Scener fra et uvanlig hverdagsliv: Umulig trekant(uten)drama, munter melankoli, fotball & følelser, tidsdilemma

Fra T-banen 1 - Øyne som ser. 

Jeg så ham med en gang. Litt til venstre for meg, to meter bortenfor, seksti graders vinkel over på den andre siden. Med headset, tatovering på armen, som meg. 

     Jeg smiler forsiktig, mens jeg tramper takten. Han ser det ikke. Han ser meg ikke. Han ser ikke min vei. Han ser en annen vei. Blikket hans vender ikke skrått over midtgangen. Det vender riktignok til venstre, men sidelengs, straight linje, treffer hun som sitter to meter bortenfor. Rosa bluse, skulderlangt hår, tatovering på ankelen. Han smiler forsiktig, mens han tramper takten.

     Hun ser det ikke. Hun ser ham ikke. Hun ser ikke hans vei. Hun ser en annen vei. Blikket hennes vender ikke sidelengs. Det vender riktignok til høyre, men på skrått over midtgangen, treffer meg som sitter to meter bortenfor, seksti graders vinkel. Hun smiler forsiktig, mens hun tramper takten. T-banetakten. Jeg ser det i høyre øyekant, og jeg kan ikke annet enn å smile. Forsiktig.  

Fra T-banen II - Minner på skinner

Himmelen har drysset varme solkrystaller i hodene våre dag etter dag, men så bestemmer endelig Evita seg for å gråte sine tårer over Argentina. Byens rimelige, trange t-bane gir ly og skyss tilbake til bydel Palermo. 
     To musikanter stiger på. De skal rekke å spille en låt før de samler sammen innbringende mynt og forsvinner til neste vogn. Ved siden av meg sitter en gammel mann, med innsunkne kinn og litt grått hår som stikker ut fra en bandasje han bærer rundt hodet. Når tonene kommer fra gitarene og stemmebåndene til de to musikerne er det som om hele skikkelsen får nytt liv. Tunge øyeblokk heves, det begynner å gnistre i øynene. I gnistregnet der inne ser jeg minner som danser. Minner om en annen tid. Forbi. En tid han vet aldri skal komme tilbake. Han kunne begravd seg i melankoli, latt øyelokkene synke enda lenger ned, men han gjør det ikke. Han gjør det motsatte. Han løfter seg. Lever godt på minnene. Synger med. Så høyt han klarer med den hese, skjøre stemmen han har igjen, mens han vugger lett frem og tilbake. 

     En meter unna, på den andre siden, sitter en liten baby på mammas trygge fang. De små øynene søker søvnen. Likefullt, de små hendene begynner å klappe. I takt med tonene. Fra musikerne og den gamle.

I takt med t-banen. I takt med fortid. I takt med fremtiden. 

Fra Estadio Presidente Juan Domingo Perón - Pasjon

Heten ligger over oss, vibrerer. Ett stadion i bar overkropp. Og de synger som om de har vunnet både cup, liga og Sør-Amerikaserien (Copa Libertadora). Taktfaste hender. Jubler når keeper henter ned et et innlegg, vrir seg på stolen. Slår venstrehånda hardt på låret, langer ut en oppgitt arm til høyre. Fordi en pasning ikke går dit de vil. 

     Det er oppvarming og fortsatt førtifem minutter igjen til kampstart...

       

Fra en leid leilighet - Tanker om tid

At tiden er flyktig er selvsagt, og noe vi alle vet. Likevel kan oppfattelsen og opplevelsen av hvor fort den flykter være så forskjellig. Jeg er alene langt hjemmefra. Langt fra gode, gamle venner og familie. Langt fra den stort sett trygge, stort sett gode hverdagen jeg kjenner og liker så godt. Borte fra en by jeg liker, en jobb jeg liker, ett hjem jeg liker. Alt dette kunne tyde på at tiden skulle stå stille, eller i alle fall gå sakte. Sakte av savn.

     Samtidig opplever jeg mye nytt. Så mye spennende. Og jeg blir kjent med mange nye, hjertegode mennesker. Opplevelser, mennesker jeg kommer til å savne når jeg er tilbake i den hverdagen som egentlig er min. Dette skulle tyde på at tiden ville gå fort. 

     Så hvordan føles da tiden, nå som jeg er på halvferdig «perm»? Tre måneder ferdig fargelagt, tre måneder blanke av forventning. Jo, det er dette jeg ikke blir helt klok på. Tre måneder som føles lik en evighet, eller i alle fall minst det dobbelte. Samtidig går tiden så fort. Hver dag går unna i stadig raskere tempo. En uke sier ha det og helga hei like fort som i det vanlige livet der hjemme. Likevel føles det altså som en evighet siden jeg dro. Det er som om livet der hjemme viskes ut, på en måte ikke eksisterer, eller eksisterte i en boble. Eller motsatt. Den norske hverdagen føles så fjern, å jobbe føles fjernt, det eneste som er - det er her og nå. Jeg tenker at det er rart hvor fort man venner seg til en ny situasjon. En ny tilværelse. Jeg har nesten glemt hva snø er, hva kulde er, hva dårlig vær er. 

     Selv om jeg er her og nå ligger det likevel et savn gjemt i bunn. Først og fremst etter alle menneskene jeg er glad i. Men også jobb, leilighet, min egen seng, å kunne glede meg over de første solstrålene som bres over meg. Kjenne fellesskapet varme; skrike ut vår! Min! Din! Selv om du vet du snart skal bli skuffet av slaps og snø. Men likevel roper du det ut. Det er sånn det er å være norsk.

     Det er fortsatt det jeg er. Norsk. Selv om tiden her har visket ut mitt vanlige liv. Det er livet her og nå som er mitt liv. Om tre måneder skal mitt «vanlige» liv vekkes til live igjen. Og jeg vet at etter kort tid er det det som vil føles virkelig. Da er det livet jeg levde her, livet jeg nå lever, som vil føles som om det ikke har eksistert. Som om det bare eksisterte i en boble. Som om det er noe jeg bare har drømt. En tilværelse jeg drømte om å leve, og så levde, eller levde for siden å kunne drømme om. 

     Men inntil det har jeg fortsatt tre måneder igjen av reisen. Den tiden kommer til å føles lik en evighet som er over på ett sekund. 

                       Fotball er følelser

             Noen ganger er fotball tjuvtriks.              Andre  ganger tårer (og trøst)..

                               Fotball er religion. I alle fall bedre besøkt enn kirken..

                              Fotball er lidenskapelig som fyrrige tangotrinn.

Fotball kan være innbringende. I alle fall hvis du ender opp som verdens beste spiller gjennom tidene. Forresten trenger du ikke en gang være god på gresset, dersom talentet ditt er å likne på tidenes beste spiller..

I BA-stua mi er det tre store vinduer, med firkantet lerret foran, som vender ut mot veranda, ut mot verda. Hadde den andre firkanten vært byttet ut med en sirkel og den tredje med en trekant, kunne jeg invitert Vibeke Sæther til Lekestue (og kaffisup - med en bitteliten fløteskvett).

Dersom fotballkampen er god nok, lik Racing - All Boys, tilgir vel selv Vibeke at den vises på stort lerret samt at sendetiden strekker seg inn i både Barne-TV og blogg..