litt på smerten, tanken på det jeg ikke vil skal skje. Ikke vil miste. Fordi jeg vet at kursen er slik kursen skal være. Jeg vet ikke hvor vi skal, hvor vi ender. Jeg bare vet at kursen er riktig. 
     På riktig kurs fremover, selv om det bølger hit og dit. Sammen med han som er trygg og erfaren nok til å vite at skuta ikke synker, selv om det blåser opp innimellom. Han som er trygg og erfaren nok til å vite hvordan man styrer klar av de aller verste stormene. Fordi han også vet at en rift i skutesiden som gjentar seg, rift på rift, dag etter dag, det bygger over år hull. Hull som til slutt kanskje ikke går å tette. Men det unngår vi. Fordi vi vet. 
     Det er dette jeg tenker på her jeg sitter på balkongen. I Buenos Aires. Fantasien fargelegger. Blå bokstaver. Rød himmel over meg. Tenker på han som med sine farger sammen med mine farger skal skape en farge jeg fortsatt ikke vet hvordan ser ut. 




Kveldshimmelen her på den varme sida av verda går fra gul til oransje og så rød på få minutter:



Nydelig tangostemning fra søndagsmarkedet i San Telmo:



Et lite øyeblikk trodde jeg at jeg skulle bli bydd opp til dans. Men den gang ei...





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar