Her om dagen brøt jeg ut i spontan latterkrampe for meg selv. Midt på gata, i det jeg passerte to lokale karer, lett lutede i ryggen, men med stolte, sølvgrå manker og nystrøkne skjorter:
Akkurat i det jeg går forbi sier nemlig den ene noen ord som sammen hørtes prikk like ut følgende setning:
Hva skjer´a?
Han nærmest roper ut ordene. Kompisen sliter vel med hørselen, til tross for de store ørene, tenker jeg. Uansett, jeg klarer ikke la være og overdøve de påfølgene ordene med latter. Jeg forsøker å late som om jeg ler av noe annet. Et relativt håpløst prosjekt der jeg vandrer for meg selv.
Sannsynligvis finner du ikke dette fullt så morsomt som jeg gjorde. Poenget er vel at på samme måten som et par skaper sin interne humor, innser jeg at jeg kan være i ferd med å utvikle min egen interne enmannshumor. Vil det skape problemer for min reintegrering i det norske samfunnet når kalenderen bikker juli? Vel, den tid den sommersorg. Inntil videre plukker jeg opp alle små, rare hendelser og legger dem varsomt inn på den mentale minnepinne.
Solen går sin gang. Dagliglivet går sin gang. Nattelivet går sin seiersgang. Her er nemlig natten lang. Mens dere sover gjøres natten levende av ledige hofter og heftige rytmer.
Som alle somre har også denne sin signatursang. Den heter «Marry the night» og synges av Lady Gaga. Tonene fyller barer, diskotek og dansegulv. Dansegulv fylt opp av spreke kropper, store smil:
Som alle somre har også denne sin signatursang. Den heter «Marry the night» og synges av Lady Gaga. Tonene fyller barer, diskotek og dansegulv. Dansegulv fylt opp av spreke kropper, store smil:
Jeg er nok ikke klar for å gifte meg riktig ennå, men jeg forlover meg gjerne med fredagsnatten!
Vanligvis tilhører jeg ikke Lady´ens fremste fans, men jeg innser at jeg for alltid kommer til å ha et nært forhold til denne sangen. Den vil alltid fylle meg med minner. Minne meg på den gangen jeg hoppet opp i eventyrvogna. Veltet inn i en tilværelse jeg hadde ventet på. Så lenge. Akkurat så lenge at jeg ikke kunne vente lenger. Så lenge hadde jeg ventet. Den gangen jeg gjorde det jeg hadde drømt om. Sommeren jeg bosatte meg i Rio. Jeg og Rio de Janeiro. Lille meg og store Rio. Store meg og lille Rio.
Hver gang jeg hører sangen kommer jeg til å kjenne hvordan munnvikene trekker seg oppover. Mot gode minner, mest sannsynlig ispedd noen gram melankoli. Like fullt peker munnvikene oppover. Oppover langs kinnene. Sånn vil det alltid være. Selv den dagen jeg sitter lett lutrygget med store ører og nystrøket skjorte på gamlehjemmet, lener meg over, dulter kompisen min i siden og nærmest roper ut ordene:
Hva skjer´a?
Fra påskas (Sukker)topptur:
Kopter-tur rundt Kristus:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar