I helga så jeg en stjernehimmel. Slik jeg aldri før har sett stjernehimmelen. Under en midnattstur alene på en lang strand. Meditasjon med månen som mester. Høytidsstund i sand.
Havet som slår langsomt inn mot land rekker akkurat over tærne. Fukter øynene. Sval midnattsbris mot bar overkropp. Kler tankene nakne. Skal man noen gang tro på en Gud er det tid for å tro, tenker jeg. Midt i mellom himmel og hav. Stjerner og sand.
Og jeg kjenner øyeblikket. Øyeblikket der selv frykten for at du en gang skal dø ikke lenger eksisterer. Alt er lyst og rent, i mørket. Like lyst og rent som lyset fra stjernene. Og du kjenner deg fri, hel, i harmoni. I dette øyeblikket hvor lykken kiler deg lekent på kinnet.
Ett slikt øyeblikk som alene er nok til at du ikke angrer din egen fødsel.
Og du vet at uansett hvor sterkt du ønsker, kan du ikke kan fange det.
Du vet at det eneste du kan gjøre er å ta det imot, holde det i hånda mens du lar vinden stryke den andre hånda varsomt over.
Du vet at det eneste du kan gjøre er å la sjelen omfavnes av øyeblikket.
Se stjernene som smiler over deg og lager lysende engler i sanda.
Mens du kjenner tårene komme. Ikke fordi du er trist. Men fordi du er så uendelig takknemlig. Takknemlig og rørt, ute på din livs reise. Langt hjemmefra.
Tankene farer fort. Over havet. Tilbake i tid. Beveger meg. Bortover. Barndommens stier er ikke gjengrodde. De er asfaltert. Jeg graver meg under.
Det er ikke lenger plass til å leke der vi en gang lekte. Skogen er spist opp. Men nå gir stjernene og månen meg en ny sjanse til å minnes:
Og det slår meg at det virker så lite. Som om minnene bor i dukkehus, mens alt utenfor var så uendelig stort. En sommerferie var lang som et helt liv. Og vi tenkte i alle fall ikke på at det fantes kontinenter, øde sandstrender utenfor vår egen sandkasse - der man over tretti år senere skulle sitte og tenke bakover. Kjenne hav blandes med tårer, sand blandes med smil. Mens tankene bølger utover.
Tenker på alt. Ingenting betyr mer. Tenker på mennesker som ikke lenger er her. Hos meg. Noen lagde sandstorm, mange lagde engler i sanden, før de forsvant. Engler jeg ser opplyst av stjernene. I dette øyeblikket. Mens jeg kjenner en overraskende, evig ro.
Varme minner. Minner i skjell. Mine personlige perler. Kjærlighet. Seire. Tap.
Noen ganger sluttet man å kjenne. Sluttet å kjempe. Kanskje fordi det var den eneste muligheten?
Jeg legger meg bakover og ser opp på himmel. Eller er det hav. Hører bølgene slå mot land. Slik de alltid skal gjøre.
Innser at øyeblikket snart er over. Jeg visker; la det vare bare ett sekund til. Så lukker jeg øynene.
Og med ett er jeg like liten, og verden like stor som den en gang var.
Den skumle, grønne øya:
Glimt av paradiset (på dagtid):
Helg på Hovedferieøya, strandet som den eneste single. På singelrommet. Og den eneste mannen som liker menn på Morro? Omgitt av heteropar hånd i hånd på en øy der sogar de fleste restaurantene kun har retter for to personer. Så plutselig, fra (nesten) klar himmel sender Gud regnbueflagget i hodet på meg. Som et tegn på at det er plass til alle i paradiset. B-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar